Problemstilling

”Bør man begrunne statens utforming ut ifra samfunnsmedlemmenes velferd?” syns jeg er en interessant og fruktbar problemstilling, fordi jeg finner det interessant å belyse litt nærmere individets rettigheter i forhold til hvordan storsamfunnet skal utformes. For hvem skal ha retten på sin side? Det enkelte samfunnsmedlemmet eller staten? Og ikke minst; er det en motsetning mellom individenes ønsker og behov (velferd) og statens velferd? Disse spørsmålene vil jeg bruke for å besvare problemstillingen i den videre teksten.

 

Definisjon på velferd

For å komme litt på vei har jeg benyttet meg av Bokmålsordboka[1] som definerer velferd på to forskjellige måter. Grunnen til at jeg er opptatt av å definere velferd er for å finne ut om man kan snakke om to nivåer av velferd, slik jeg har forutsatt under utdypningen av problemstilingen. På punkt én i ordboka står det at velferd er definert som ”velvære; trygge livsvilkår med hensyn til sosiale goder”, mens den på punkt to kommer med en litt annen definisjon. På punkt to heter det at velferd er ”organisert virksomhet for å skape trivsel for en gruppe mennesker”. Slik jeg tolker definisjonene fokuserer den første på det jeg vil kalle personlig velferd, altså velferd for individet, mens den andre konsentrerer seg mer om det jeg velger å benevne som kollektiv velferd. I den siste definisjonen står altså velferd for en gruppe mennesker i fokus.

 

Platons intensjon: Alt for staten!

Platon (427-347 f.Kr.) var en viktig filosof hva statsstyringsspørsmål angår. Han ”[…] var av den oppfatning at det kun er mulig å leve et godt liv i et godt samfunn, han hevdet til og med at det enkelte mennesket primært må betraktes som en del av staten” (filosofi.no). Dette fører utvilsomt til en nedtoning av hvert enkelt individs egen autonomi. Her er det ikke staten som er til for menneskene, men menneskene som er til for staten som gjelder. At Platon mener at staten kan ”[…] benytte alle midler til å styre mennesket; fysisk tvang er akseptabelt, men lite effektivt i det lange løp” (filosofi.no) underbygger påstanden om at det er menneskene som er til for staten og ikke staten som er til for menneskene enda sterkere

 

Platonsk polis

En polis, som er små og oversiktlige bysamfunn i Antikken, var for Platon å regne som en helhet. Platon trekker fram et sterkt utdanningssystem som viktig. Utdanningssystemet skal segregere ut de best egnete til å gå videre til å styre staten og realisere lykken for alle. Dessuten uttrykker Platon bekymring for at familien kan bli for sterk, og derfor svekke fellesskapet (filosofi.no). For å avhjelpe en eventuell svekking av fellesskapet mener han at paring bare bør foregå mellom to personer som ikke har valgt hverandre selv og avkommene bør tas fra foreldrene og oppdras i fellesskap. ”Formålet med disse ordningene er å gjøre personlige forhold svakere og fellesskapsånden sterkere” (filosofi.no).

 

Ingen motsetning mellom kollektiv og individ

Den engelske statstenkeren Thomas More (1477-1535) er kjent for hovedverket sitt Utopia (1517). Utopia er bygget opp som en roman og er en sterk kritikk av det engelske samfunnet på tida More levde. Først og fremst mente More at det var viktig at ikke kongemakten blei for sterk, men han mente også at borgerne trengte en sterk stat til å kontrollere seg. Dette kan tolkes dit hen at More ikke mente det var noen motsetning mellom kollektiv og individuell velferd. Naturlig nok er individene en del av kollektivet, og følgelig kan det ikke være noen motsetning, kan muligens tankegangen til More ha vært.

 

Utopias samfunnsstørrelser

I landet Utopia, som More beskreiv i hovedverket sitt, ville ingen byer bli for store. Grunnen til det var at innbyggerne skjønte at store byer ikke gagnet dem og dertil overflyttet de folk fra for store samfunn til mindre samfunn. Store byer så altså More som en trussel for den enkeltes livsutfoldelse, og de måtte dermed forhindres. Dette leder allikevel til et motsetningsforhold mellom individuell og kollektiv velferd. For hvorfor har byenes størrelse noe å si når individ og kollektiv er ett?

 

John Locke og naturretten

I Opplysningstida blir Naturretten enda viktigere enn før, og John Locke (1632-1704) var en av filosofene som var opptatt av Naturretten. Naturretten var en oppfatning om at alle mennesker var kommet til verden uten annen eiendom enn sin egen kropp. Derfor var alle ”[…] født frie med en naturlig rett til ‛liv, helse, frihet og eiendom’” (Moum 2008: 330). Siden Gud var alle tings skaper, den ubevegelige beveger, hadde alle også rett til å benytte seg av alt. Det viktige var uansett at man kunne gjøre hva man ville, så lenge man ikke begrenset andres frihet. Dette er også den harde kjernen i liberalismen.

