Domstolene er samfunnets viktigste konfliktløser

Domstolenes oppgave:
Etter maktfordelingsprinsippet er domstolene den tredje statsmakt uavhengig av Stortinget og Kongen, i praksis Regjeringen. Domstolene utøver den dømmende myndighet, dette gjelder både i straffesaker og i sivile saker. Domstolene prøver om lover er innenfor de grenser Grunnloven setter. Domstolene har rett og plikt til å ta stilling til konkrete saker som blir lagt fram for retten. En sak som skal behandles, må legges fram for domstolen av den som vil ha prøvd saken. Domstolene tar ikke opp saker på eget initiativ.

I tillegg har domstolene en del forvaltningsoppgaver. Typiske eksempler er tinglysing, skiftevesenet og notarialforretninger, herunder borgelig vielse.

Straffesaker i retten:
Alle ordinære straffesaker begynner i tingretten, som er den første instansen. Grunnloven sier at en lov må være brutt dersom noen skal kunne dømmes til straff. Det er bare domstolene som kan straffedømme.

Sivile saker i retten:
En sivil sak er en konflikt mellom to (eller flere) parter som er uenige om hva rett de har i forhold til hverandre. Uenigheten kan gjelde alt fra strid om eiendomsgrenser til økonomiske forhold eller saker mot det offentlige. Når en dom er rettskraftig, må alle partene respektere den.

Oppbyggingen av rettssak:
Alle rettssaker starter i tingretten (sivile saker skal som hovedregel starte i forliksrådet, som er det laveste leddet i rettssystemet for sivile saker).

Tingrettens avgjørelser kan klages inn for lagmannsretten, ved anke eller kjæremål. Det er seks lagmannsretter (disse blir nevnt senere).

Tingretten

Den første instansen i domstolene kalles Tingretten. Det betyr at alle saker, bortsett fra sivile saker starter her. Før var byretten det vanligste navnet på domstolen i en bykommune, og herredsretten vanligvis navnet på domstolene i landkommunene. Med unntak av disse domstolen; Oslo skifterett og byskriverembete, og byfogdembetene i Bergen, Stavanger og Oslo skiftet alle by og herredsrettene navn til tingrett 1. januar år 2002.

Norge er inndelt i domssogn for tingretter. Med unntak av Oslo, Bergen og Stavanger er det i hvert domssokn en tingrett som behandler alle typer saker. Disse tingrettene kalles fullfaglige domstoler.                                                                                   
Størrelsen på tingrettene varierer sterkt, alt etter befolk­ningsmengden i domssoknet. De minste embetene består av sorenskriveren, en dommer­fullmektig og tre saksbehandlere. Oslo tingrett, som er den største, har ca 170 ansatte.

Tingrettene har både dømmende oppgaver og forvaltnings og registrerings oppgaver. De dømmende oppgavene er i hovedsak å avgjøre straffesaker og å løse privat­e tvister/uenigheter. Forvaltnings og registrerings ­oppgavene er blant annet tinglysing, dødsfalls registrering, og registrering av partnerskap.

Bergen og Stavanger har egne byfogdembeter, som tar seg av namssaker, skiftesaker og tinglysing. I Oslo er disse oppgavene fordelt på Oslo byfogdembete og Oslo skifterett og byskriverembete.

Straffesaker i tingretten

Straffe saker i ting retten avgjøres enten ved tilståelsesdom (før 2003 kalt "i forhørsrett") eller i meddomsrett. Før saken kommer opp i meddomsrett, kan tingretten avsi dom, avsi kjennelser i fengslingssaker og avgjøre hva politiet kan foreta seg under etterforskningen.

En "vanlig" straffesak i tingretten kalles meddomsrett. Da deltar det alltid minst to meddommere i tillegg til fagdommeren. Her avsies dom og kjennelser.

Behandling før meddomsrett:

Her tar fagdommeren stilling til en rekke forskjellige spørsmål som oppstår under etterforskningen av straffesaker. Han kan også avsi dom.

For å få en tilståelsesdom må siktede tilstå, og bevisene i saken må underbygge tilståelsen. Videre må strafferammen ikke være over ti år, og siktede må gi sitt samtykke til at forhørsretten dømmer i saken.

På dette stadiet avgjøres også spørsmålet om varetektsfengsling.

