Innledning

I et innlegg om bakgrunnen for og konsekvensene av regjeringsskifter vil det være vitalt å kunne drøfte eksempler på regjeringsskifter opp mot hverandre, se på den parlamentariske oppbygningen i ulike land med hovedvekt på mitt eget – hva er grunnlaget for at folket faktisk skal få lov til å velge sin egen utøvende makt? – og drøfte, med bruk av eksempler, hvor stor forskjell man faktisk opplever ved valg av nye regjeringer, det være seg ettpartiregjeringer eller konstellasjoner i flertall eller mindretall (ekstraspørsmål – hvor mye påvirkning har faktisk folket på regjeringsdannelsen gjennom stortingsvalg?). Et spørsmål som også må opp til debatt er: hvilke type partier vil tjene på/vil få mest ut av regjeringsmakt, og hvem kan tjene på å holde seg i opposisjon? Her vil jeg legge særlig vekt på partiene Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet her i Norge, der det ene har opplevd å komme til regjeringsmakt mens det andre på mange målinger ligger an til det.

 

• Hvorfor skjer regjeringsskifter, og hvilken historisk bakgrunn ligger til grunn for at vi skal ha muligheten til å skifte ut den utøvende makt?
• Hvor stor betydning har regjeringsskifter? Her vil særlig vekt legges på stortingsvalget 2005 i Norge, og regjeringsdannelsen i etterkant – skjedde denne i tråd med folkets ønsker, og hvor vellykket har denne konstellasjonen vist seg å være i ettertid?
• Hvor viktig er regjeringsmakt? Kan det være en fordel for enkelte partier å holde seg i opposisjon?

Hvorfor skjer regjeringsskifter, og hvilken historisk bakgrunn ligger til grunn for at vi skal ha muligheten til å skifte ut den utøvende makt?

Muligheten til å kunne bestemme over sin egen hverdag er ikke en selvsagt rettighet, dersom vi ser litt tilbake i tid. Vi ser fortsatt eksempler på at folket ikke garanteres demokratiske rettigheter i mange land i verden – noen underutviklede land styres av militærdiktaturer som styrer etter tilgodehavende, mens andre, som de gjenværende kommunistisk styrte statene, går ut i fra at sterk statlig styring kreves for å oppnå folkets beste. Dette faktum leder forøvrig mot et annet interessant spørsmål: har folket faktisk godt av total makt over egen skjebne – er det viktig at vi som innbyggere i en stat har mulighet til å påvirke de politiske vedtakene og dem som foretar dem? Tenkere som Jens Bjørneboe og Friedrich Nietzsche ville stemt for – det fullstendige mennesket kan kun realiseres gjennom fullt og helt ansvar for seg selv og frihet fra ekstern tvang i ulike former – mens andre, som Platon og Marx, ville vært skeptiske – folket nyter best av at personene med mest kunnskap og innsikt styrer nasjonen i den retning folket virkelig ønsker (en spenstig antakelse!). I denne drøftingen må vi allikevel gå ut fra det utgangspunkt at folkestyre er ønskelig, og at stadige maktskifter til en viss grad er nødvendig for et dynamisk og rettferdig styre. Vi skal dog legge hovedvekt på ideen om et tredelt maktsentrum, regjeringens rolle i dette systemet og hvilken makt den har fått i etterkant av parlamentarismens inntreden. Likevel – vi må først foreta et kort historisk tilbakeblikk for å se hvor dypt demokratiets røtter går i Norge og verden forøvrig – uten selve ideen om folkestyre ville parlamentarisme vært utenkelig.

 

Med unntak for enkelte tidlige styrer i India og sumeriske bystater der folket møttes for å velge sine ledere, regnes Hellas som demokratiets vugge, der særlige det direkte demokratiet så sin fødsel. Den romerske republikken bør også trekkes fram, som var først ute med ideene om det representative/indirekte demokrati. Antikkens idealer hviler ennå tungt innenfor både samfunnssyn, filosofi og kultur i dag. Men med andre spede unntakelser – som vikingenes ting (viktig term i Norge senere), tuatha-systemet i det tidlig middelalderske Irland og andre forsøk rundt på kontinentet, sto ikke folkets medbestemmelse/bestemmelse høyt i kurs. Idealet var at kongen eller herskeren satt inne med gudegitt makt, og skulle ikke kritiseres eller vurderes! Man kan stusse på hvorfor ikke opprør ble organisert – jeg skal ikke forsøke å gjøre en fullstendig redegjørelse for dette faktumet her, men deler av sannheten var vel både at folk var mindre opplyst (få kjente til at det fantes et alternativ), individualistiske tanker sto langt svakere enn i dag og den demografiske organiseringen lå på et helt annet plan enn i dag.

 

Uansett – først med renessansens humanistfilosofer startet de første virkelige utfordringene mot ideen om religion og makt hånd i hånd. Disse brukte greske og romerske antikke idealer, og ønsket å gi individene i samfunnet større tro på seg selv – bort fra middelalderens idealer om ydmykhet og passivitet. I England fikk vi det første folkevalgte parlamentet allerede i 1265 (delvis på bakgrunn av Magna Carta i 1215). Det unike, adelsstyrte demokratiet i Polen basert på det såkalte Golden Liberty så sitt utspring rundt overgangen til 1500-tallet, og i denne perioden startet mange av prosessene som pekte mot parlamentarismen slik vi kjenner den i dag. Ideene om folkets makt har siden den gang kun økt, med unntak for diverse krigsperioder – og som nevnt i forrige avsnitt, mest interessant for vår problemstilling vil det være å se på produktet som ble født i storparten av landene som ønsket å kalle seg demokratiske i løp av 1800-tallet, nemlig parlamentarismen, oppbygningen av denne og drøfte fordeler og ulemper, særlig sett fra regjeringens synspunkt.

 

Ordet kommer fra parlament, som igjen er avledet fra parle, det franske ordet for tale. I parlamentarismen skal regjeringen velges fra parlamentet, og etter at det er valgt, står den samme regjering til ansvar for parlamentet. Med andre ord er regjeringen en slags utøvende komité for nasjonalforsamlingen. Parlamentarismen vokste frem i England i løpet av 1700-tallet og i Norge utviklet den seg midt på 1800-tallet og ble formelt og reelt fastslått i og med riksrettsdommen mot Selmer-regjeringen i 1884; Stortinget ble imidlertid først senere fullt demokratisert gjennom allmenn stemmerett for menn i 1898, og for kvinner i 1913.

 

Et demokrati trenger ikke nødvendigvis ikke å ha parlamentarisme (eks. USA og Sveits) – man kan styre demokratisk gjennom direkte demokrati. Parlamentarisme trenger heller ikke være demokratisk – en regjering kan utpekes av et parlament som ikke er valgt av folket. Et folkevalgt parlament er heller ikke garantert stor makt – men skal det da også være det, med tanke på vår egen grunnlovsforfatning? Vi må hoppe nærmere 200 år tilbake i tid for å finne svar.

