Romerne var et lite folk som holdt til midt på den italienske halvøy. Rundt dem fantes det også mange andre folkeslag. De andre folkeslagene stod romerne nær i språk og utseende. Den romerske statens utvikling startet da romerne gjorde opprør mot etruskerne (et av de andre folkeslagene) . Resten av folkeguppene på den italienske halvøya stod sammen med romerne mot etruskerne, men da de var overvunnet, var romerne de andre gruppene overlegne og underla seg div. grupper. Romerne utviklet en aristokratisk republikk.

Slik fungerte styringsformen:

Republikken bestod av senatet, 100 (300) overhoder, som styrte landet. Senatorene kom fra aristokratiske slekter. Vanlige folk hadde politisk innflytelse gjennom folkeforsamlingen. Blant annet hadde folkeforsamlingen i oppgave å velge to ”konsuler” som fikk ekstra stor styringsmyndighet over staten i ett år. Konsulene ble valgt ut blant senatorene, og konsulene kunne bare være konsuler en gang i livet. De rike aristokratene ble kalt patrisiere, og vanlige folk ble kalt plebeiere. Konsulene og patrisierne i senatet sin oppgave var å bestemme hvordan staten skulle styres i forhold til krig, tolke og håndheve lover og undersøke gudenes vilje.

Krig var et sentralt stikkord i romernes politikk. De hadde fra første stund av vært truet av andre folkegrupper, derfor var en solid krigspolitikk viktig for at romerne skulle klare å opprettholde sin stat. I starten drev romerne bare en forsvarspolitikk, men da de vant slag etter slag og alle rikdommene det førte med seg, forstod de at krigen var lønnsom.

De bygget opp en sterk hær begynte sine erobringer utenfor Italia. Roma var romerrikets sentrum. Ettersom mange av områdene romerriket overtok lå langt unna Roma, ble det også vanskelig å kontrollere de. Derfor delte romerne nye landområder inn i provinser. Provinsene ble styrt av en stattholder. Stattholderen hadde mye makt, han hadde ansvar for å kreve inn skatter som skulle sendes til Roma, men også for å holde ro og orden i provinsen.

Hæren var så viktig for Roma at den til slutt nesten ble en egen yrkesgruppe. Feltherrene hadde ansvar for å føre legionene sine ut i krig og etterpå tildele de penger og jord hvis de hadde gjort en god jobb. For soldatene var det derfor viktig at deres feltherre var dyktig, og de fikk mindre respekt for myndighetene som styrte hjemme i Roma. Dette gjorde at feltherrene fikk stor politisk makt og resulterte i at en enkelt mann kunne ta makten over hele romerriket. Felt herren Sulla var den første som klarte det, men ble så skremt av sin eneveldige makt at han prøvde å hindre det fra å skje igjen.

Tre mektige menn gjorde et statskupp, og overtok styringen. Etter hvert tok Julius Cæsar makten alene og gjorde seg selv til ”keiser”. Han førte et diktatorisk styre over Roma, og fikk soldatene til like ham ved å gi de masser av jord til å eie.