Se også:

Russlands historie - del 1

 

I desember 1979 innvandrete sovjetiske militære styrker Afghanistan, og Sovjetunionen sank ned i en dyp militærpolitisk hengemyr som ikke var særlig ulik den som amerikanerne hadde opplevd i Vietnam. Det som egentlig skulle vært en rask militær operasjon for å redde den afghanske kommunistiske regjeringen fra total fallitt, utviklet seg til en årelang jakt på geriljasoldater – mujaheddin – i et terreng og et klima som de sovjetiske styrkene mestret dårlig. Krigen tok livet av cirka 30 000 sovjetiske soldater, og strømmen av kister hjem til Sovjetunionen tæret på samfunnsmoralen.

 

Etter hvert som den yngre generasjon sovjetborgere var mer velutdannet og sofistikert enn den var under Stalin. Ved å gi borgerne høyere utdannelse hadde kommunistene utilsiktet gitt dem en trang til å stille spørsmål og til å tenke selv. For å gjøre karriere var det fortsatt nødvendig å jatte med den offisielle propagandaen, men denne ideologien ble etter hvert redusert til et tomt ritual som færre og færre tok alvorlig.

 

Selv om de sovjetiske myndighetene prøvde å holde landet mest mulig isolert fra Vesten så spredte likevel vestlige moter og idealer seg, Rockemusikk og annen vestlig ungdomskultur trengte inn selv om partiet dystert formante om å omgi seg med slike ting. Et narkotikamisbruk gjorde sitt inntog samtidig som et meget høyt alkoholkonsum ble opprettholdt. På denne tiden ble det drukket cirka 16 liter ren sprit i året blant sovjetiske borgere, mot cirka 5 liter i året i Norge. Svært mye av dette ble inntatt i form av vodka og annen sprit og det ble gjerne fortært i relativt store kvanta på kort tid.

 

Den voldsomme urbaniseringen i Sovjetunionen førte med seg mange problemer som f. eks. ungdomskriminalitet, milelang vei til jobben og ikke minst en stadig voksende trangboddhet Regimet satset på å bygge gigantiske boligblokker i drabantbyene uten at dette så ut til å løse boligproblemene nevneverdig. Mange sto i boligkø i både år og tiår, tilsynelatende uten å rykke fremover i det hele tatt. På hver eneste oppslagstavle i de store byene kunne man finne små lapper fra folk som ønsket å kjøpe, leie eller bytte bolig. Som regel ville noen bytte en stor bolig til to mindre boliger eller leiligheter. Dette hadde vanligvis sammenheng med at ekteskap hadde gått i oppløsning, noe som var svært vanlig i Sovjetunionen på denne tiden. Men mange skilte par klarte ikke å skaffe seg noe nytt, og måtte derfor fortsette å bo sammen i flere år etter at de offisielt var skilt.

 

Enkelte ganger måtte skilte ektepar fortsatt bo sammen selv om den ene ektefellen hadde funnet seg en ny ektemann eller hustru. Da måtte det nye ekteparet utfolde sitt privatliv så diskret som mulig bak en skillevegg mens den tidligere ektefellen måtte late som den sov eller ikke forsto hvorfor sengen på den andre siden knirket så infernalsk.

 

Under regjeringen til daværende president Gorbatsjov deltok den russiske befolkningen aktivt i politikken, blant annet med gatemøter og enorme demonstrasjonstog. De kunne skrive leserinnlegg i avisene og danne frivillige organisasjoner.

 

Under den kalde krigen utviklet vestlige forskere noe de kalte for kremlologi. Siden det var så lite reel informasjon som sivet ut av maktens korridorer, så måtte vestlige forskere finne andre måter å lese russisk politikk på. En av metodene de brukte for å få til dette var å lese de sovjetiske avisene. Ikke for å lese hva som sto på linjene, men mellom dem. Hvilke sovjetiske politikere hadde vært med på å signere de siste politiske nekrologene og hvilke hadde ikke det. Dersom noen politikere var utelatt fra nekrologene så kunne det tyde på at denne politikeren var på vei ut. Hvilke partisekretærer hadde arbeidet i samme by tidligere i karrieren? Det siste spørsmålet viste seg å bli svært fruktbart. De som hadde vært arbeidskamerater tidligere, fulgte hverandre senere i tykt og tynt både oppover og nedover karrierestigen. Kreml viste seg å være befolket av forskjellige nettverk som bekjempet hverandre, med forgreninger langt ut i de mest avsidesliggende sovjetiske provinsbyer.

 

Det var klart at svært mye av denne kremlologien var rene spekulasjoner og gjettverk, annerledes kunne det knapt være. Vestlige samfunnsforskere som jobbet med andre deler av verden så gjerne litt ned på sine sovjetiske kollegaer som var forhindret fra å bruke vanlige forskningsmetoder. Det var så godt som umulig for sovjetiske forskere å analysere meningsmålinger og valgresultater. Det ga lite mening når nesten ingen sovjetborger torde si hva de egentlig mente og 99,8 % stemte på det eneste lovlige partiet.

 

Planøkonomi som var det økonomiske systemet som Sovjetunionen brukte, var et økonomisk system som i teorien er det mest ressurssparende systemet man kunne tenke seg. I stedet for at masse forskjellige bedrifter skal konkurrere om å produsere den samme varen, noe som lett kan føre til overproduksjon og store svingninger i økonomien, bestemmer noen sentrale planleggere nøyaktig hvor mye som skal produseres, av hvem og til hvilken tid. Dette gjøres på grunnlag av en sentral datasamling som holder rede på hvor stort behov det er for hver enkelt vare.