 

17. mai 1814 fikk Norge et konstitusjonelt monarki bygd på den nylig vedtatte Grunnloven. For å hindre maktkonsentrasjon ble statens makt fordelt på tre hender:

• En lovgivende makt – diskuterer og vedtar lover
• En utøvende makt – setter vedtakene ut i livet
• En dømmende makt – dømmer ut i fra de vedtatte lover

Det samme prinsippet styres Norge etter i dag, men med et par viktige forskjeller: den utøvende makt besto av Kongen (svenskekongen), og denne utpekte sin regjering. Stortingets vedtak betydde lite dersom Kongen brukte sin vetorett – det var dermed tvilsomt om systemet kunne kalles et virkelig folkestyre. Tilhengerne ville trekke fram maktbalansen som ble skapt ved at regjeringen rett nok fikk gjort lite uten tilskudd fra Stortinget – sikkert er det uansett at systemet kunne ligge til grunn for handlingslammelse, motsetninger og begrensning av folkestyret. Alt dette kan kanskje kokes ned til den endelige kamp mellom to fronter, en interessekonflikt hvis frø ble sådd med opplysningsfilosofenes bevisstgjøring av individene­: embetsmennenes elitestyre kontra folkets makt og innflytelse.

 

Mitt viktige poeng i dette historiske tilbakeblikket, blir å påpeke at dette faktisk ikke var noe tyrannistyre: selvfølgelig kan det argumenteres for at svenskekongen gjorde urimelige vedtak, de fleste nordmenn vil mene at Norge skal ha legitimitet til å være en suveren stat og som allerede nevnt var styringen i mange tilfeller lite handlingsdyktig og ofte ulogisk – men ett faktum er at dette per definisjon var en stat bygd på maktfordelingsprinsippet. For det første; rettsstaten fungerte og var moderniseringsvillig, men mer viktig: det er nedfelt i Grunnloven at statsorganene skal være uavhengig av hverandre. Med parlamentarismen i 1884 fikk Stortinget kontroll over regjeringen, og Kongens makt avtok – fra å være et selvstendig makthaver, gikk regjering til å ”låne” makt av Stortinget, som den må levere tilbake når den ikke farer rett.

 

Av dette tilbakeblikket bør det være mulig å trekke noen kjensgjerninger, i det minste for Norges vedkommende. Vi har sett at de nye kravene om fullt folkestyre på papiret brøt med grunnlovsfestede prinsipper om maktfordeling, og noen vil kunne argumentere med at folket med dette bidro til svekkelse av sin egen bestemmelse i framtiden – potensialet for maktkonsentrasjon ville bli større. Men hva var nå denne regjeringen? Hvilken logikk lå bak at Kongen skulle velge (og i stor grad være) den utøvende makt – denne Kongen som man hadde forsøkt å vingeklippe så lenge? Rettferdig eller ikke ­– faktum er også at prosessen sto i henhold til Grunnloven (samtidig som den stred mot den altså stred mot den – et paradoks som de høye herrer på Eidsvoll burde forutsett?). Et viktig prinsipp i vår konstitusjon er nettopp at all makt skal bygge på folket. I tillegg var muligheten for å stille regjeringen for riksrett lovfestet – da det Venstre-dominerte Lagtinget sørget for et flertall i det omtalte organet og kunne dømme Selmer-regjeringen til fall, og innføre parlamentarisme i praksis, var dette fullstendig lovlig – men fortsatt et paradoks. Faktum var uansett at embetsmannsstaten hadde falt, og folkets flertall var fulgt.

 

Men når vi er inne på folkesuverenitetsprinsippet, må et annet paradoks nevnes:

Det finnes i dag ingen land som har et ubegrenset demokratisk styre. Grunnlover og internasjonale konvensjoner (eksempelvis Menneskerettighetserklæringen) setter grenser for flertallets makt. Dette følger av erkjennelsen av at det ubegrensede demokratiet i ytterste konsekvens kan avskaffe seg selv, eksempelvis ved at man demokratisk vedtar å avskaffe stemmerett og ytringsfrihet.

 

Av alt vi har vært gjennom nå, kan vi først og fremst konkludere med at det ikke er lett å lage et styringsdyktig og rettferdig demokratisk system – enda verre er det når man velger å veien om et parlamentarisk sådan, med forskjellige organer som skal styre hverandre, men samtidig være uavhengige av hverandre for å unngå maktkonsentrasjon og oligarki. Spørsmål rundt disse problematiske emnene tilhører imidlertid ikke denne oppgaven – vi har nå greid å kartlegge hovedgrunnlaget for at det norske folk i dag har muligheten til å skifte ut sin utøvende makt, og må haste videre for å se på regjeringens rolle redusert til nasjonalforsamlingens ekstrakt, men fortsatt som utøvende makt ­­– likevel, først ønsker vi å konkludere med hvorfor regjeringsskifter skjer – først rent praktisk: hvordan fungerer den praktiske dynamikken bak utskiftninger av den utøvende makt?

 

En meget viktig byggestein i det parlamentariske systemet vi lever under, er nasjonalforsamlingens mulighet til å kunne felle regjeringen dersom den ikke lenger har tillit. I en mindretallsregjering vil dette være særlig aktuelt, da regjeringen er avhengig av støtte fra Stortinget for å styre effektivt – og avhengig av å unngå direkte mistillit for å unngå å bli dyttet av sine taburetter. Statsrådene blir overvåket nøye – lovbrudd eller hemmeligholdelse av informasjon, eller arbeid med den hensikt å føre stortinget bak lyset, ses særlig alvorlig på – dette sporer sine røtter spesifikt tilbake til saken som ga selve startskuddet for innføringen av parlamentarismen i Norge, da kravet ble rettet mot Selmer-regjeringen om at den skulle møte i Stortinget for å orientere og redegjøre jevnlig, og akseptere muligheten for å få rettet mistillitsvedtak mot seg (nok et forslag som ville kreve grunnlovsendring). Etter fire veto fra Kongen ble dette den gang innført – i dag kreves det kun 2/3 flertall i to Storting for å endre grunnlovsbestemmelser.

 

Dette betyr dog ikke at regjeringer kommer og går hver fullmåne – Stortinget kjenner godt til ønsket om styringsdyktighet, og ønsker å unngå uro og ustabilitet i den grad det er mulig å oppnå. Mistillitsvotumet er altså ikke den vanligste årsaken til regjeringsskifte – den mest opplagte årsaken er naturligvis prosessen i etterkant av stortingsvalg, da mandatfordelingen i Stortinget med stor sannsynlighet er endret i liten eller større grad siden forrige valg, og sittende regjering vanligvis må vurdere sin egen posisjon – kanskje har en flertallsregjering blitt til mindretallsregjering og vurdere enten å få med andre partier i en koalisjon, søke støtte i Stortinget til fortsatt makt eller rett og slett vurdere å gå av siden støtten til dets politikk har blitt for liten; kanskje har ett av partiene i en eventuell flerpartiregjering gjort erfaringer, endret profil og ønsker nye samarbeidspartnere; og kanskje er ett av partiene i den hypotetiske flertallsregjeringen blitt store nok til at de finner det akseptabelt å danne regjering alene – man ønsker jo helst så få hender på kaka som mulig. Etter Arbeiderpartiets maktorgie fram til sekstitallet har vi hatt mer eller mindre hyppige regjeringsskifter, og fra 1985 hadde ikke Norge flertallsregjeringer før Stoltenbergregjeringen inntok regjeringskvartalene høsten 2005.

 

Vi nevnte ovenfor at Stortinget kan felle en regjering dersom flertallet på tinget reiser mistillit, men også at tinget helst vil unngå dette, både for å unngå uro og ofte fordi det ikke finnes fullgode regjeringsalternativer – dette siste faktumet er et våpen regjeringen kan bruke dersom den vil ha gjennom en spesielt vanskelig sak den vet den ikke har tillit til, ved å stille Stortinget et ultimatum – stem for dette forslaget, ellers går vi av. Vi så dette i praksis i gasskraftsaken våren 2001, da statsminister Bondevik stilte kabinettspørsmål til Stortinget – og ble felt.