Reglene for varetekt er strenge, og det er alltid en domstol som må avgjøre om en person skal varetektsfengsles. For at siktede skal bli varetektsfengslet, må det være skjellig grunn til å mistenke ham for en handling som betyr at han kan risikere fengsel i mer enn seks måneder. "Skjellig grunn" betyr at det må være mer sannsynlig at siktede har gjort det han beskyldes for, enn det motsatte.

I tillegg må minst én av disse fire grunnene være til stede:

- Fare for at han rømmer og ikke møter til rettssaken.

- Fare for at han ødelegger bevis, truer vitner eller avpasser sin forklaring til andres.

- Sterk fare for gjentakelse av straffbare handlinger.

- Siktede begjærer seg selv fengslet.

Meddomsrett
Ordinære straffesaker, der både skyld og straff skal avgjøres, settes som meddomsrett. Da består retten vanligvis av én fagdommer og to meddommere. I saker om forbrytelser hvor strafferammen er fengsel i mer enn seks år, kan retten settes med to fagdommere og tre meddommere. Dette kalles ”forsterket rett”.

Slik behandles straffesaken:
Rettsmøtet der straffesaken behandles, kalles hovedforhandling. Den starter med at påtale­myn­dig­hetens representant (aktor) får ordet til et innledningsforedrag. Det er en rede­gjørelse for sake­n og de bevisene som vil bli ført. Deretter kan forsvareren få ordet til korte bemerkninger. Tiltalte gir så forklaring hvis han ønsker det, men han har etter loven ingen plikt til dette. De aller fleste velger å forklare seg. Rettens formann (fagdommeren) stiller normalt først spørsmål til tiltalte, deretter får aktor og forsvarer ordet. Vitner forklarer seg etter at tiltalte har gitt forklaring. Vitnene må normalt først avgi en erklæring (forsikring) om at de vil snakke sant. Nå kan også andre bevis legges fram, for eksempel dokumenter eller gjenstander. I den etterfølgende domskonferansen bestemmes sakens utfall og begrunnelsen for utfallet. På dette møtet er bare dommerne til stede, og diskusjonene er konfidensielle Hvis dommerne mener tiltalte er skyldig, skal de finne fram til en rettferdig straff for den forbrytelsen som er begått. Like tilfeller skal behandles likt, og dommerne tar derfor hensyn til det straffenivået Høyesterett har lagt seg på i liknende saker. Saken skal avgjøres på grunnlag av det dommerne får vite om saken i rettssalen. De kan ikke bygge på annen kunnskap om saken. Fagdommeren skriver dommen, som må underskrives av samtlige dommere. Den blir deretter lest opp for tiltalte i et rettsmøte samme eller neste dag, eller forkynt på annen måte.

Anke og kjæremål
Den som ikke aksepterer resultatet i en straffesak avgjort av tingretten kan anke saken til lagmannsretten. Anken sendes til påtalemyndigheten eller til den tingretten som har tatt avgjørelsen. Påtalemyndigheten kan anke også til fordel for tiltalte.

Anken må fremsettes senest to uker etter at dommen er bestemt.

I visse tilfeller kan en anke i en straffesak gå direkte til Høyesterett.

Kjennelser og visse beslutninger (det vil si avgjørelser som retten tar, og som ikke er dommer ) kan også bringes inn for lagmannsretten. Da kalles det kjæremål.

Sivile saker

De sivile sakene i tingrettene omfatter en rekke forskjellige sakstyper, som familie­saker og nabotvister, erstat­nings saker og tvister i arbeids og forretnings­forhold.

En sivil sak starter som regel med mekling i forliksrådet. Den som saksøker, må sende inn en klage til forliksrådet en forliksklage. Forliksrådet innkaller deretter partene til et rettsmøte. Hvis partene ikke blir enige, kan forliksrådet i mange tilfeller avsi dom. Dersom forliksrådet ikke avsier dom, blir saken henvist til tingretten. I en del tilfeller kan mekling i forliksrådet unnlates.

Hvis man vil gå videre med saken, må den bringes inn for tingretten senest ett år etter behandlingen i forliksrådet. Hvis forliksrådet har avsagt dom, må saken ankes innen ankefristens løper ut. I de fleste sakene må man betale gebyr for å få saken behandlet.

