Tingene

I vikingtiden fungerte tinget både som domstol og som et lovgivende organ. Slik fortsatte det også i middelalderen, men tinget hadde i vikingtiden mye mindre makt. Offeret måtte selv fremme saken sin, og alt tinget kunne gjøre var å avgjøre om vedkommende var skyldig og eventuelt ilegge en bot. Offeret måtte selv sørge for at boten ble betalt og dommen respektert. Av den grunn var det mange som heller tydde til hevn enn tinget. Det trengte ikke være gjerningsmannen, men gjerne en av hans mektigere slektninger som ble drept. Dette var akseptert, så lenge det ikke var et snikmord.

 

Det fantes ikke nedskrevne lover, men tinget håndhevet uskrevne lover som var blitt muntlig overlevert fra generasjon til generasjon. Av den grunn kunne lovene variere sterkt i de forskjellige landsdelene, ut i fra lokale skikker og oppfatninger. Alle frie menn kunne møte frem og delta i tinget. Etter hvert ble tingene, avhengig av de forskjellige maktforbindelsene, bundet sammen i større områder. Disse tingene ble kalt allting, og hevdet til en viss grad en felles lov for tingene under alltinget.

 

Lagting og lovbøker

Kongens militærmakt gjorde det mulig å opprettholde fred både innenlands og utenlands, om man ser bort i fra periodene med konflikter om tronen, og kongen sørget også for at lov og rett ble opprettholdt. Kongedømmet fungerte derfor på en fordelaktig måte for bøndene.

 

I perioden da Olav Kyrre regjerte fra 1066 til 1093, ble lovene skrevet ned for første gang. Fra gammelt av hadde det i tingene vært bøndenes sak å lage lover og dømme, og selv om det etter hvert ble skrevet lovbøker, var dette stort sett nedskrivning av de uskrevne lovene tingene hadde praktisert. Lagtingets lovgivende makt ble etter hvert svekket, ettersom kongen tok over mer og mer av lovgivningen, selv om han egentlig ikke hadde noen lovgivningsmakt. Dette kunne han gjøre fordi han kunne sette militær makt bak ønskene sine. Bøndene ble likevel fortsatt oppfattet som de egentlige og rettmessige lovgiverne.

 

Kongen medvirket også til at store deler av landet ble forent med felles lagting med hver sin lovbok. Så å si hele landet hørte under fire ting, Frostating i Trøndelag, Nordmøre og Nord-Norge, Gulating på Vestlandet og i Agder, Borgarting på det sørlige Østlandet og Eidsivating på det nordlige Østlandet.

 

Organisasjon

Disse tingene var ikke allmannating, slik som for eksempel alltingene var, der alle frie menn kunne møte og delta. De mindre tingene sendte representanter (nefndarmenn) til tingene. Det samme gjorde etter hvert kirken og kongen og. Kongen innsatte lokale ombudsmenn som skulle samarbeide med tingene og fremme hans interesser. Noen av disse var medlemmer av mektige ætter, og var viktige politiske allierte for kongen. De ble kalt lendmenn (menn med land), fordi de ble tildelt land av kongen. De av lavere status, som ikke ble tildelt land, ble kalt årmenn. Begge gruppenes oppgave var å bringe lovbrytere for tinget slik at de kunne dømmes, og å kreve inn bøter for kongen. Alle lovbrudd ble straffet med bøter, noe som ga store inntekter til kongen.

 

Kristendommens innvirkning på lovgivningen

De kristne institusjonene tjente også stort på bøter. Med kristendommen fulgte andre etiske verdier, og prestene innførte bøter for å forhindre at gamle hedenske skikker og tradisjoner ble praktisert. Folk kunne ikke gifte seg med folk nærmere i slekt enn femmenninger, uønskede barn skulle ikke settes ut, de skulle ikke jobbe på helligdager og hestekjøtt ble forbudt. Prestene fikk etter hvert stor makt over lovgivningen. Senere ser vi også at det ikke bare er prestene som i hovedsak fremmet de kristne verdiene. Håkon Håkonsen forbød for eksempel skikken med å hevne seg på en av fiendens familiemedlemmer. Denne forbrytelsen hadde den strengeste straffen, fredløshet og inndragelse av eiendommen.

En norsk rettsenhet etableres

Det var Håkon Håkonsens sønn, Magnus Lagabøte (kronet i 1261), som sørget for at Norge var det første land i Norden som etablerte en rettsenhet. Han fikk tilnavnet Lagabøte som betyr lovforbedreren fordi han reformerte hele det norske lovverket. Han tok utgangspunkt i de fire landskapslovene, Frosta-, Borgar- og Eidsivatinglovene og særlig Gulatingsloven og laget i 1274 et lovverk for hele landet, eller rettere sagt distriktene. Senere ble det nemlig laget en egen lov for byene. Den  bygde på Bergens gamle bylov og Bjarkøyretten. Under Magnus fikk også lendmenn tittelen baroner og skutilsveiner tittelen riddere etter det europeiske mønstret Han skulle også revidere den kirkelige lovgivning og utarbeidet sin egen kristenrett. En langvarig tautrekning mellom kongemakten og kirken endte med forlik i 1277. Sammen med erkebiskopen ble han enig om en avtale som skulle regulere alle sider av forholdet mellom kongedømmet og kirken. Selv om den ikke ble fulgt fullt og helt i tiden som kom, forteller den sammen med landsloven at det var blitt opparbeidet en høy rettskultur og respekt for lov og rett. Loven brøt med mange av de etiske synene som satt igjen fra vikingtiden, for eksempel med ting som blodhevn og tvekamp.