 

Vi nevnte også at regjeringer kan splittes etter endt regjeringsperiode – det bør nevnes at dette meget vel også kan skje midt i perioden; regjeringen splittes og partiene går hver sin vei. I en slik situasjon må imidlertid et alternativ ligge klart – regjeringen har et ansvar for å sørge for en etterfølger. Vanligvis vil regjeringspartiene gjøre et intensivt utspørringsarbeid hos mulige samarbeidspartnere, eller bestemme seg for å utpeke en etterfølger – prosessen skjer i løp av få dager. Skulle situasjonen dog drøye, vil landet styres av et forretningsministerium i perioden mellom de to regjeringene (det er forøvrig også dette som skjer dersom utnevnelsen av regjering i etterkant av stortingsvalg drøyer).

 

Frivillig fratreding kan også skje ved personlige forhold innad i regjeringen som skaper for store konflikter til å fortsette ved makta. Thorbjørn Jaglands famøse ”kabinettspørsmål” til velgerne ved valget i 1997 er et eksempel – statsministeren stilte et krav for å fortsette til folket, som ikke ble overholdt og dermed var han moralsk forpliktet til å ta sin hatt og gå.

 

Det ligger vel nå i stor grad i kortene hvorfor regjeringsskifter skjer, når vi har funnet ut at maktfordelingsprinsippet ble endret nettopp fordi folket ønsket det, og sett litt på verktøyene man kan bruke. Folks ønsker og forventninger forandrer seg over en regjeringsperiode – nye vinder blåser, opposisjonspartier lokker med løfter og forbedringer, det vil kreve en dynamikk og evne til å forandre seg med tiden innad i regjeringen, samtidig som den må bevise at den har myndighet til å stå ved viktige prinsipper og holde en fast kurs.

 

Dynamikk kan kanskje også være et nøkkelord når dette spørsmålet skal besvares – det er en kjensgjerning at soldater som har vært i en krigssone over en viss periode, på et tidspunkt vil agere mindre effektivt (har sett farene, tar forholdsregler og færre sjanser).

 

Mange peker på at makt korrumperer – kanskje blir de som sitter ved roret litt for glad i posisjonen sin, og slutter å tenke på landets beste? Sjansen for at det finnes nye folk utenfra som sitter inne med friske ideer, er også stor – mange vil mene at viljen til å ofre seg selv rett og slett bør være et førstekrav til en politiker som ønsker å kjempe for demokratiets idealer.

 

I et samfunn såpass preget av en tidsånd bygd på idealet om fremskritt og markedsliberalisme, er også kravet til stadig utskiftning en nødvendig konsekvens. Stadig utskiftning gir ny giv, og ny optimisme i forskjellige deler av folket – en regjering sittende over for lange perioder vil føre til motløshet og apati hos mindretallet i befolkningen – her kan det være nyttig å ha begrepet om flertallets diktatur i bakhodet, og også tenke litt over undertrykking av mindretall generelt. Demokratiet skal gagne alle i samfunnet, ytringsfriheten er en menneskerett – men samtidig skal den utøvende makt ha muligheten til å kunne stake ut en faktisk kurs, og gjennomføre radikale forandringer, dersom den har grunnlag for det i stortinget. Kan det dermed da forsvares at Arbeiderpartiet innfører styringstillegg? Burde vi bevege oss lenger mot et topartisystem, med klarere motsetninger og sikrere endringer, dersom et parti først får makten? Har vi prøvd ut folkesuverenitetsprinsippet lenge nok? Skal vi forsøke å besvare det siste spørsmålet politisk, må tilhengere av menneskerettighetenes grunnleggende verdier erkjenne at folkevalgt makt i to av tre ledd kun delvis har lykkes.

 

For det første; folk ser ut til å følge mange av de samme av de samme retningene som tidligere, og regjeringene som blir valgt er i slike øyne ikke stort ”bedre” enn de som utnevnte sin egen makt. Den demokratisk ønskede tilnærmingen mot markedsøkonomien (vi går ut fra at vi store nok partier som representerer et alternativ) åpner for større privat påvirkning og større konsentrasjon av makt på få hender – den sentraliserte makten har i mange land forflyttet seg fra offentligheten til det private. Mulighetene for lobbyisme er store. Demokratiets spilleregler blir ikke overholdt i mange land. Regjeringsplasser virker å gå hierarkisk i arv mange steder – partienes prosesser foregår på siden av den parlamentariske prosessen, og her får få innsyn. Det er dessuten ikke mulig å stemme representanter direkte inn i regjering – kanskje ender man opp med en helt annen finansminister enn man hadde tenkt seg, selv om man stemte på dennes parti? Kanskje var embetsmannsstyret bedre – om ikke folkets vilje alltid ble fulgt, ble i det minste en fast kurs staket ut, og effektiviteten lå på et annet plan.

 

Likegyldigheten i folket til hvem som styrer blir dessuten større og større – denne postmodernistiske tendensen kan blant pessimister tolkes som en resignasjon, folk har gitt opp og ønsker å bli styrt av andre, slik som før. Vi ønsker rett og slett faste arbeidsoppgaver og plikter som skal utføres mot at vi har det levelig – Hobbes´ samfunnskontrakt er kanskje et ideal? Dog – mange vil selvsagt peke på at det går såpass godt i Norge på de fleste plan at det store engasjementet ikke er nødvendig, det ordner seg uansett. Likevel, en slik kollektiv skuldertrekking vil åpne muligheter for eliter og andre maktinteressenter til å stjele med store deler av kaka i det skjulte – ved å vise mistillit til det fungerende system, kaster vi vår egen frihet over båten!

 

Men dersom vi ser på utviklingen i individets øyemed, vil mange av de samme idealistene se lysere på situasjonen. Ansvarliggjøringen av alle mennesker for eget lands styring har udiskutabelt vært et viktig ledd i selvstendiggjøringen og realiseringen av innbyggerne, uavhengig av om man mener at mennesket er tjent med å underkaste seg et større vesen eller ikke. Verden har gått inn i kriger gjennom folkets egne ledere og vi har valgt stadig mer markedsvennlige regjeringer som har gitt oss stadig større utfordringer med tanke på de stadig økende kravene som stilles til oss, hva angår kjøpepress og prestasjonskrav. Kanskje vil noen påstå at ansvarliggjøringen av folk gjennom den gitte muligheten til å bestemme over eget styre, er grunnlaget for styringsformens framtidige undergang?

 

De som bekymrer seg over at menneskene ikke ser ut til å bli stort mer enige, kan kanskje huske på vår egen Francis Sejersteds spørsmål: Er politikkens mål å skape enighet eller å regulere vår uenighet? Målet med demokrati er jo ikke å tvinge alle til enighet, men at alle skal få ha sitt å si (og skape forståelse for ulike meninger på sikt – noe som igjen vil føre til minskede motsetninger). Dermed er det også logisk, og sannsynligvis fordelaktig, at regjeringer skiftes ut – den historiske sannsynligheten for tilstedeværelsen av mer eller mindre homogene folkeslag er lav, og kan kanskje utelukkes så lenge menneskerasen får utvikle seg i fred for påvirkning. Og – er det da ikke også dette mangfoldet vi dyrker?

 

Hvor stor betydning har regjeringsskifter? Her vil særlig vekt legges på stortingsvalget 2005 i Norge, og regjeringsdannelsen i etterkant – skjedde denne i tråd med folkets ønsker, og hvor vellykket har denne konstellasjonen vist seg å være i ettertid?

