”Enhver har rett til et statsborgerskap”, sier artikkel femten i verdenserklæringen om menneskerettighetene. For mange mennesker er det ikke helt problemfritt å få oppfylt denne retten. En del krav må oppfylles først. Kravene varierer fra land til land - avhengig av hvilket prinsipp for statsborgerskap man følger: territorialretten, blodretten eller en kombinasjon av disse.  

 

Et statsborgerskap innebærer at en person er medlem av en stat med tilhørende plikter og rettigheter. Dette er den moderne form for nasjonalstatsborgerskap som utviklet seg som følge av den franske revolusjonen i 1789. Men grunnlaget for hvem som kan være statsborgere ligger i hvordan nasjonsbegrepet brukes i enkelte land.

 

Det franske nasjonsbegrepet på 1800-tallet åpnet nasjonen for alle som aksepterte statens institusjoner og rettsregler. Den enkelte fikk rettigheter gjennom det nasjonale statsborgerskapet. Også andre stater utviklet sine egne lover og særegne nasjonale identiteter og nasjonalisme. I motsetning til den franske modellen for statsnasjonalisme, la det tyske nasjonsbegrepet vekt på befolkningens felles opprinnelse og kultur. Dette ligger til grunn for to generelle prinsipper om statsborgerskap: den franske territorialrett ”ius soli” og den tyske blodrett ”ius sanguinus”. Ifølge territorialretten er fødested og territorialitet grunnlaget for merdborgerskap, mens blodretten legger vekt på etnisk avstamning.

 

Disse to hovedprinsippene har gjort seg gjeldende i de fleste vestlige land.

Territorialrettprinsippet (ius soli ) står i dag sterkest i angloamerikanske land som USA, Canada, Storbritannia, men også i Frankrike med visse modifikasjoner. I de fleste andre vest- og nordeuropeiske land gjelder hovedsakelig blodrettprinsippet.

 

I praksis er statsborgerskapslovene i enkelte land sammensatte og dynamiske. Etter territorialprinsippet (ius soli) får et barn statsborgerskap i det land hvor det er født. I land som Storbritannia, Irland, Canada, Australia og USA blir barn som er født i landet automatisk statsborgere i vedkommende land. For Storbritannia er territorialprinsippet blitt modifisert. Barn født i riket blir britisk statsborger bare dersom en av foreldre er britisk statsborger eller en av foreldrene bor i Storbritannia. Et barn født utenfor Storbritannia er britisk statsborger hvis en av foreldrene er britisk statsborger. Innvandrerbarn som er født i Frankrike kan velge om de vil ha fransk statsborgerskap eller ikke. Men i de fleste andre land, for statsløse barn eller innvandrerbarn (annengenerasjons innvandrere) er fødsel i landet ofte ikke tilstrekkelig - det kreves botid i tillegg.

 

Etter blodrettprinsippet spiller det ikke så stor rolle om en er født i landet eller bor i utlandet – etnisk opprinnelse er viktigst. I Tyskland for eksempel kan personer av tysk-språklig herkomst fra andre land oppnå tysk statsborgerskap selv om de ikke har bodd i Tyskland i mange generasjoner, men det kan ikke innvandrere selv om de er født og oppvokst i Tyskland. Det skal mye til for å oppnå statsborgerskap i Tyskland eller Sveits gjennom naturalisasjon. Også norsk statsborgerlovgivning bygger på blodrettprinsippet. Dette innebærer at et barn ved fødselen får statsborgerskap etter sine foreldre. De rettslige vilkår for statsborgerskap gjennom naturalisasjon i Norge er regulert etter statsborgerskapslovens §6 første og annet ledd som kan gi statsborgerskap til personer som oppfyller disse kriterier: 1) er minst 18 år; 2) har hatt fast bosted i riket de siste 7 åra; 3) har oppført seg sømmelig og 4) ikke har vesentlig bidragsgjeld. 

 

Forståelsen av statsborgerskapsbegrepet henger sammen med forståelsen av nasjoner. Derfor henger spørsmålet om hvem som skal være statsborger i stor grad sammen med definisjon av nasjonen. Nasjonalstaten er fortsatt den dominerende statsformen i verden i dag. Nasjonalstaten blir ofte forstått som nasjonens egen stat, og en etnisk/kulturell definisjon av nasjonen fører ofte til at staten favoriserer det statsbærende folkegruppen. I land med store minoriteter kan dette føre til at minoritetsgrupper blir politisk, kulturelt og sosialt diskriminert.

 

Et illustrerende eksempel er Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia. Landet definerer seg som en nasjonalstat for det makedonske folk og klassifiserer for eksempel albanere, som utgjør ca. 30% av befolkning, som borgere med minoritetsopprinnelse. En av konsekvensene av at albanere ikke er en statsbærende nasjon er at andre statsborgerskapsregler gjelder for dem enn for etnisk-makedonere. For å få makedonsk statsborgerskap gjennom naturalisasjon, må en rekke strenge krav oppfylles, noe som har ført til at over 100 000 albanere i Makedonia er statsløse. Etniske makedonere kan få statsborgerskap selv om man ikke er født eller aldri har bodd i landet (blodrettsprinsippet). Loven om statsborgerskap garanterer alle etnisk-makedonere -uansett residens- rett til statsborgerskap. 

 

Som vi ser på eksempelet kan forståelsen av nasjonsbegrepet ha store konsekvenser for mennesker som lever innenfor en stat. Mens en gruppe mennesker identifiserer seg med staten blir andre ekskludert eller diskriminert. Blodrettprinsippet sammen med restriktive naturalisasjonsregler har ført til at mange mennesker i Europa er statsløse eller ikke får statsborgerskap –med tilhørende rettigheter- i de landene de lever i. Europarådets konvensjon om nasjonalitet fra 1997 (European Convention on Nationality) favoriserer verken territorialrettprinsippet eller blodrettprinsippet men forbyr diskriminering på etnisk eller annet grunnlag og ber hvert land om å lette naturaliseringslovene for personer som er bosatte på landets territorium. 

 

 

Kildeliste

Heiberg, Turid 1998: ”Statsborgerskap og demokratiske rettigheter: Det delte Europa”.  Kap. 28 i Heiberg (red.), Innvandringspolitikk og utlendigelov – samtidens klagemur. Bergen: Fagbokforlaget.

Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap (Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 12. februar 1999). Justis og politidepartementet 2000, Oslo. (www.dep.no)

Østerud, Øyvind 1997: Hva er nasjonalisme? Universitetsforlaget , Oslo.

Sjølie, Øystein 2000: Estere og russere i det nye Estland, (www.uio.no/~oysteisj)

Divided Communities – A Study of Inter-Ethnic Relations and Minoity Rights in Macedonia, The Norwegian Helsinki Committe Report. 2001, Oslo.

European Convention on Nationality, 1997