 

Men planøkonomien var i realiteten noe man overhodet ikke hadde bruk for i Sovjetunionen. Det finnes knapt noe økonomisk system som var så avhengig av øyeblikks-improvisasjoner som det sovjetiske. Når alt sammen skal gripe inn i hverandre som tennene i et tannhjul, da stopper alt sammen opp når ett enkelt tannhjul stoppet opp, og dette var noe som skjedde notorisk ofte.

 

Sovjetiske bedrifter vennet seg til at underleverandørene leverte for sent, og de utsatte derfor det meste av produksjonen til de siste ti dagene før de skulle sende inn sine månedlige planrapporter. Dette kaltes å «storme planen». For å ha nok «stormtropper» klare til innsats i denne perioden, ansatte de så mange ansatte som det var mulig å få tak i. Dette var folk som bare gikk og drev dank resten av måneden. I tillegg prøvde bedriftslederne å bygge opp et størst mulig lagre av reservedeler og råvarer for å gjøre seg uavhengige av planleggingsfeil og distribusjonsfeil. Råvarer var dessuten priset svært lavt i Sovjetunionen, og selvfølgelig ikke noe man trengte å rasjonere på. Dette er noen av årsakene til at den sovjetiske økonomien var enormt ressurs-sløsende og de samtidig hadde svært lav produktivitet.

 

I sovjetiske bedrifter trengtes det ofte to eller tre mennesker for å gjøre jobben som en mann, eller en maskin, gjorde på en vestlig fabrikk. Som en konsekvens av dette var det kronisk mangel på arbeidskraft. I en vestlig økonomi ville dette ført til at lønningene hadde skutt i været, men i Sovjetunionen var både lønningene og prisene konstant lave.

 

Det fantes riktignok en form for bonussystem i Sovjetunionen som skulle stimulere arbeiderne til økt arbeidsinnsats, men det fungerte særdeles dårlig. Arbeiderne på sovjetiske bedrifter fikk dårlig betalt enten de gjorde en god jobb eller ikke, og derfor gjorde de ikke mer enn høyst nødvendig og knapt nok det.

 

Et alvorlig utslag av dette systemet var at kvaliteten på varene sank betraktelig. Fabrikkene fikk oppgitt sine produksjonsmål i kvantum og hadde lite eller ingenting å tjene på å levere varer med høy kvalitet. For bedriftene kunne det være direkte tapsbringende å sette av folk og ressurser til å utvikle bedre kvalitet på produktene. Produktutvikling var derfor et fremmedord i Sovjetunionen. Den varen som var god nok for 10 og 20 år siden var sikkert god nok i dag også. I en vestlig økonomi ville kundene slutte å kjøpe et produkt, dersom det ikke holder mål. Men de sovjetiske forbrukerne hadde sjelden noen alternativer, og klær og mat måtte de uansett ha.

 

Et berømt eksempel på hvordan planøkonomien fungerte i Sovjetunionen er såpe. På slutten av 1970-tallet begynte det å gå rykter om at butikkene var i ferd med å gå tom for såpe og vaskemidler og folk gikk mann av huse for å kjøpe. På kort tid hadde så godt som alle butikkene og lagrene gått tomme for såpe. Men selv om byråkratene i ministeriet oppfattet hva som foregikk, så gikk det veldig lang tid før de fikk gjort noe med problemet. Først måtte årsplanene endres og godkjennes, nye råvarer måtte bestilles, og så videre. Når den nye såpen endelig kom på markedet gikk den unna så det suste fordi folk hamstret i skuffer og skap.

 

Men til slutt var skuffene og skapene fylt til randen av såpe. Og etterspørselen blant befolkningen gikk kraftig ned. Også dette signalet tok det veldig lang tid før ministeriet oppfattet. Fabrikkene fortsatte å spy ut såpe til den store gullmedalje, men nå uten at det fantes kjøpere til den. Til slutt ble bremsene endelig satt på, og det kom beskjed fra høyt hold om å kutte såpeproduksjonen drastisk. Men såpe er ikke evigvarende, og den russiske såpen var av dårlig kvalitet som etter hvert smuldret opp. Da hadde den også en lei tendens til å avgi gasser som folk ble dårlige av, og til slutt måtte restene av såpelagrene kastes. Men da var det ikke lenger ny såpe å få kjøpt i butikkene. Dermed begynte runddansen forfra igjen.

 

Ikke bare måtte sovjetborgerne ta til takke med varer av dårlig kvalitet, men de måtte også stå timesvis i kø for å få tak i de mest alminnelige varer. Inne i butikkene måtte i en ny kø for hvert vareslag de skulle handle inn. I kolonialhandelen måtte de først stå i kjøtt-køen. Når de langt om lenge kom frem til ekspeditøren, fikk de en lapp som viste hva varene kostet. Denne lappen måtte de ta med til kassa hvor det var en ny kø. De måtte betale der før de måtte ta oppstilling i kjøttdisken igjen for å hente de varene de hadde kjøpt. Så gjentok den samme prosedyren seg foran brøddisken og ostedisken.