 

og

 

Hvor viktig er regjeringsmakt? Kan det være en fordel for enkelte partier å holde seg i opposisjon?

 

Vi hopper inn på en sofa et sted i Norge, med en tømt kaffekanne på bordet, svarte øyelokk og en fortsatt durende TV – det er tidlig på formiddagen den trettende september 2005. De færreste hadde trodd det de har sett på TV i løp av natta eller nettopp lest i avisene/hørt på radio var mulig etter katastrofevalget fire år tidligere. Da var Ap herjet av indre splid. Velgerne hadde forlatt partiet. Ørnen blant partiene hadde buklandet. Ap var blitt ett av flere mellomstore partier. Det var ikke best på noen saker. Velgerne flyktet i hundretusener.

 

Dog – Bondevik-regjeringen fikk etterhvert solid kritikk fra flere hold. Jan Petersens ”koselige” holdning til Irak-krigen og USAs nye rolle som verdenspoliti irriterte mange, og SV steg mot nye høyder på meningsmålingene gjennom knallharde krav både innenriks og utenriks. Dagfinn Høybråtens Kristelig Folkeparti tok sterk farge av at det var et parti i et avkristnet land, og var i fritt fall. Lars Sponheims rykte som en maktkåt leder uten de helt store politiske egenskapene var vel utbredt (noen som sa ”harry”?). Det var ingen umulig regjering å felle for en solid midstopper med noenlunde nyslipte knotter.

 

Likevel – det var store usikkerhetsmomenter knyttet til Arbeiderpartiet og det kommende valget. Fremskrittspartiet hadde allerede i 2000 opplevd å være det største partiet i Norge på en måling – oppslutningen hadde da dabbet av inn mot valget, men partiet var igjen tilbake i angrepsposisjon, og gikk rett i strupen på både venstre- og høyreside, og vant mengder av potensielle velgere på dette. Mange pratet (og prater) om det nye arbeiderpartiet, et parti som har vært latterliggjort og ufarliggjort siden Anders Lange satt med eggelikør på TV-debattene og ble beskrevet som noe nærmere enn marsboer enn en seriøs politiker, og som i mangel av andres påsyn nå var klar til å ta over landet, med store deler av landets arbeiderklasse i ryggen – de venstresida glemte, og ikke minst en kvinnelig, påtroppende leder som var i ferd med å stille alvorlige spørsmål ved den tradisjonelle feminismen. Foreløpig holdt Arbeiderpartiet seg intravenøst i live gjennom det faktum at Frp i hovedsak fortsatt stjal velgere fra et Høyre som ikke greide å bestemme seg for om det skulle gå mot konservatisme eller markedsliberalisme – men noe måtte gjøres. Jens Stoltenberg, gutten med sølvskjeen i munn og som hadde tvunget Thorbjørn Jagland fra partimakta etter en skitten maktkamp, var mange skeptisk til – han hadde allerede tvunget Kjell Mange Bondevik ned fra taburetten én gang, men gjort det katastrofalt dårlig i de månedene han fikk sitte som statsminister. Høyredreiningen hadde ikke slått an – markedsliberalismen hentet Høyre allerede sine velgere på grunnlag av, Frp stakk av gårde med en god del ”glemte” arbeidere mens mange desillusjonerte radikalere og intellektuelle forsvant til det mer og mer klarprofilerte SV. Stoltenbergs sosiale bakgrunn bekymret mange AP-sympatisører – hadde denne borgerlige økonomen en virkelig ambisjon om et rødt Norge? Mange ønsket seg tilbake til den mer autoritære, hakket mer folkelige og klart mer europabevisste lierbøringen Jagland – Jens hadde i det minste noe å bevise.

 

14.09.05, akkurat ett år før valgseieren var formelt klar, ble Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg presentert som regjeringspartnere for første gang. På en nylig foretatt måling kunne partiene skilte med 90 mandaters oppslutning sammen, og entusiasmen var til å ta og føle på – Stoltenberg pratet engasjert om hva partiet kunne få til i løp av fire, åtte og tolv år.

 

Endringen ble raskt merkbar – det nye alternativet, etter hvert med Senterpartiet på laget, holdt seg store gjennom hele vinteren. Suksessfaktorene var mange – Jens Stoltenberg førte en valgkamp nesten helt på egen hånd, LO ga etter hvert uttrykk for at de sto fullstendig bak det som etter hvert skulle bli omtalt som det rødgrønne regjeringsalternativet, SV hadde ikke vært i regjering tidligere og kom til å ha det C-momentet i bakhånd hele veien inn, Senterpartiets velgere virket å være fornøyde både med potensiell regjeringsmakt og en potensiell kursendring (den gamle sluggeren Per Olav Lundteigen gjorde en undervurdert innsats som hissig og bisk hoggorm mot alt han mislikte ved høyrepolitikk), den allerede nevnte konflikten i Midtøsten ga bensin på bålet i det minste for venstresida av koalisjonen mot en sittende regjering som aldri helt klarte å overbevise velgergruppen sin om hva den mente. Gjennom våren virket det som mer og mer skyts var brukt opp fra høyre – finansminister Per Kristian Foss gikk så langt som å prate om neste valg i et intervju i februar. EU-debatten, som kunne drept Stoltenberg-regjeringen før den ville rukket å entre svangerskapsfasen, var et umulig våpen å anvende – en slik debatt ville fungert minst like destruktivt på egen koalisjon grunnet tilsvarende uenighet innad, og ble bevisst unngått. Den klassiske Høyre-profilen slo heller ikke særlig an – ja vel, landet gikk godt, men hvor sto egentlig partiet? Mange klassiske, konservative Høyre-velgere lot seg skuffe av yngre, fremstående politikere som Jan Tore Sanner og disses flørting med nyliberalismen og dennes postmodernistiske og jappete påheng. Kjell Magne Bondevik sto daglig under knallhard kritikk for sitt lederskap – han hadde måttet ta permisjon fra vervet etter mobbe-episodene i et satireprogram på kanalen TV2, og ble av mange beskrevet som venstrekoalisjonens beste argument mot den sittende regjering. Bondeviks parti slet i tillegg med å finne standpunkt mellom den markedsliberalistiske profilen til høyresiden i regjeringen og den mer verdiorienterte retningen som profilerte politikere som Dagfinn Høybråten ønsket å fronte – en allerede mye kritisert Valgerd Svarstad Haugland, ”kvinnehaterpartiets” feministalibi satt i statsrådpost et sted midt i mellom, og om det ikke skulle være nok, ble Høybråten satt under et noe overraskende personangrep fra Kristin Halvorsen mot sommerstid, der han ble presentert som den reneste Judas. Overraskende nok var kanskje Venstre det eneste partiet som tjente på valget i koalisjonen – de fleste følte ikke at de hørte mye til partiet i valgfasen, en kjensgjerning som viste seg å gi positiv uttelling i en konstellasjon preget av mye uro. Noe av grunnen skal likevel tillegges at leder Lars Sponheim kanskje fikk den mest blodfattige motdebattanten gjennom valgkampen i form av Sp-leder Åslaug Haga.

