Muslimenes religiøse forpliktelser oppsummeres i de fem søylene, trosbekjennelse, bønn, almisse, faste og pilgrimsferd. Disse er fundamentet i en muslims liv.

1. Trosbekjennelse eller vitnesbyrd om troen

”Det er ingen gud utenom Gud, og Muhammed er Hans profet” Denne trosbekjennelesen kalles Shahada og er skrevet på veggen i moskeen. Den gjentas med overbevisning av de troende flere ganger om dagen og ropes fra minaratene når det er bønnetid. Shahada er også det første som hviskes i øret på et nyfødt barn, og det siste som hviskes i øret på en døende. Det er med dette vitnesbyrd om troen en går inn i islamsk fellesskap. Dette er den viktigste søylen av de fem.

2. Bønn

Islam påbyr bønn fem ganger om dagen. Foran hver av de fem faste bønnetidene i døgnet lyder kallet til bønn fra minaretene, tårnet som finnes i tilknytning til moskeene. Tidligere var det en mann (muezzinen) som kalte til bønn, men idag brukes oftest et lydbånd.

Før selve bønnen kreves det at den troende er rituelt ren. Muslimene mener at menneskene blir urene gjennom sne biologiske funksjoner – også de seksuelle- og derfor må de gjennomgå en renselse. Dvs en fullstendig vask av kroppen i rennende vann. Ellers er det i praksis nok å vaske hender og ansikt. Det er ikke uvanlig at egne bad er anlagt i nærheten av en moské. Disse skriftene førte tidlig til svært god hygiene i arabiske land.

Bønn er i islam først og fremst fastsatt, rituell bønn som krever bestemte ord og handlinger. Selv om det finnes frie bønner, der den troende ber Gud om noe, kan muslimenikke hoppe over den rituelle bønnen, som først og fremst er en lovprisning til ære for Gud. Et fast innslag i bønnen er sure nr.1, ”Åpningsbønnen”.

De fem daglige bønnene kan muslimene be hvor som helst. De fleste har spesielle matter eller tepper som de ber på, og de vender seg alltid mot Mekka. Bevegelsene er like viktige som ordene, de understreker at mennesket overgir seg (islam betyr ”overgivelse(til Gud)), og forteller at kropp og sjel er like viktige.

Dersom en kan, bør en minst en gang i uken be sammen med andre, helst i moskeen. Det gjelder særlig fredagens formiddagsbønn, som er en gudstjeneste med preken. ”Dere som tror, når det kalles til samlingsdagens bønn, så skynd dere hen til Guds ihukommelse, og la handel ligge.” (Sure 62,9)

De som kommer til moskeen, skal være anstendig kledd, ta av seg skoene før de går inn, og med orden og disiplin følge bønnelederens bevegelser. Bønnelederen står også vendt mot Mekka, dvs med ryggen mot forsamlingen.

Det er vanligvis bare mennene som ber i den store salen i moskeen. Kvinnene holder til enten på et galleri eller bak et forheng bakerst i salen. Noen islamske grupper mener at kvinnene ikke bør komme til moskeen i det hele tatt, men be i hjemmet.

Enhver voksen muslim kan være bønneleder, imam. Noe organisert presteskap finnes ikke i islam. Det er imidlertid blitt vanlig at bønnelederen- og predikanten- er en teologisk velutdannet person, ofte ansatt som funksjonær i moskeen. Men det ingen direkte forbindelse mellom tilbederen og Gud og ingen mellomledd mellom Gud og tilbederen.

3. Almisse, å gi zakat

Almissen er egentlig en lovfestet avgift eller skatt på formue og eiendom. Den er på en førtidel, eller 2,5%, men folk oppfordres til å gi mer. Iføle Muhammed skal denne skatten tas fra de rike og gis til de fattige. ”Almissegavene er for de fattige og trengende, for dem som atbeider med dem, for dem hvis hjerter skal forsones, til frikjøping av slaver og skyldnere, til fremme av Guds sak, og til veifarende.”

”Almisse” er altså ikke noen god norsk oversettelse av det arabiske ordet Zakat, for det er noe mer enn en gave. Den er en plikt for muslimen, en plikt fra Gud, heter det i Koranen.

Når den islamske staten krever inn denne skatten og bruker den til sosiale formål, blir det et ledd i en offentlig utjevningspolitikk. Hrndikten er å jevne ut forskjellen mellom rike og fattige uten å røre ved prinsippet om privat eiendomsrett.

Påbudet om almisse har også spilt en rolle i utformingen av en islamsk sosialisme i enkelte land.