 

Hovedårsaken til at den sovjetiske økonomien kunne hangle og gå så lenge som den gjorde va ata landet hadde enorme naturressurser å tære på, og tære på dem gjorde sovjeterne uhemmet. De viktigste sovjetiske naturressursene var olje og gass. Og så lenge oljeprisene holdt seg oppe kunne den sovjetiske oljen selges på verdensmarkedet med god fortjeneste. På denne måten kunne Sovjetunionen skaffe seg hard valuta til å kjøpe seg vestlig høyteknologi og andre varer som ikke klarte å produsere selv. Men på midten av 1980-tallet kom det flere tegn på at de viktigste naturressursene ble vanskeligere og dyrere å utvinne. Samtidig gikk prisen på oljen på verdensmarkedet ned.

 

Under sin store tale på partikongressen hvert femte år fortalte generalsekretæren om hvor mye den sovjetiske økonomien hadde vokst siden sist. Det var litt mindre for hver gang, og de skrytetallene han ramset opp, var ikke engang reelle. Bedrifter overrapporterte systematisk for å oppnå bonus og skjule produksjonssvikt. Så når den økonomiske veksten i Sovjetunionen offisielt var ned på 2%, så mente uavhengige økonomer at den sovjetiske økonomien i realiteten hadde flatet helt ut eller var negativ.

 

De første som erkjente at noe var alvorlig galt fatt var KGB. Sovjetunionen hadde en hærskare av innenriks-spioner som overvåket landets egne borgere. Disse spionerte også på lokale partipamper og de oppdaget ikke bare slurv og sledrian, men også at korrupsjon og maktovergrep  var utbredt. Da Leonid Brezjnev døde i 1982, ble den tidligere KGB-sjefen Jurij Andropov valgt til hans etterfølger som generalsekretær. Han satte umiddelbart i gang med oppstrammingskampanjer, både mot slurv på arbeidsplassen og mot tjenesteforsømmelse og korrupsjon blant ledelsen.

 

Tidligere hadde personer som hadde varslet om svakheter og mangler i det sovjetiske samfunnet smertefullt fått erfare at lite eller ingenting hendte når de melde fra om noe. De som meldte fra havnet bare i store vanskeligheter med myndighetene selv.

 

Med Andropov var gammel og syk, og han døde etter bare 16 måneder som generalsekretær. De forskjellige fraksjonene i partiledelsen hadde store problemer med å bli enige om hvem som skulle etterfølge ham. De endte til slutt opp med å velge Konstantin Tsjernenko. Dette var en annen pleietrengende partiveteran som var enda eldre enn Andropov og regjerte enda korte enn ham. Da Tsjernenko døde i mars 1985, ble partiledelsen enige om at det var på tide å velge en leder som i det minste kunne gå selv uten å måtte støttes.

 

Valget falt på Mikhail Gorbatsjov, som var et av de yngste medlemmene av partiets indre kjerne, Politbyrået. Gorbatsjov var da bare litt over 50 år gammel. Allerede ved valget virket Gorbatsjov mer dynamisk, besluttsom og initiativrik enn sine forgjengere. Gorbatsjov hadde tilhørt kretsen rundt den tidligere generalsekretær Andropov, og allerede fra begynnelsen annonserte han reformer som skulle myke opp det tilstivede sovjetiske systemet.

 

Stagnasjonen under Brezjev ble kritisert, og et langt friere debattklima ble ikke bare tillatt, men også oppmuntret. Selv gikk Gorbatsjov forsiktig frem for ikke å unødig provosere de konservative kommunistene og de mange menneskene i maktposisjoner som hadde hele sin eksistens knyttet til kommunistpartiet og dens maktmonopol.

 

I løpet av de første årene som toppleder fremstod ikke Gorbatsjov som noen trussel mot kommunistpartiet og dets ledende rolle i Sovjetunionen. Han var mer opptatt av å gjennomføre grundige reformer og effektivisering av partistrukturen. De første tiltakene hans var rettet mot åpenbare misforhold i det sovjetiske samfunnet. Han iverksatte reformer mot korrupsjon, ineffektivitet, mangel på arbeidsmoral og utbredt alkoholisme.

 

På alle nivåer i det fastlåste byråkratiet kom det en trinnvis fornyelse og uskikkede og handlingslammede embetsmenn og tjenestefolk måtte vike plass for nye medlemmer som hadde liten eller ingenting å gjøre med Stalin-tidens grusomheter eller Brezjnev-æraens stagnasjon. På partiets 27. kongress som ble avholdt i februar 1986 var diskusjonene hardere og mer åpenhjertige enn noen gang tidligere i partiets historie. Et nytt partiprogram og en ny femårsplan ble til slutt enstemmig vedtatt.

 

De viktigste nye reformforslagene på denne kongressen kom Gorbatsjov med selv. Han foreslo blant annet at den sovjetiske nasjonalforsamlingen Det Øverste Sovjet, skulle totalt reorganiseres og få mer reell makt. Tidligere hadde Det Øverste Sovjet stått helt i skyggen av kommunistpartiet. Men nå skulle det foregå ekte valg mellom kandidater som stilte med hvert sitt partiprogram. Men det var ikke snakk om noe flerpartisystem. Kandidatene skulle enten være kommunister eller partiløse kandidater.