 

Tross alt dette rotet rundt sittende regjering – inn mot sommeren startet de alvorlige spørsmålene rundt opposisjonsalternativet å flomme innsjøs. På områder som miljøpolitikk, skolepolitikk, avgiftspolitikk og tabuområdet utenrikspolitikk spriket den rødgrønne konstellasjonen – særlig sentrumspartiet Senterpartiet virket ikke overraskende lite fornøyd med å måtte gi opp en del sentrale verdier, partiet hadde tross alt nesten 14% oppslutning ved valget i 1993, og leder Haga varslet klart at ikke partiet ville gå inn i regjering på hvilke som helst premisser. Mange fikk følelsen av at SV trakk mer i denne retning, og fra rundt midt på sommeren og inn mot valget følte mange at det sosialistisk inspirerte partiet forsvant inn mot midten, og Halvorsens parti sank jevnt helt inn til valget. Den steinharde Irak-profilen, gasskraftmotstanden og skatteprofilen var mange klar over at ville bli umulige å videreføre inn i en eventuell regjering, i hvert fall alt på en gang – hvor mange kameler skulle SV måtte sluke for å få regjeringspost? Thorbjørn Jagland, som på sin side nok var meget lysten på en utenriksministerpost, gikk så langt som å kritisere SVs utenrikspolitikk åpenlyst. Det ville også vise seg at Arbeiderpartiet, kanskje ikke så overraskende, fikk absolutt størst gjennomslag for sin politikk i det som ble de forventede kompromissene i en eventuell regjeringspolitikk inn mot valget, og tjente da også mye på denne standhaftigheten (som mange vil tenke på i sammenheng med termen maktarroganse).

 

Vi ser at det var stor uenighet i begge leire – sidene kranglet da også om å få kalle hverandre ”kaoskamerater” – mens ett parti fikk holde på nesten i fred. Her nærmer vi oss essensen av mitt fokus for denne oppgaven – et ekstremt eksempel på politisk taktikk fra opposisjonen.

 

På en pressekonferanse 20. juni erklærte leder for Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, at han ikke under noen omstendigheter ville støtte en regjering ledet av statsminister Kjell Magne Bondevik. Han skapte med det usikkerhet på borgerlig side. Trekket bidro til medienes fokus ikke forsvant fra Fremskrittspartiet, noe som kunne skjedd dersom det hadde festet seg et inntrykk av at partiet ville støtte den sittende regjering. Hagen mente at han hadde fått en kald skulder fra Bondevik tidligere, og at den sittende statsministeren var tappet for politiske ambisjoner. Han mente også at livet ville bli langt lettere for regjeringspartiene uten Bondevik – men fikk liten støtte. Regjeringen stilte seg fjellstøtt bak sin statsminister som kandidat i ny periode, og da høyresiden for første gang fikk flertall på en meningsmåling noen uker før valget satte Kjell Magne Bondevik fingeren på et faktum som gjorde Hagens retorikk til en selvmordsplan.

 

”Den eneste som nå kan utpeke en rødgrønn regjering, er Carl I Hagen”, konkluderte statsministeren som kommentar på målingen. Hvor stor grad av sannhet ligger bak dette – det er ingen tvil om at Hagen sanket nærmest ufattelige mengder velgere til Frp, men greide han som sin siste politiske manøver å gi bort seieren til sine argeste fiender ved å overta kapteinsbindet? Det er ingen tvil om at Hagen kunne ventet til etter valget med å annonsere sin motvilje mot Bondevik, men ville som ovennevnt da sannsynligvis oppnådd langt mindre fokus på eget parti som en del av en borgerlig koalisjon, selv om denne da med stor sannsynlighet kunne oppnådd regjeringsmakt. Et Frp konsentrert på å gå i strupen på venstrekoalisjonen kunne vært et meget nyttig våpen for Bondevik – og lå det muligens personlige motiver til grunn for konflikten? En telefonsamtale og noen statsrådposter utdelt under bordet kunne løst mye av konflikten.

 

 

Begge lederne gikk av som topp-politikere etter valget, og det var ventet at en del avsløringer skulle komme til syne ganske fort. I Bondeviks selvbiografi fra tidligere i år, fikk vi da også vite hans syn på Hagen-saken. Den tidligere statsministeren la fram påstanden om at hans avslag mot å utnevne Hagen til stortingspresident i 2001 hadde falt Frp-eren tungt for brystet – en praktisk sett lite viktig stilling, men likevel en kraftig personlig signal. Bondevik hevdet på sin side at hans holdning til Frp aldri har hatt noe å gjøre med forholdet til personen Hagen – den var basert på politikken Hagen sto for.

 

Hvorvidt Hagen spilte sine siste kort dårlig, kan diskuteres. Forskjellene mellom hans parti og Høyre var helt klart for store til at en eventuell regjering kunne vært aktuelt før eventuelt etter valget – enn så lenge regjeringen offentlig ønsket å sitte som regjeringsalternativ til det kommende valget, var det bare å mele sin egen kake for Frps del. Partiet ville ikke rekke å sanke så mye stemmer at det kunne bli større enn Arbeiderpartiet til valget, til det malte partikverna til Ap (les: Martin Kolberg med kompanjonger) alt for godt, så regjeringsmakt alene ville være urealistisk. Min oppfatning av Hagens retorikk annet enn at den var et utslag av en personlig konflikt som tok overhånd, er at han tenkte fire år fremover. Frp viste seg som et parti med klare ambisjoner og stålnerver – partiet la fram alternativt statsbudsjett etter valget, og hadde markert seg som en solid kandidat til neste korsvei. Likevel – forholdet til Venstre og Kristelig Folkeparti virket å være rimelig skadeskutt, for å ha reelle forhåpninger om regjeringsmakt ville partiet nå være avhengig av en kursendring i Høyre. Håpet Hagen virkelig på at denne satsningen kunne holde helt inn? Han skulle tross alt fratre tronen, og selv om hans tankegods utvilsomt ville videreføres i all hovedsak inn i ny partiledelse, var den nye lederen en kvinne, hun var relativt ung og partiet ville ikke ha den samme angrepsposisjonen som tidligere. Han måtte i tillegg ta høyde for at en rødgrønn regjering faktisk kunne komme til å bli en suksess, og at nye vinder ville komme til å blåse over landet – partiet kunne komme til å måtte skifte kurs, og den store, nye velgergruppen; nemlig arbeiderne, var foreløpig strengt tatt bare på lån.

 

Hvis vi dog går ut fra at Hagens satsning var bevisst og gjennomtenkt, kan vi forsøke å svare på spørsmålet om hvorvidt et parti som Frp tjente på å holde seg utenfor regjering.

 

Det er ingen tvil om at Frp ville vært det klart største partiet i en eventuell høyreregjering. Det er dog heller ingen tvil om at partiet ville vært avhengig av å svelge mange kameler for å få med seg tilstrekkelig støtte til et flertall, og at oppslutningen ville blitt langt mindre ved en mer positiv innstilling til samarbeid med sittende regjering. Likevel – det var partiets første valg med såpass stor oppslutning. Fire nye år med stø kurs som seriøst opposisjonsparti ville manifestere partiets profil, og la det stå igjen styrket i større eller mindre grad til neste valg. En eventuell regjeringsdannelse ville kanskje kommet noe brått på – ja, et alternativt statsbudsjett var utarbeidet, men både fjorårets og årets har blitt analysert kraftig i hjel av en del kritikere og avslørt på en rekke punkter i finansieringen. En eventuell regjeringsfiasko ville også stigmatisert partiet for lang fremtid, litt på samme måte som et eventuelt nytt nei til EU ville drept Norges sjanser til medlemskap for lang, lang tid. Jeg ønsker å gå langt i å slå fast at Frp tjente på å forbli opposisjonsparti ved denne korsvei – om det samme vil gjelde ved neste korsvei, lar jeg forbli usikkert, da dette vil avgjøres av en rekke indre og ytre faktorer.