I saker om formuesverdier der tvistegjenstanden ikke overstiger 20 000 kroner, kan saken undergis regler om forenklet rettergang. Det samme kan skje hvis begge parter er enige om det.

Anke i sivile saker
Den som helt eller delvis taper saken, kan anke dommen til lagmannsretten. Hvis den gjelder verdier under 50 000 kroner, må lagmannsretten samtykke i ankebehandling. Med unntak av familiesaker handler de aller fleste sivile sakene om materielle verdier. Anken sendes til den tingretten som har tatt avgjørelsen. I visse tilfeller kan anken fremmes direkte for Høyesterett.

Disse tingrettene er i Rogaland; Stavanger tingrett Sandnes tingrett Byfogden i Stavanger Karmsund tingrett Haugesund tingrett Dalane tingrett Jæren tingrett Ryfylke tingrett.

Lagmannsretten

Lagmannsretten tar stilling til anker og kjæremål og avgjørelser fra tingretten. Tingrett betegnes som domstol i første instans, og lagmannsretten i annen instans.

Lagmannsretten behandler sivile saker og straffesaker. Hver lagmannsrett har sitt område, som kalles lagdømme. Lagmannsrettene behandler ankesaker fra førsteinstansdomstolene i dette lagdømmet.

Landet er inndelt i seks lagdømmer:

Borgarting i Oslo for Oslo, Akershus ikke Romerike, Østfold og Buskerud

Eidsivating i Hamar for Hedmark, Oppland, Romerike

Agder i Skien for Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder

Gulating i Bergen for Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane

Frostating i Trondheim for Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag

Hålogaland i Tromsø for Nordland, Troms, Finnmark, Svalbard.

Straffesaker i lagmannsretten

Den som ikke vil akseptere domsresultatet i en straffesak som er avgjort av tingretten, kan anke saken til lagmannsretten. Fristen for anke er to uker.

En anke kan gjelde flere forhold:

l bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet (dvs om tiltalte er skyldig eller ikke)
l saksbehandlingen (dvs om det er begått saksbehandlingsfeil)
l lovanvendelsen (dvs om loven er tolket og anvendt riktig)
l straffutmålingen 

Tre dommere i lagmannsretten vurderer først om anken skal slippes inn til behandling. Gjelder anken forbrytelser som etter loven kan gi fengsel i mer enn seks år, har den dømte alltid rett til ankebehandling. Dersom anken kun gjelder en bot, kreves særskilt samtykke til at anken skal behandles. Anken kan nektes fremmet hvis lagmannsretten anser det klart at den ikke vil føre fram. Ellers skal anken fremmes. Når lagmannsretten har besluttet å henvise en anke til behandling, skal tiltalte ha forsvarer betalt av det offentlige.

Slik behandles straffesaken
Nedenfor følger en beskrivelse av saksbehandlingen i straffesaker slik den foregår når skyldspørsmålet behandles. I andre situasjoner kan det gjelde spesielle regler.

l strafferamme inntil seks år
Alle saker som har en strafferamme inntil seks år, behandles av lagmannsretten som meddomsrett. Ankeforhandlingen gjennomføres etter bestemte regler. Når skyldspørsmålet skal behandles, får påtalemyndighetens representant, aktor, ordet til innledningsforedrag først. Dette er en kort rede gjørelse for saken og de bevisene som vil bli ført. Deretter kan forsvareren få ordet til korte bemerkninger.

l strafferamme over seks år
I saker hvor strafferammen er mer enn seks år, avgjøres skyldspørsmålet av lagretten (også kalt juryen) når det er anket over bevisbedømmelsen. Saken behandles stort sett på samme måte som i meddomsretten. Etter at aktor og forsvarer har holdt sine prosedyreinnlegg, gir rettens formann en rettsbelæring for lagretten. Rettsbelæringen er en innføring i de juridiske spørsmålene saken reiser, og en oppsummering av de mest sentrale bevisspørsmålene.

Anke til Høyesterett
Uansett om det er domfellelse eller frifinnelse, kan lagmannsrettens avgjørelse av skyldspørsmålet i straffesaker ikke ankes videre til Høyesterett. Det kan ankes over straffutmålingen og andre sider ved dommen, som saksbehandling og lovanvendelse. Anken sendes til påtalemyndigheten eller den lagmannsretten som har tatt avgjørelsen.