 

Gorbatsjovs første store slagord var ikke glasnost eller perestrojka men akselerasjon. Det tydet på at han ville kjøre videre i den samme «bilen» og i samme retning som før, og bare tråkke enda hardere på gasspedalen. De fleste av kampanjene hans hadde karakter av kontroll, overvåkning og administrative inngrep. Gorbatsjov innførte blant annet en ny kvalitetskontroll på alle varer som kom ut av de sovjetiske fabrikkene. Mange bedrifter måtte derfor se på at mellom 20 og 40% av de varene bedriftene deres produserte gikk rett fra samlebåndet til skraphaugen. Og dermed røk bonusen for å ha overfylt planen.

 

Glasnost og perestrojka

Perestrojka er det russiske ordet for de økonomiske reformene  som ble innført i andre halvdel av 1980-tallet. Ordet betyr omstrukturering, og henviste til de økonomiske reformene som ble gjennomført under ledelse av Mikhail Gorbatsjov. Glasnost (som kan oversettes med åpenhet) ble iverksatt på slutten av 1980-tallet og skulle sørge for større åpenhet både på det politiske plan og blant befolkningen og styresmaktene. Et av formålene med glasnost var at det skulle skapes et klima for større åpenhet. Dermed ble alle oppfordret til å sladre på sjefen og kollegaene sine. Glasnost i sin tidligste utgave var faktisk ikke stort mer enn en gigantisk angiverkampanje.

 

Glasnost henspilte på behovet for å få istand en mer åpen debatt om økonomi og politikkens innhold. Perestrojka-reformen skulle «bekjempe stagnasjonen, oppheve alle de bremsende kreftene og tilrettelegge for flere stimulerende tiltak for en sosial og økonomisk utvikling og fremme en større dynamikk». I begynnelsen var det ingen presisering på hva dette egentlig innebar. Gorbatsjov beskrev perestrojka som en strategi for økonomi, samfunn, politikk og moral samtidig som han ikke ville gi slipp på Lenin og Stalins prinsipper angående partiets absolutte kontroll over staten.

 

Glasnost var opprinnelig tenkt som en ren enveis-informasjonskanal nedenfra og opp. Borgerne skulle rapportere til toppen og toppledelsen skulle selv bestemme hvor mye informasjon som skulle strømme den andre veien og ut til befolkningen. Denne autoritære varianten av glasnost holdt nesten på å renne ut i sanden slik samtlige av de tidligere reformforsøkene hadde gjort. Men isteden ble den utvidet i to etapper.

 

Glasnost ble først gjort til en toveiskanal, slik at informasjonen og åpenheten også skulle gjelde nedover i systemet. Den første store prøven på dette var den katastrofale ulykken ved Tsjernobyl-kraftverket i Ukraina i april 1986. Den 26. april oppstod det en brann etter en rekke eksplosjoner i en av reaktorene i det sovjetiske kjernekraftverket i Tsjernobyl. Katastrofen truet lenge med å utvikle seg til en større nedsmelting av kjernen i reaktoren, noe som ville føre til en enormt ødeleggende økologiske konsekvenser. Virkningene av brannen var imidlertid alvorlige nok. 100 000 ble umiddelbart evakuert fra det nærmeste området og radioaktivt støv ble ført med vinden og falt ned over store deler av Europa. Forhøyede verdier av radioaktivitet ble målt så langt borte som i Japan.

 

Som vanlig var myndighetenes umiddelbare reaksjon å holde tett og tie hele katastrofen i hjel. Men det radioaktive avfallet lot seg ikke stoppe med taushet. Ryktene florerte og panikken bredde om seg. Etter to uker bestemte partiledelsen seg for å åpent fortelle om hva som hadde skjedd. Den første informasjonen om ulykken kom fra en målestasjon ved det svenske kjernekraftverket i Forsmark. Den nyhetsmessige mørkleggingen viste at glasnost fremdeles ikke fungerte slik den skulle.

 

Men Glasnost som toveiskanal var ikke nok. Informasjonsstrømmen skulle kunne gå mellom borgerne også og ikke bare mellom borgerne og myndighetene. Glasnost ble derfor utvidet og befolkningen ble stadig mer dristig angående hva de torde skrive og snakke om. Men da begynte flere av medlemmene av kommunistpartiet å bli ganske urolige. Partiledelsen hadde tidligere vært delt mellom kretsen som støttet Gorbatsjov og ville røske opp i systemet og deres motstandere som helst ville ha det slik det hadde vært under Brezjnev-perioden.

 

De som ikke hadde støttet Gorbatsjov ble gradvis nøytralisert eller førtidspensjonert. Men det betydde ikke at toppledelsen sto samlet bak Gorbatsjov. Tvert imot mente flere og flere at reformene til Gorbatsjov hadde gått helt over styr og at de risikerte å undergrave hele sovjet-systemet. Dette førte til at mange partitopper selv tok affære selv, samtidig som Gorbatsjov var på utenlandsreise i april 1988. Da ble glasnost stoppet opp med øyeblikkelig virkning.

 

Da Gorbatsjov kom tilbake sto han tilsynelatende ovenfor et komplett mislykket glasnost. Men etter noe få møter i Politbyrået fikk han presset opprøret tilbake og de som hadde gått i bresjen for å kutte ut glasnost ble kastet ut av partiet med øyeblikkelig virkning. For å hindre flere tilbakefall sammenkalte Gorbatsjov til en partikonferanse sommeren 1988. Her var det fritt frem for alle å si hva de mente om hvem som helst og hele konferansen utviklet seg nærmest til en orgie i glasnost.