 

Vi er kommet oss inn på veien mot å drøfte betydningen av regjeringsmakt ved å vurdere profitten ett stort parti kunne hatt av å entre en regjering, og hva det har tjent på å holde seg utenfor. Vi skal nå styre videre mot andre siden av gata – vi skal se på hva et annet typisk opposisjonsparti har tjent på å entre regjering for første gang (og eventuelt tapt på å ikke forbli utenfor) – nemlig SV.

 

Litt i det stille kommenterte flere norske medier eventuell regjeringsmakt til SV tidlig på våren 2005. Det var klart at regjeringsalternativet var reelt, og partiet måtte vurderes seriøst. Arbeiderpartiets rolle i en regjering var ikke noe stort diskusjonstema – det var ikke vanskelig å se for seg hva partiet ville ønske å gjennomført, og hvilken stil det kunne tenkes å innta. Det litt trauste Senterpartiet var det heller ikke den store blesten rundt – det lå på en jevn oppslutning, hadde sine særinteresser og sin velgeroppslutning, og alle var klar over hvilke saker Senterpartiet krevde å få igjennom og ikke minst kom til å få gjennom dersom det entret regjering – distriktspolitikken var kanskje det første som sto meislet klart ved et eventuelt skifte. Man kan si at denne profilen hemmer partiets eventuelle utvikling, men samtidig kan ingen argumentere mot at den samtidig opprettholder oppsutningen!

 

SV ble imidlertid analysert opp og ned. Mange pekte tidlig på de mange vanskelighetene partiet ville bli stilt ovenfor i en koalisjon, og skjønte tidlig at partiets popularitet var ung og sårbar, og i stor grad hvilte på enkeltsaker – enkeltsaker som ville måtte ofres i utarbeidelsen av en felles plattform med det EU/NATO-vennlige Arbeiderpartiet og det småkonservative Senterpartiet. Vi kan på mange måter si at SVs posisjon sto i klar likhet med Frps i forkant av valget. Ingen av partiene hadde hatt regjeringsmakt, men sto historisk høyt i kurs – på et tidspunkt var SV det nest største partiet i Norge med over 20% oppslutning (men som i Frps tilfelle, var den store oppslutningen et resultat av ”lånte” stemmer fra en nabo på partiskalaen, i SVs tilfelle Ap). Begge ville garantert kunne opptre som en stadig sterkere pådriver på hver sin side – venstresiden i SV ville uten tvil hatt et potensiale for framvekst ved fire nye år utenfor regjeringskvartalene. I større grad enn Frp, ville også SV ha spillerom i og ansvar for å holde opp en politisk retning, med et Arbeiderparti stadig nærmere midten. Noen pratet om et kjempeparti på venstresiden bestående av et stort SV og et voksende og ungdommelig RV – optimistisk, men den siste tiden har faktisk bevist at prosjektet ikke var en utopi, med den vedtatte sammenslåingen av AKP og RV.

 

Likevel – sentrale krefter i SV skrek etter bestemmelsesrett, noen så faren i at velgere kunne gå ”lei” av partiet dersom det aldri gjorde et reelt forsøk på å entre regjering, og siklingen avtok ikke med de stadig mer populære hypotesene om et samarbeid kombinert med tilnærmingene fra Arbeiderpartiet. Og så fort den rødgrønne regjeringskonstellasjonen var lansert for første gang, overlot SV på et vis opposisjonen til Frp og stilte seg i en spesiell rolle. Partiet var nå, fram til et eventuelt tapt valg, ”regjeringsparti”, i den forstand at de måtte forholde seg til og uttale seg i forhold til og sett opp mot hva den felles politikken begynte å bli, og uttalelser de andre partiene ga. Og dette skulle vise seg å koste minst like mye som det smakte – partiet datt fra oppslutning jevnt over 15% til åtte prosent, og hadde valget vært noen dager senere, kunne SV endt opp som det minste regjeringspartiet. Stemmene Kristin Halvorsen hadde samlet inn ved å stå på barrikader og kreve Norge ut av Irak, forsvant tilbake til det mer forutsigbare Arbeiderpartiet.

 

For selve regjeringskoalisjonen, betydde altså ikke SVs tilbakegang så altfor mye. En trygg ledelse ble riktignok redusert til et knapt flertall, men så lenge velgerne forsvant fra SV til Arbeiderpartiet, var seieren innen rekkevidde. Arbeiderpartiet var regjeringens flaggskip, og få var i tvil om at et revitalisert Arbeiderparti på bedre bensin enn på lenge kunne hente inn det de to andre partiene eventuelt mistet. Ved økt fokus og kritikk mot SV slapp Arbeiderpartiet unna slagsider. Kritikken mot Senterpartiet tok sannsnyligvis Kolberg & co med stor ro – den var det stort sett Lars Sponheim som sto for, SP hadde erfaring med regjeringsmakt og var nok meget klar over hvordan kortene skulle spilles inn mot valget. Det opplevde da heller ikke noen stor forandring fra målingene og inn til valgdagen.

 

Verre hadde det selvsagt vært for SV om stemmer hadde forsvunnet helt ut mot høyre, men så sterk var ikke velgervandringen (ennå?). Et annet alternativ som også lå som et mareritt i bakhodet på regjeringsalternativets bakmenn, var at misfornøyde, radikale SVere kunne ta en råsjans, gi opp regjeringsforslaget og søke ”hjem” i retning RV. Og ved første valgdagsmåling rant det nok noen svettetårer nedover panna til særlig Stoltenberg og Haga – Rød Valgallianse lå nemlig an til å få en eller to stortingsmandater, en situasjon som i det store bildet ville gjøre regjeringen avhengig av RVs nåde for å stifte regjering. Dette var en situasjon SV kanskje kunne levd med til tross for tidligere hanekamper, men sannsynligheten for at de to øvrige kunne levd med RVs steile krav gjennom fire år er liten. Vi snakker tross alt ikke om en regjeringspartner som ville blitt tvunget til å svelge kameler for å få ”være med” – vi snakker om et støtteparti som teknisk sett kunne krevd å få gjennomslag i hver eneste sak, det Jens Stoltenberg i praksis har omtalt som mindretallets diktatur.

 

RV mistet dog både plass i Bergen og Oslo, regjeringen overlevde med et ganske solid flertall i mandater og kunne innta forhandlingsbordet på Soria Moria. SV sto igjen sterkt svekket, og signalene fra Kristin Halvorsen kunne tolkes dit hen at SV krevde en slags tilbakebetaling fordi partiet var blitt så hardt rammet i innspurten. Kunne dette forsvares – bør ikke et regjeringsparti tildeles statsråder etter hvor stor oppslutning det faktisk har i folket? Argumentet om at valgresultater må ses i lys av politisk spill og taktikkeri kan brukes begge veier her – SV falt i oppslutning mye på grunn av regjeringssamarbeidet, og hadde sannsynligvis reelt sett større oppslutning i folket enn åtte prosent, men det var nå engang situasjonen, og all den tid stortinget kontrollerer regjeringen, stemmer man på et parti både som enkeltstående interesseorganisasjon i maktkamp på eget interessegrunnlag og som eventuelt regjeringsparti/opposisjonsparti. Å hypotetisk tildele SV finansminister, statsminister og en hel masse annet nærmest i ren solidaritet ville vært et svik av regjeringssjef Arbeiderpartiet mot demokratiets og parlamentarismens grunnleggende idealer. Da ville vi gått fra å snakke om velgermakt til partimakt. Dette skjedde – heldigvis – ikke; SV fikk ikke uventet finansministeren og kunnskapsministeren, men måtte ellers ta til takke med det valgresultatet tilsa. Det er interessant å tenke over hvor mange i SV som reelt forventet at en regjering ikke skulle ende opp med AP-flertall, hvor mange som faktisk ble skuffet over resultatet. En slik regjering ville krevd et langt svakere Arbeiderparti – et Arbeiderparti som jeg da aldri tror ville greid å hale i land sin andel av kaka. I mine øyne var det to reelle valg – en borgerlig regjering med et knallsterkt SV og et Arbeiderparti med brukket rygg, eller situasjonen vi fikk; en rødgrønn regjering med et SV som hadde måtte ofre mye av sin nyvunne politiske kapital til et revitalisert Arbeiderparti; en nødvendig forutsetning for å hale regjeringsmakta i land.