Sivile saker i lagmannsretten

Lagmannsretten behandler også anker og kjæremål over avgjørelser i sivile saker. De fleste tvister i sivile saker gjelder økonomisk verdier.

Den som vil anke en dom i første instans, må sende anken til den tingretten som avsa dommen. Hvis anken uten videre skal behandles i lagmannsretten, må verdien være minst 20 000 kroner. Er verdien lavere, må det søkes spesielt om å få anken behandlet. Det er vanskelig å få en slik søknad innvilget. Anker i saker som ikke angår økonomiske verdier, vil alltid bli behandlet. Normalt må det betales et ankegebyr.

Før ankesaken kan bli behandlet i rettssalen, må den forberedes. Dette kan skje skriftlig eller muntlig, men det vanlige er skriftlig saksforberedelse.

Slik behandles den sivile saken
Ankeforhandlingen gjennomføres etter bestemte regler og er nokså lik behandlingen i tingretten. Først redegjør advokaten til den parten som anker, for saksforholdet og de bevisene som vil bli ført. Innledningsforedraget avsluttes med en påstand. Påstanden skal beskrive det parten ønsker at domsresultatet skal bli. Deretter får motpartens advokat ordet, og også hun avslutter med en påstand. Retten kan som regel ikke gå ut over partenes påstander.

Før partene etter tur gir forklaring, blir de orientert om at de har plikt til å snakke sant (formaning). De må gi en erklæring (forsikring) om dette. Partsforklaringen gjennomføres oftest slik at rettens formann stiller spørsmål, så partens egen advokat. Til slutt slipper motpartens advokat til. Etter dette gir vitnene forklaring. Vitnene må også vanligvis avgi forsikring før de forklarer seg.

I den påfølgende domskonferansen blir sakens utfall og begrunnelsen for utfallet bestemt. En av de juridiske dommerne får i oppdrag å skrive dommen. Når dommen er underskrevet, sendes den til partene, som må bekrefte skriftlig at de har mottatt den.

Anke til Høyesterett
Dommer i sivile saker kan ankes til Høyesterett. Anken sendes til den lagmannsretten som har tatt avgjørelsen. Hvis tvisten gjelder økonomiske verdier, må verdien være over kr. 100.000. Andre saker, som for eksempel familiesaker, har ikke slike begrensninger. Fra disse hovedreglene er det en del unntak.

Høyesterett

Landets øverste domstol:
I Grunnloven § 88 heter det at "Høiesteret dømmer i sidste Instans". Det betyr at Høyesterett er Norges øverste domstol og har hele landet som sitt virkeområde.

Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av en justitiarius og har i tillegg atten dommere.

I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger. I visse tilfeller deltar alle dommerne i avgjørelsen av en sak (plenum).

Høyesteretts kjæremålsutvalg regnes som en egen domstol og består av tre høyesterettsdommere i den enkelte sak.

Alle dommerne deltar etter en skiftordning både i avdeling og i kjæremålsutvalget.

Saksområde
Høyesterett er en ankedomstol som behandler anker og kjæremål over avgjørelser truffet av lavere domstoler. Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker og har myndighet på alle rettsområder. Det er likevel slik at Høyesterett ikke tar stilling til skyldspørsmålet i straffesaker.

Saksbehandling
Alle saker til Høyesterett blir først behandlet av kjæremålsutvalget. Anke er det rettsmiddelet som normalt brukes overfor dommer avsagt av lavere domstol, mens kjæremål brukes overfor kjennelser og beslutninger. Kjæremålsutvalget virker som en silingsinstans for alle anker og avgjør om en sak har slik betydning at den skal slippe inn for Høyesterett. Ingen anker kan fremmes til Høyesterett uten at kjæremålsutvalget har gitt sitt samtykke. I tillegg blir kjæremål avgjort endelig av kjæremålsutvalget. Saksbehandlingen i kjæremålsutvalget er skriftlig, og avgjørelsene treffes på grunnlag av sakens dokumenter. I Høyesterett (i avdeling) er rettsforhandlingene nesten alltid muntlige og går for åpne dører. Men det er ingen umiddelbar bevisføring i form av parts- eller vitneforklaringer slik som i tingrett og i lagmannsrett. Høyesterett reiser heller ikke på befaring.