 

Etter hvert som glasnost og perestrojka utviklet seg var det også andre grupper og samfunnskrefter som blandet seg inn i kampen om utformingen av den sovjetiske fremtiden. Sovjetiske politikk var ikke lenger et internt opprør blant samfunnstoppene. Gorbatsjovs reformer hadde vekket til live slumrende krefter i folkedypet som ga mange forskjellige utslag. Noen dannet foreninger og grupper med forskjellige formål. Stadig flere av dem hadde et politisk tilsnitt. Det politiske landskapet var snart delt i tre: Nasjonalister, kommunister og vestlig orienterte liberalister.

 

Som følge av Glasnost ble det etter hvert mulig å pirke borti den offisielle versjonen av Sovjetunionens historie. I mange sovjetiske republikker ble det skrevet åpent om overgrep som kommunisten hadde gjort seg skyldige i. Land som Litauen, Latvia og Estland fokuserte mye på hvordan deres land var blitt tvangsinnlemmet i USSR under den andre verdenskrig etter en politisk hestehandel mellom Hitler og Stalin i 1939.

 

Landene i Øst-Europa trappet sakte men sikkert opp sine krav til Sovjetunionen. Først nøyde de seg med å utvide sine kulturelle rettigheter. Men senere fulgte de opp med stadig flere politiske krav. Ved årsskiftet 1989/1990 vedtok de tre baltiske republikkene Litauen, Estland og Latvia at de var suverene republikker, men foreløpig uten å melde seg ut av Sovjetunionen. Gorbatsjov ble opprørt av nyhetene men valgte å ikke gjøre noe med det, da han trodde at de baltiske republikkene sannsynligvis ikke ville gå videre med løsrivelsen fra resten av unionen.

 

Den 11. mars 1990 erklærte Litauen at de meldte seg ut fra Sovjetunionen, og i landet ble alle de sovjetiske symbolene fjernet fra alle offentlige bygninger. Kreml svarte med å boikotte hele republikken. Også i andre sovjetiske republikker foregikk det en nasjonalistisk mobilisering. Men ikke alle steder gikk det like fredelig for seg. I Kaukasus sloss flere forskjellige folkegrupper mellom seg angående hvor grensene mellom republikkene lå. Det brøt ut borgerkrig mellom de forskjellige grupperingene, med flere hundre tusen flyktninger som resultat. Moskva prøvde å mekle mellom partene, men til ingen nytte.

 

Enkelte steder i Sovjetunionen var det sovjetiske soldater som stod for overgrepene og voldsbruken. I Georgias hovedstad Tblisi ville en sovjetisk militæravdeling spre demonstranter som krevde at republikken meldte seg ut av Sovjetunionen. Det endte med at flere titalls uskyldige mennesker ble drept.

 

Høsten 1990 hadde Gorbatsjov funnet ut at nok var nok. Han sendte sovjetiske militæravdelinger inn i Litauens hovedstad Vilnius. Det utviklet seg nesten til en reprise av det som hadde skjedd i Tblisi året før. Denne gangen lå 13 mennesker igjen døde da det sovjetiske militæret dro sin vei. Opinionen både i Sovjet og i resten av verden reagerte med avsky på maktmisbruket. Gorbatsjov nektet å ta ansvar for militæravdelingens aksjon.

 

Selv om Sovjetunionen angivelig var arbeidernes stat så hadde det tidligere vært aldeles uhørt å streike. Sommeren 1980 la gruvearbeiderne i Ukraina og Sibir ned arbeidet og kom med flere krav, blant annet om høyere lønn  og bedre arbeidsvilkår. Gorbatsjov lot seg presse på dette punktet, selv om det lett kunne utvikle seg til lignende streikekrav fra andre arbeidsgrupper fra andre deler av landet.

 

Men myndighetene hadde ikke råd til å betale de allerede godt betalte gruvearbeiderne. Den eneste måten å skaffe til veie mer penger på var å la seddelpressen gå. Men dette betydde naturligvis en kraftig inflasjon i Sovjetunionen. I 1989 og 1990  begynte derfor prisene å stige til stadig med stadig voldsommere fart. Inflasjonen spiste opp det folk hadde av sparepenger og lønnsøkningene holdt på ingen måte tritt med prisveksten på russiske varer. I 1990 sank derfor levestandarden ytterligere blant russerne. Like alvorlig som den stadig synkende levestandarden var den store mobiliseringen av ikke-russiske nasjonaliteter som bodde i Sovjetunionen.

 

Selv om Sovjetunionen på langt nær var et demokratisk land så hadde landets grunnlov gitt de forskjellige etniske gruppene ganske omfattende rettigheter. Faktisk var de gitt langt flere rettigheter enn det man kunne finne hos mange andre multi-etniske nasjoner. Minoritetene hadde blant annet lov til å bruke sitt eget språk innen administrasjon og utdannelse og i mange republikker kunne de gjennomføre en full utdannelse på sitt eget morsmål. Innenfor sine egne republikker hadde de også en uformell fortrinnsrett når det gjaldt jobbmuligheter og ansettelser i mange stillinger.

 

I de baltiske statene ble det dannet «Folkefronter til støtte for perestrojka». De kjempet ikke for perestrojka, men for deres egne nasjonale saker. De ville ha mer markedsøkonomi og flere rettigheter til unionsrepublikkene. Disse folkefrontene sopte med seg de fleste av stemmene ved valgene i Baltikum våren 1989. Men de baltiske republikkene var små og sendte derfor få representanter til Det Øverste Sovjet. Da hadde de lite å si når det gjaldt når hvordan den sovjetiske politikken skulle styres og utformes.

