Mange vil vel si at internasjonal handel er mest rettferdig når alle land behandles likt, og reglene er de samme for alle.

Men mye tyder på at det høres mer rettferdig en det virkelig er.

Det samme spørsmålet stilles når det gjelder bestemmelsen over hvordan den internasjonale handelen skal foregå.  

Tenk deg godt om før du svarer, men bør egentlig de samme handelsreglene gjelde for alle, både de rike og de fattige landene? Eller bør de lages slik at de behandler land på forskjellige måter, etter hvilket behov de har? Slik at de fattigste får den ekstra hjelpen de trenger?

Presten Robert Aboagye-Mensah fra Ghana sa det slik: internasjonal handel mellom mitt land og vesten er lik en antilope og en sjiraff som konkurrerer om maten i tretoppen. Du kan gi dem like vilkår på bakken, men konkurransen vil likevel ikke være rettferdig.

Robert har et riktig poeng i det han sier, internasjonalt handel er spillet som fordeler makt og resurser mellom mennesker og stater. Forskjellen i levestandard og livskvalitet mellom mennesker i ulike deler av verden er  i dag så voldsomme at de fattigste er ikke i stand til å konkurrere på samme nivå som oss andre, selv om de fikk muligheten til det.

I vår ubalanserte verden er det eneste effektive tiltaket som kan redusere fattigdommen, å lage regler som er tilpasset de fattigste.

Gjennom historien er det mange land som har tatt veien vekk fra fattigdom til rikdom, Norge er en av dem.

Om man forenkler verdenshistorien veldig kan man oppsummere likhetene mellom alle disse landenes utvikling i noen tydelige fellestrekk.

Det første er at alle disse landene bruker handelen med omverdenen aktivt for å kunne komme seg vekk fra fattigdommen. Det andre kjennetegnet er at alle brukte handelen på sin måte og til sin fordel. Det vil si at de ikke behandlet alle landene de handlet med likt. De la toll på enkelte varer fra enkelte land, mens andre varer fikk krydde grensene tollfritt.

Landene brukte også statelige penger til å støtte utviklingen av industri i oppstartsfasen, og de brukte toll for å beskytte seg mot konkurrentene.

Dagens internasjonale regler for handel gjør det umulig for fattige land og bruke slike virkemiddeler.

I følge økonomene som lager reglene, ødelegger både toll og statlig støtte den fri konkurransen på verdensmarkedet. Det regnes derfor som brudd på regelverket, og skadelig for utviklingen.     

Et annet inntresant moment er at ingen land har klar å komme seg ut fra fattigdommen ved å selge jordprodukter. Mange utviklingsland blir i dag tvunget til å satse på nettopp slik eksport, selv om historiens tale er klar. Enkelte økonomer har advart mot dette. De hevder at når et land gjør seg selv til eksperter på eksport av jordbruksvarer, gjør de seg selv til eksperter på å være fattige.

Det hele er egentlig ganske enkelt, handel er enorm viktig for å kunne skape økonomisk utvikling.

WTO er enormt viktig i fattige land, for en økonomisk utvikling. Det som skjer i WTO er mye mer avgjørende for hvordan livet i fattige land er, enn hva de lokale politikerne bestemmer.

Derfor er spørsmålet om hvem som har makt i WTO ikke bare et spørsmål om hvem som har makt i internasjonal handel, men et spørsmål om hvem som har makt til å bestemme hvordan utviklingen i fattige land skal og børr være.

Det er derfor veldig avgjørende for de fattige landenes fremtid at man får demokratiske reformer i WTO, bare slik vil de fattigste få makt over sin egen utvikling.

I tillegg må reglene i WTO endres slik at favoriseringen går i favør av de svakeste. Bare når de fattigste landene har makt i WWTO kan vi få regler som gjør kampen mot fattigdommen rettferdig.