 

Hva har så SV fått ut av samarbeidet, litt over ett år i etterkant?

 

Medier og opposisjonspartier var naturligvis raskt ute med å kritisere samarbeidsproblemene og uenigheten innad i regjeringen, og handlingsudyktigheten som ville komme som en konsekvens. Og SV har fått kjørt seg – vi kan nevne den mislykkede Israel-boikotten, gasskraftsaken og flere andre, som har fratatt partiet ytterligere antall velgere. Med regjeringen i hus har den totale oppslutningen rundt regjeringen også sunket, noe som riktignok er en naturlig konsekvens i etterkant av et valg, og særlig i løp av det første året, da statsbudsjettet er utformet av andre hender.

 

Mange bitre venstreradikalere mener at SV har solgt seg til sentrum og ikke kan kalle seg sosialistisk annet enn i navnet – andre ser på dette regjeringsprosjektet som en konstellasjon med begrenset potensiale for SV i alle tilfeller, og som en nyttig anledning til å lære. Mange medier spekulerte i at regjeringen var på nippet til å sprekke i etterkant av gasskraftsaken tidligere i høst, men her kom i mine øyne den første omvendingen i trenden som har vært å registrere siden skiftet. SV greide for det første å angripe saken med en offensiv holdning, og utmanøvrerte på mange vis miljøbevegelsen – diverse AP-representanter videreførte dette ved å gå såpass langt som å kalle miljøaktivistene for ”nedsnødde” i tankemåte, med tanke på at planene ligger langt foran de fleste andre land hva miljøengasjement angår i konkurranse med kortsiktige markedsinteresser. Dette ga, kanskje for første gang siden valget, bildet av et parti med stor myndighet, og veide helt sikkert opp for den eventuelle velgerflukten av miljøaktivister i etterkant av saken. Like i etterkant fikk da også partiet ”betaling” – Norge avslo å bidra med soldater til NATOs styrke i Afghanistan, noe som ble betraktet som en enorm seier for SV. Kritikken kom haglende mot Arbeiderpartiet for å vise den samme bløthjertetheten som vi skisserte hypotetisk lenger opp – SV gikk uansett styrket ut av saken, både erfaringsmessig og oppslutningsmessig, og har siden episodene fikk lagt opplevd en slak, men jevn stigning. Arbeiderpartiet har noe overraskende havnet i langt hardere vær gjennom høstens konflikter.

 

Det er ingen tvil om at SV ville ligget høyere i oppslutning på dette tidspunkt dersom partiet hadde valgt å avstå fra regjeringsalternativet. Så fort det ”ble med på toget”, var det imidlertid bare en vei å gå – ved et eventuelt tapt valg, ville det sannsynligvis sett mørkt ut for norsk venstreside nå. Det er også liten grunn til å tvile på at Arbeiderpartiets program vil bli det førende i årene som er igjen av perioden. SV vil måtte holde seg på en kompromitterende linje, men holde en offensiv profil og angripe eventuelle nederlag med en konstruktiv holdning. Det er ikke vanskelig å se for seg hvilke tap partiet kan komme til å måtte gå på – det er bare å velge og vrake i muligheter som norsk NATO-støtte andre steder, ingen skatteskjerpelser til eliten, intet homofilt ekteskap eller likedan adopsjon. Dette vil være nødvendige kameler å svelge for å holde regjeringen levende – Kristin Halvorsen og hennes partifeller må sikte seg inn på de virkelig store fuglene, som for eksempel full barnehagedekning, noe vi så klare antydninger til i statsbudsjettet som ble lagt frem nylig.

 

Min mening er at SV i lengden vil tjene på dette regjeringssamarbeidet, dersom partiet vet å spille sine kort riktig i perioden som er igjen. Deltakelse i regjering er viktig for å bevise at man er i stand til å ta ansvar som noe annet enn kun opposisjonsparti. Det var viktig å vinne regjeringsmakt for SV for å bevise at det nytter – som stort opposisjonsparti kunne det garantert torpedert mange forslag, men ikke fått gjennom på langt nær så mange som det vil kunne med klokt spill i nåværende regjering. Det vil med dette sagt være urimelig av de som stemte SV ved valget å hevde at de har blitt holdt for narr – 8% er et klart mindretall, og det må man forholde seg til. I et flerpartisystem lever man i samspill med andre partier – demokrati baserer seg på regulering av uenighet, skal vi tro allerede nevnte Sejersted.

 

Vi har nå sett på hvilken betydning deltakelse i og avståelse fra regjeringsmakt fikk å si for to klassiske opposisjonsparti. Ut i fra dette er det på tide å begynne å nærme seg slutten av reisen – vi må forsøke å besvare spørsmålet om hvilken betydning regjeringsmakt har.

 

Det er ikke lett å sitte i regjering. Statsrådene lever under konstant press fra media, andre partier, eget parti, interesseorganisasjoner og andre aktører, skal administrere statsforvaltningen og samtidig føre en egen kurs for å unngå å fremstå som nikkedukker og papirbyråkrater. Mange statsråder har opplevd å få langt mindre innflytelse enn de hadde forestilt seg – beslutninger må tas i høyt tempo og mange opplever å være mer bundet på ryggen enn man gjerne skulle tro.

 