 

En av Gorbatsjov`s mest kjente kampanjer i tillegg til perestrojka og glasnost var mot overforbruket av alkohol i den sovjetiske befolkningen. Butikker som solgte alkohol ble stengt eller fikk kortere åpningstid. Hele marker med vinranker ble jevnet med jorden og mediene fikk ordre om å skrive om vodkaens skadelige virkninger. Under offentlige mottagelser skulle de tilstedeværende skåle i vanlig vann, istedenfor med vodka. Men når det ikke lengre var mulig å få kjøpt brennevin i butikkene, brente folk dårlig hjemmebrent isteden, og de ble syke av det.

 

Det som kjennetegnet alle disse reformene var den enorme reformviljen blant den politiske ledelsen og de autoritære metodene de ble gjennomført med. De fleste reformene var båret frem med den troen at bare det gikk ut et bud fra Kreml så ville alt endre seg. Men slik fungerte ikke det sovjetiske samfunnet lenger. Befolkningen hadde opplevd kampanjer og reformer før, og de hadde lært å leve med dem. Reformene og kampanjene hadde bare virkning på kort sikt, men de rant fort ut i sanden.

 

Det gikk 2-3 år før Gorbatsjov og hans autoritære reformatorer innså at de hadde stanget hodet i veggen med sine stadige reformer og kampanjer. Litt av årsakene til at de første reformene ikke fungerte slik de skulle var at partiledere på lavt og mellomlavt nivå saboterte reformtiltakene fra Kreml. Dette skjedde enten aktivt eller utilsiktet fordi politikere på lavere nivå ikke forstod hvordan de nye reformene skulle håndteres og gjennomføres.

 

Kuppet i 1990

I august 1990 hadde krefter i hæren, KGB og i kommunistpartiet planene klare for et statskupp. Med dette kuppet skulle de hindre Sovjetunionens oppløsning, med eller uten Gorbatsjovs hjelp. Kuppet ble kalt august-kuppet og foregikk mellom 19. og 21. august 1990. Tidlig morgen den 19. august rullet stridsvogner inn i Moskva-sentrum. En militærjunta bestående av åtte personer erklærte at Gorbatsjov var blitt syk og at de hadde overtatt styringen av landet. Gorbatsjov var i realiteten satt i husarrest i sin feriebolig på Krim. Samtidig var Boris Jeltsin fremdeles på frifot i Moskva.

 

Da bygningen som Jeltsin oppholdt seg i ble omringet av stridsvogner steg han opp på en av dem og erklærte at han tok sterk avstand fra statskuppet. Hans tilhengere opprettet en teltleir rundt bygningen etter mønster av det kinesiske studentens leir på den himmelske freds plass i Beijing noen få år tidligere. Det mest bemerkelsesverdige med Jeltsins oppførsel var ikke hans personlige mot, men det faktum at ingen av soldatene som var med på statskuppet åpnet ild mot ham.

 

At det aldri kom noen ordre om å angripe bygningen skyldes enten feighet eller mangel på handlingskraft eller at kuppmakerne var preget av den nye tidsånden. Det var slutt på den tiden da man myrdet landsmenn og politiske motstandere for å nå sine egne politiske mål. Tallet på myrdede politiske motstandere hadde kraftig ned under Gorbatsjov mot for hvordan det hadde vært under tidligere sovjetiske statsledere. Isteden for å gi ordre om å gå til aksjon valgte to av de åtte kuppmakerne å drikke seg fra sans og samling, mens den tredje begikk selvmord. Etter bare tre dager klappet hele statskuppet sammen.

 

Dersom Gorbatsjov trodde at han kunne vende tilbake til Moskva i triumf, forregnet han seg kraftig. Selv om han formelt var president i et samlet Sovjet i fire måneder til så var han i Russland gårsdagens mann, mens Jeltsin var dagens helt. Folk holdt Gorbatsjov ansvarlig, og kanskje ikke uten grunn, for at innholdet i lommebøkene deres ikke lenger var særlig mye verdt. Mange anklaget ham dessuten for å ha revet landet fra hverandre.

 

Mikhail Gorbatsjov er reformatoren som ufrivillig skapte en revolusjon. Han ønsket å effektivisere planøkonomien, men han endte i stedet opp med å avskaffe den. Han ville fornye og modernisere det sovjetiske politiske systemet, men uten å kvitte seg med kommunismen. I stedet kom han i skade for å grave kommunismens egen grav. Og han hadde overhodet ingen planer om å stykke opp den store sovjetstaten i flere selvstendige nasjonalstater. Like fullt var det viktigste resultatet av hans Perestrojka-politikk at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

 

1990-tallet

Våren 1990 ble Jeltsin valgt som leder for Det Øverste Sovjet. Samme året ble Gorbatsjov utnevnt til president. Dette var et embedet Sovjetunionen ikke hadde hatt før. Gorbatsjov og Jeltsin var hovedmotstandere innen sovjetisk politikk, men det var en viktig forskjell mellom dem. Gorbatsjov var utnevnt til president av den sovjetiske nasjonalforsamlingen, mens Jeltsin var folkevalgt og hadde derfor et sterkere folkelig mandat.

