Tidlig på 1800-tallet levde 80 % av den norske befolkning av jordbruk og fiske. I 1814 ble unionen mellom Norge og Danmark oppløst som en følge av napoleonskrigen. Men senere samme år kom Norge i union med Sverige. På denne tiden var det embetsmennene som hadde den politiske makten i Norge. De var rike og velstående. Og jordbrukerne godtok at de hadde makten og stemte på dem. Når Norge kom i union med Sverige vokste nasjonalismen blant folket.

I 1830-årene endret mye seg og bøndene reiste etter hvert en opposisjon mot embetsmennene. Bøndene ville ha mer makt og rettigheter. Før 1850 var det store klasseskiller i det norske samfunnet, og man hadde liten sjangs til å komme seg inn i en annen klasse enn den man var født inn i. 2 % av det norske folket bestod av overklassen. Og siden de styrte landet følte jordbrukerne seg undertrykt.

Etter hvert utviklet det seg også en ganske heftig og stor språkdebatt her i Norge. Samtidig vokste trangen til å være et selvstendig land. Så unionssituasjonen ble ganske spent. Det utviklet seg nesten til krig mellom Norge og Sverige. Men disse skjevhetene i samfunnet kom ikke frem i litteraturen. Der ble alt glorifisert. Man skrev ikke om virkeligheten. Det var fiksjon. Dette reagerte dansken Georg Brandes på. Han ville skape debatt rundt de problemer som egentlig var. Han oppfordret forfattere til å skrive kritisk om temaer som religion, ekteskap o.s.v. Dette spredte seg videre til Norge, hvor forfatterne tok opp slike temaer i sine bøker og tekster. Dette skapte en offentlig debatt og man pratet om ting man ikke tidligere kunne snakke om. Så i realismens tid hadde litteraturen en stor påvirkning på samfunnet. Realismens kunst viser også en bit av virkeligheten. Det ble slutt på å male vakre idylliske bilder og man malte heller bøndenes slit og lignende. Hele samfunnet ble endret og folk ble mer kritisk til hva de så og hørte. Georg Brandes oppnådde sitt mål.