”Renessanse” er betegnelsen på idéstrømningene som herjet i Europa mellom det 14. og 16. århundre. Frasen ”Renessanse” kommer av ordet "rinascita", som betyr gjenfødelse. Med dette menes en gjenfødt interesse for antikken, den greske og romerske oldtiden. Renessansen brøt med livssynet og den kollektive kirkekulturen som var gjeldende i middelalderen. I stedet for å ha Gud i sentrum som tidligere, gikk fokuset nå over på mennesket og det jordiske.  Renessansen var en tid der mennesker var på leting etter nye ideer. Det var en kunnskapstørst og en trang etter å forske. Man ville oppdage naturens vesen på egenhånd, ikke få servert ferdige gjennomtenkte teorier og lover.

Det nye bildet på verden, med mennesket som midtpunkt, viste seg tydelig i den bildende kunsten. Store kunstnere hadde greske forbilder for sine malerier og skulpturer. Man likte nemlig så godt kunsten fra antikken at man hadde lyst til å gjøre noe lignende selv.
I Italia, der denne stilretningen oppstod, var man særlig opptatt av perspektiv og rom. Dette gjorde at man fant opp en måte å lage perspektiv på. Slik at maleriet ble mer som et rom man kunne se innover i. De ble også i denne perioden flinkere til å gjengi menneskekroppen mer naturalistisk enn tidligere. Michelangelo Buonarroti var en av de store mestrene innen renessansekunsten. Han ble født og levde i renessansens navle, Italia, fra 1475 -1564. Menneske og menneskekroppen stod sentralt i kunstverkene til Michelangelo. Han brukte mye av tiden sin til å studere kroppens anatomi, for å kunne male og tegne i riktige proporsjoner. Et av de mest kjente verkene til Michelangelo er takdekorasjonen i Det Sixtinske Kapell i Roma. Motivene i maleriet er hentet fra Skapelsesberetningen og fortellingene om Kristi liv. Det mest kjente utsnittet, er utsnittet fra skapelsesberetningen der Gud gir Adam liv. I Michelangelos produksjon fremstilles alle personene som mektige menn og kvinner med himmelsk skjønnhet.
Også i Nord-Europa hadde man en renessanse innen kunsten. Perioden kom imidlertid noe senere til denne delen av Europa. I Nord-Europa var man mer opptatt av en riktig gjengivelse av detaljer og overflate eller tekstur.

Arkitekturen i renessansen var tydelig preget av gjenfødelsesprosessen av antikken. De storslåtte byggverkene med buer og lange, klassisistiske søyler kom igjen på moten. En arkitekt som hadde stor betydning for renessansearkitekturen i Italia var Leon Battista Alberti. Han designet blant annet fasaden på kirken Santa Maria Novella i Firenze. Arkitekturen på denne fasaden viser renessansens interesse for matematikk og symmetri,  den trekker også klare linjer tilbake til antikken, ved for eksempel flerfarget marmor. Mange andre kirker rundt i Europa gjenspeiler renessansearkitekturens sans for geometriske figurer i fasaden. I Norge har renessansen hatt liten påvirkning og vi har ikke mye å vise frem fra denne epoken, men også her i landet er det bevart flere kirkeinventarer

fra 1600-tallet, med strenge klassisistiske søyler, gavler og lignende fra renessansen. Også Rosenkrantztårnet i Bergen og Austrått i Ørland har trekk fra renessansen.

Innen litteraturen skjedde det også omveltninger i renessansen. Som følge av humanismen, gir interessen for enkeltmennesket seg til utslag i mange biografiske tekster og erindringer. Mye av litteraturen i renessansen er også blandingsformer mellom lyrikk og prosa, men individualismen er et kjennetegn på det meste av renessansens litteratur. Det var mange store forfattere og poeter under renessansen. For eksempel Lorenzi de Medici, Montaigne, Spenser og Shakespeare. Sistnevnte er den de fleste av oss kjenner best i dag. Han er kjent for blant annet dramaene ”Romeo & Juliet”, ”Hamlet” og ”Othello”. William Shakespeare levde i England fra 1564 – 1616. Han ble født og vokste opp i en velstående familie i Stratford-on-Avon. Renessansetidens drama var veldig voldsomt, noe også tiden bar preg av; Shakespeares dramaer er barn av sin tid. William Shakespeare ble Englands største dikter og verdens største dramatiker.
  

Kilder:
”Vår historie” - Faktum forlag A/S
Aschehaugs konversasjonsleksikon
Bruer – Språk og litteratur