 

Første juledag 1991 ble det sovjetiske flagget på Kreml-muren i Moskva tatt ned for aller siste gang og opp den russiske hvit-blå-røde trikoloren. Med dette hadde russerne avviklet et over 70-årig politisk eksperiment, nemlig kommunismen, som ikke hadde holdt det den hadde lovet. Isteden for likhet, frihet og brorskap hadde landet fått et partidiktatur og grå ensformighet.

 

Boris Jeltsins andre periode begynte i 1991 da han ble valgt til nye fem år. Etter 1993 var Jeltsin mye syk og og han ble stadig mer svekket, både fysisk så vel som politisk. Han forsvant ut fra offentlighetens lys i lange perioder av gangen på grunn av stadig hyppigere og lengre opphold på sykehus og populariteten blant befolkningen sank drastisk i løpet av kort tid.

 

I 1994 visste myndighetene tegn på handlekraft da de vedtok å innvandrere utbryter-republikken Tsjetsjenia for å få dem til å godta at de fortsatt var en del av Russland. Russerne regnet med at den tsjetsjenske motstanden snart ville være nedkjempet. Og at hele operasjonen maks ville ta noen få uker å gjennomføre. Det visste seg imidlertid at tsjetsjenerne forsvarte seg mer innbitt enn russerne hadde forventet seg. Før russerne kunne innta hovedstaden måtte de først redusere byen til en rykende ruinhaug. Store deler av Tsjetsjenia kom aldri under full russisk kontroll.

 

Russiske medier kunne på denne tiden operere nokså fritt og TV-bildene visste hvordan den tidligere supermaktens store hær ble ydmyket av en gjeng geriljakrigere. Den russiske befolkningen vendte seg snart mot både krigen og Jeltsin. Russiske meningsmålinger visste ved årsskiftet at knapt 2% av befolkningen mente at Jeltsin gjorde en god jobb som president.

 

Jeltsin ble åpenbart i stigende grad opptatt med å redde sitt eget ettermæle like mye som han var opptatt av landets ve og vel. Han omgav seg i stor grad med sin egen familie som fikk mer og mer makt og innflytelse. Stadig flere russere var overbevist om at en del av de nyrike i kretsen rundt Jeltsin satt på kompromitterende materiale som de kunne legge frem  dersom Jeltsin gjorde noe de ikke likte. Det har i senere tid blitt fremsatt godt dokumenterte påstander om at Jeltsin-familien hadde dyttet unna store pengesummer på forskjellige kontoer i utlandet. De hadde spist av lasset av alle utenlandslånene som skulle gå til stabiliseringen av den russiske stats finanser.

 

Et oppgjør med den nyrike oligarkene som Jeltsin alltid oppgav seg med ville garantert ha hjulpet på Jeltsins politiske image. Ettersom disse var mer upopulære enn Jeltsin selv. Men noe slikt oppgjør kom aldri. Jeltsins politiske strategi ble i stigende grad å skylde på regjeringen for alle landets problemer, og å skifte ut sine statsministere i et stadig økende tempo.

 

Samtidig i mai 1999 tok kommunistpartiet initiativ i Dumaen for å få Jeltsin avsatt som president gjennom en riksrett. Prosedyren for riksrett i Russland er svært komplisert, men kommunistene mente at Jeltsin hadde nådd et slikt bunn-nivå at det skulle fungere. Grunnene til å stevne Jeltsin for riksrett var mange. Noen av dem var at Jeltsin angivelig hadde ruinert den russiske økonomien, ruinert de væpnede styrkene og iverksatt et folkemord på det russiske folk. At han ble tiltalt for folkemord henger sammen med at fødselsratene i Russland gikk nedover og den gjennomsnittlige levealderen var stadig synkende blant den russiske befolkningen. Jeltsin ble også anklaget for måten krigen i Tsjetsjenia ble drevet på.

 

Bare 3 dager før Dumaen skulle stemme over riksrett-spørsmålet trakk Jeltsin et nytt kort ut av ermet. Hans populære statsminister Jevgenij Primakov fikk sparken, etter bare 9 måneder i jobben. Begrunnelsen for avskjed var den samme som Jeltsin hadde brukt mange ganger før. Nemlig at Primakov ikke hadde fått skikk på den økonomien. Dette til tross for at den russiske økonomien hadde gått langt bedre enn den hadde gjort under Primakov`s forgjengere.

 

Inn som ny statsminister kom Sergej Stepasjin, en tidligere etteretningsoffiser fra KGB, som hadde vært en av hovedarkitektene bak innmarsjen i Tsjetsjenia i 1994. Stepasjin ble godkjent av Dumaen med et overveldede flertall bare tre dager etter at Jeltsin nesten hadde blitt stilt for riksrett for den krigen som Stepasjin bar et stort medansvar for.

 

Men Stepasjin fikk enda kortere tid i statsministerstolen enn Primakov. Allerede i august 1999, etter knappe 3 måneder, fikk han også sparken av Jeltsin. Det ble trukket paralleller mellom Boris Jeltsin og tsar Nikolaj 2, som på slutten av sin regjeringstid avsatte sine ministre på løpende bånd fremfor å gi innrømmelser om sine feil til opposisjonen. Som ny statsminister etter Stepasjin kom nå Vladimir Putin.