Slike forutsetninger kombinert med en postmodernistisk og likeglad tidsånd, har ført til negative holdninger til og svekket interesse for styringen av landet. En av vår tids illusjoner er at regjeringer er blitt maktesløse. De har tapt makt oppover, til det globaliserte markedet, og nedover til særinteresser, til den private sektor og til mediene, mener mange. Derfor har sosialdemokratiske regjeringer, også i Norge, dempet sine styringsambisjoner. De ser ut til å være mer opptatt av de bånd som utvilsomt legges på maktutøvelsen enn på de muligheter regjeringsposisjonen fortsatt gir. Vi ser for mange statsråder som overmannes av en følelse av at den virkelige makt ligger like utenfor rekkevidde for deres politiske vilje. Stor uenighet innad i den første flertallsregjeringen folket har ”orket” å prøve ut på lenge og liten handlingskraft det første drøye året, har gitt kritikerne vann på mølla – det er det samme hvem vi velger. Ved å love å unngå skatteøkninger i forhold til 2004-nivå, heller ikke øke bruken av skattepenger og nå til sist heller ikke få muligheten til å hente friske penger fra sykelønnsordningen, er det opplagt at regjeringen har satt visse økonomiske bånd på seg selv. Kristin Halvorsen kan ikke dele ut penger som ikke finnes. Frp kan gjøre dette med et imaginært budsjett, og får stor popularitet på dette – et folk lei av kompliserte styringskonstellasjoner lar være å tenke på at pengene hentes delvis fra sterkt redusert satsning på kultur, bistand og integrering, og delvis fra et oljefond, noe som beviselig vil gi renteøkning og mer presset privatøkonomi for det store flertall. Noen peker på at partiene utenfor regjering sammen med media snarere kan kalles obstruksjon enn opposisjon – det er direkte skadelig for det parlamentariske systemet at de som ikke sitter i regjering, automatisk inntar en kritisk holdning til alt hva den foretar seg. Vi har i tilfelle nærmet oss hva blant annet Toqueville og tilhengere av diskursdemokrati fryktet og frykter – statsmakten er blitt et spill, der premien er makt som deles ut til en elite for en kort periode, i stedet for å tenke langsiktig og pluralistisk motivert politikk. Dette toppet seg i mine øyne rundt den noe absurde saken om manneklemming for noen uker siden, da avisen Verdens Gang begynte å spekulere i rykter om at statsminister visstnok skal ha hatt et homofilt forhold i sin ungdom, som videre skal ha vært grunnlaget for at han flyttet hjemmefra. Jeg mener at dette er ren disrespekt for styringsformen vi har valgt, og motarbeiding av det styret som er valgt for øyeblikket – ytringsfriheten er en menneskerett og man har lov til å være uenig i den som styrer, vi ønsker å unngå flertallets diktatur, men samtidig da også mindretallets. En utvikling i retning av en mindre og mindre styringsdyktig regjeringsmakt vil skape rom for private interesser og markedsstyring – noe som i og for seg er helt legitime utfall, men de skal da vitterlig velges av folket?

 

Maktfordelingsprinsippet gir regjeringen en rekke rettigheter. Den skal:

• Ta initiativ til og foreberede stortingsvedtak
• Sette i verk stortingsvedtak
• Utrede, planlegge og ha ansvar for viktige samfunnsforhold
• Ha hovedansvaret for utenrikspolitikken
• Være ansvarlig for og lede statsforvaltningen
• Ta seg av statens eiendommer

Etter 1884 kontrolleres den riktignok og utgår fra Stortinget, men har som sagt fortsatt en god del makt – uten en handlingsdyktig regjering, liten friksjon. Det er dermed også sagt at det er fortsatt masse rom for politikkens tilbakekomst, som jeg så det så godt formulert i en kronikk for lenge siden. Statsråder som viser entusiasme, innovativitet og stadig nye idéer kan få oppslutning om store endringer. Strategiske grep er nok vanskelig å ta når du driver regjeringspolitikk fordi du alltid skrubber mot andres kortsiktige taktiske mål. Men en kombinasjon av god analyse, stramme prioriteringer og realisme når det gjelder gjennomføringsmuligheter, vil i lengden gi utbytte. En politiker som viser evne til å gjøre endring, får tillit. Utenriksminister Jonas Gahr Støre markerte seg tidlig som en slik favoritt, nyansatt næringsminister Dag Terje Pedersen spås av mange å inneha potensialet til en lignende popularitet, og Kristin Halvorsen viste i mine øyne antydningene til det samme da hun kom i forkant av særinteressene og utformet en konkret politikk for Mongstad-feltet. Det er bare å kikke på de rykende ferske karakterskalaene for regjeringspolitikerne – Gahr Støre ligger stabilt meget høyt, mens både Kristin Halvorsen og Øystein Djupedal stiger – to som har vist evne til å revurdere egen politikk og angripe den fra ny kant. Statsråder som Trond Giske og fornyingsminister Trine Grande Røys faller – det merkes jo ingen forskjell.

 

Avslutning

Den observante leser skjønner sikkert at mitt svar på spørsmålet om hvor stor betydning et regjeringsskifte har og hvor stor makt det medfører, vil være preget av optimisme. Systemtrøtthet og følelsen av å være slaver under et papirdemokrati må angripes med personlig initiativ og viljen til å satse – prinsippet er ikke vanskelig, regjeringen trenger ikke gå lenger enn til det private for å finne idealet. Dersom Trine Grande Røys i morgen foreslår en gigantisk revitalisering og forenkling av byråkratiet sentralt, en prosess den statlige styringen i Norge har skreket etter i evigheter, de tre regjeringspartiene greier å enes om dette og gjennomføringen blir positiv, vil dette skape tillit. Tillit til den sittende regjering – og tillit til systemet. Jeg ønsker at denne regjeringen skal lykkes, da jeg sympatiserer med mange av deres synspunkter – men jeg ser likevel at landet kan tjene på utskiftning på sikt. Jeg har mine ønsker for landets framtid – du har dine. Alle må høres.

 

Her ligger også svaret på første del av hovedspørsmålet, slik jeg ser det – regjeringsskifter skjer fordi det er nødvendig for å skape dynamikk og friksjon i den demokratiske prosessen, for å unngå maktkonsentrasjon og rett og slett fordi det alltid vil være interesse for andre hoder enn sittende regjering. Regjeringsstabilitet vil dog også være ønskelig på mange områder – særlig i forholdet til statsforvaltningen er det problematisk med meget hyppige utskiftninger. Dette er i mine øyne et stort byråkratisk problem i dagens system – hvem vet hva en som har forvaltet seks forskjellige regjeringer orker mer? Tro om ikke han/hun legger enkelte prinsipper til side for enten å gjøre jobben enklere, eller for å handle i tråd med egne politiske sympatier? Regjeringen har ansvar for å informere folk og storting om slike forhold, da disse har begrenset innsyn i forvaltnings– og administrasjonsprosesser – slike mørke visjoner er med på å bryte ned tilliten til systemet.

 

På spørsmålet om hvilken betydning regjeringsskifter/regjeringsmakt har å si, blir svaret at de skal ha sitt å si, og at det ikke finnes et logisk argument for at de ikke skal kunne ha det, sett ut i fra lovene vi styrer etter. Lar vi derimot mistilliten og likegyldigheten øke, blir mulighetene for makttilraning og lobbyisme større. Vi har eksempler på dette blant annet fra USA – mang en president har i etterkant erkjent hvor skuffende lite makt han og hans regjering i praksis hadde. Regjeringen har et moralsk ansvar, og det er bra at folk er kritiske. Når svenske ministre innrømmer at de har vært skyldige i en rekke lovbrudd, er det svekkende for tilliten – men det er også styrkende at statsministeren da viser vilje til å gjøre noe med situasjonen, og erkjenne sine feilvalg. Slikt skaper tillit.

 

Det er i realiteten helt opp til sittende regjering å besvare andre del av oppgavens spørsmål. Regjeringsskiftet vil ha akkurat så stor betydning som den selv ønsker at det skal ha – griper den ikke muligheten, vil garantert Frp i opposisjon gjøre det ved neste valg. Måtte en av sidene lykkes, og parlamentarismen, vårt folkevalgte demokratiske system, seire.

 

Kilder:

www.forskning.no

www.sv.no

www.dna.no

www.hoyre.no

www.frp.no

www.senterpartiet.no

www.aftenbladet.no

www.aftenposten.no

www.vg.no

www.dagbladet.no

www.nrk.no

www.wikipedia.com

 

Læreboka Politikk og makt – Norge og verden, samfunnskunnskap 3SK-A (Kval, Mellbye, Tranøy) utgitt på Cappelen forlag i 2003

Læreboka Portal – Norge etter 1850 (Ohman Nielsen) utgitt på Det Norske Samlaget i 2004

Avhandlingen History of Democracy skrevet av Eirik Øksenvåg i 2006-12-17