 

Putin kom fra St. Petersburg og tjenestegjorde som KGB-agent i Øst-Tyskland. For hans omdømme i Russland var det viktig fordel at han tjenestegjorde i den delen av KGB som drev med utenlandsetterretning og ikke med overvåking av Russlands egne borgere. På samme tid som Putin ble statsminister i Russland, rykket den tsjetsjenske krigsherren Sjamil Basjajev inn i Tsjetsjenias naborepublikk Dagestan for å spre sin islamske revolusjon dit. Russiske styrker ble satt inn og Basjajev og hans menn viste seg lett å drive ut fra Dagestan.

 

I september 1999 eksploderte fire boligblokker i Russland med nærmere 300 dødsofre som resultat. Det var to muligheter for hvem som sto bak. Enten var det tsjetsjenske terrorister eller så var dette det mest kyniske spill innen russisk politikk siden kommunismens fall. Det var ingen som påtok seg skylden for bombeangrepet.

 

Tsjetsjenerne ble raskt stemplet som skyldige, og raseriet blant russerne var voldsomt. Terrorangrepet fikk daværende president Vladimir Putin til å beordre russiske styrker inn i Tsjetsjenia, og i 2002 kunne russiske føderale myndigheter sette inn lojale styresmakter i hovedstaden Groznyj.

 

Hardnakkede, men ubekreftede rykter ville ha det til at det var krefter innenfor FSB som sto bak terroraksjonen. Denne alvorlige anklagen bygger i første omgang på at en gruppe FSB-agenter ble tatt på fersken med store mengder sprengstoff i en boligblokk i byen Rjazan i det sentrale Russland. Soldatene hevdet at de trente på å avverge terroraksjoner. Hva de egentlig skulle med alt sprengstoffet hvis de ikke skulle sprenge noe, er noe uklart.

 

To medlemmer av Dumaen ble senere drept etter å ha undersøkt om det virkelig kunne være FSB som sto bak terroraksjonen. Samme skjebne led den tidligere FSB-agenten Aleksandr Litvinenko som døde høsten 2006 mens han bodde under politisk asyl i Storbritannia, og britiske myndigheter anklaget Russland for drapet.

 

Under den andre tsjetsjenske krig som offisielt tok slutt i 2002 ble det brukt en helt annen taktikk enn under den forrige krigen. Denne gangen teppebombet russerne en by før de rykket inn med soldater. Myndighetene kontrollerte også informasjonsstrømmen fra krigen langt mer effektivt enn under den første krigen, og de klarte å holde de russiske tapstallene skjult for den russiske befolkningen.

 

I det tsjetsjenske lavlandet gikk det russiske felttoget raskt fremover og russisk media kunne vise intervjuer med innbyggerne i de gjenerobrede tsjetsjenske landsbyene som klagde over uhyggelig fattigdom og tvangs-islamisering under utbryter-regimet. Som ventet var den tsjetsjenske motstanden sterkere i fjellene, men også her presset russerne seg stadig lengre fremover.

 

Putin ble sett på som en beskjeden mann uten personlig ærgjerrighet. Han var kortvokst og lavmælt, men han utstrålte handlingskraft. Som f. eks. da han tok jetfly til Tsjetsjenia for å personlig inspisere de russiske troppene der. Alt dette sto i grell kontrast til det inntrykket Jeltsin etterlot seg da han gikk av.

 

Putins popularitet som statsminister steg nesten fra dag en. Støtten blant befolkningen var helt nede i 2% i august 1999. Den hadde steget til 21% i oktober og i desember 1999 hadde Putin hele 50% av befolkningens støtte. Boris Jeltsins siste overraskelse som russisk president var hans nyttårsgave til det russiske folk den 31. desember 1999 da han valgte å trekke seg fra president-embetet på nyttårsaften, flere måneder før han måtte.

 

I situasjoner der presidenten trekker seg fra embedet er det ifølge grunnloven statsministeren som overtar som president frem til det neste presidentvalget kan avholdes. Putin avstod fra å drive valgkamp forut for presidentvalget våren 2000. Isteden ble han hyppig presentert i media i egenskap av å være president under utførelsen av sine embedsplikter.

 

Siden 1991 har mye forandret seg. Gatebildet i Moskva er nesten ikke til å kjenne igjen. Isteden for propaganda-strimlene som hang over husveggene med hyllest til kommunistpartiet og oppfordringer om å oppfylle femårsplanene i tide, er det nå en skog av reklameplakater overalt. Mens sovjetiske kolonialforretninger tidligere var fylt opp med trist hermetikk, så er dagens supermarkeder nesten som vanlige vestlige butikker. Men det betyr ikke at den lenge etterlengtede velstanden har kommet til Russland. Varene som finnes i de russiske butikkene er dyre i forhold til de lave lønningene og ikke alle har råd til å kjøpe alle de varene de trenger for å kunne overleve.

 

Putin la aldri frem noe detaljert politisk program, men av hans politiske uttalelser er det mulig å sette sammen et bilde av en mann som i første rekke ville styrke den russiske stat. Han ville gjenreise Russland som en internasjonal stormakt, bekjempe kriminalitet og terrorisme, i tillegg til å fremme de tradisjonelle moralske verdiene i det russiske samfunnet.

 

I dag trenger man knapt kremlologiens metoder for å se hvem Putins mest betrodde menn er. De kommer nesten alle utelukkende fra St. Petersburg og det gamle KGB. Putin er jo som kjent en gammel etterretningsoffiser fra «den nordlige hovedstad».