 

Liberalismen

Dessuten var Locke opptatt av at borgerne skulle beskyttes mot myndighetenes makt. For å beskytte borgerne mente Locke makten burde deles i tre: den lovgivende, dømmende og utøvende makt, slik Montesquieu hadde foreslått. Med sitt sterke fokus på individets rettigheter og frihet, blir det riktig å si at Locke syntes det var viktig med individuell velferd. Det var med andre ord ikke lykke for en gruppe personer, stat, som gjaldt, men lykken for den enkelte.

 

Platon har rett

Man kan si at Platon har rett, ettersom forskere gang på gang har slått fast at mennesket er et flokkdyr. Platon mente at menneskene ikke kunne bli lykkelige uten fellesskap med andre mennesker. For ham var det viktige å oppfylle statens samlete lykke. Altså at lykken kunne man bare få hvis alle i staten var lykkelige, en kollektiv lykke. Ved å se på hvor lenge et barn er hjelpeløst og trenger tilknytning til andre mennesker er Platons påstand opplagt riktig.

 

More har rett

Mores påstander om at det ikke er noen motsetning mellom individ og kollektiv velferd i hvordan man bør begrunne statens utforming er riktige, fordi menneskene er en del av en større helhet. Det vil i alle fall være vanskelig å tenke seg mennesker som lever mutters aleine.

 

Locke har rett

Etter Lockes mening er ikke fellesskap med andre en premiss for den enkeltes velferd. Man har eksempler på folk som lever liv nesten fritt for andre mennesker. De personene som har levd omtrent sånn som Mowgli fra Jungelboken, ser ikke ut til å være spesielt depressive. På den andre siden kan man si at disse personene levde sammen med dyr. Men det blir vanskelig å trekke et klart skille mellom mennesker og dyr på den ene siden og mindre høytstående liv og død materie og energi på den andre siden.

 

Filosofisk konklusjon

Etter mitt syn har alle filosofene jeg har behandlet, Platon, Thomas More og John Locke, rett på noen punkter selv om det er motsetninger mellom dem. Hvis jeg skal gå dypest ned i argumentene finner jeg at Platon kan få forklaringsproblemer mot poenget om at mennesker faktisk av og til ser ut til å være mer opptatt av materielle ting. Men dette blir allikevel et spørsmål om hvordan man definerer velferd. Bokmålsordboka trekker fram begrepene sosiale goder og trivsel for å forklare hva velferd er. Hvis man tenker på sosiale goder, kan en tolkning være anseelse og sosial rang (status), mens trivsel går litt videre ettersom den ikke nødvendigvis trekker inn sosialisering som en forutsetning for velferd. Jeg tenker meg at trivsel er videst og inkluderer en lykketilstand som jeg mener alle mennesker streber mot. Derfor vil jeg konkludere med at kollektiv velferd ikke er en forutsetning for individuell velferd. Men at det heller ikke er, som More er opptatt av, noen motsetning.

 

 

Nøkkelbegreper og disposisjon

PROBLEMSTILLING

Bør man begrunne statens utforming ut ifra samfunnsmedlemmenes velferd?

DEFINISJON PÅ VELFERD

1. velvære; trygge livsvilkår med hensyn til sosiale goder personlig

2. organisert virksomhet for å skape trivsel for en gruppe mennesker

PLATONS INTENSJON: ALT FOR STATEN!

Kun mulig å leve et godt liv i et godt samfunn, dermed menneskene til for staten og ikke staten til for menneskene.

PLATONSK POLIS

Polis, antikke bystater, skulle være en helhet. Sterkt fellesskap, svak familie.

INGEN MOTSETNING MELLOM KOLLEKTIV OG INDIVIDUELL VELFERD

Thomas More: Ikke sterk kongemakt, ikke sterkt individ. Individene en del av kollektiv, ergo ingen motsetning.

UTOPIAS SAMFUNNSSTØRRELSER

Ikke store byer, ikke små. Selvmotsigelse.

JOHN LOCKE OG NATURRETTEN

Alle mennesker er født frie og har en naturlig rett til liv, helse, frihet og eiendom. Gjør det du vil, så lenge du ikke begrenser andres frihet.

LIBERALISMEN

Individuell lykke, statens makt må begrenses.

PLATON HAR RETT

Mennesket – et flokkdyr. Hjelpeløse barn.

MORE HAR RETT

Mennesket – en del av en større helhet.

LOCKE HAR RETT

Ikke depressiv Mowgli (Jungelboken). Vanskelig å skille mennesker fra annet.

FILOSOFISK KONKLUSJON

Materiell lykke. Velferdsdefinisjon. Individuell velferd forutsettes ikke av kollektiv velferd.

Ingen motsetning mellom kollektiv og individ.

 

Kilder

Bokmålsordboka (lest 27.02.09): http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=velferd&ordbok=bokmaal&alfabet=n&renset=j

Filosofi: en innføring (lest 05.03.09): http://www.filosofi.no/platon.html. Vegard Martinsen

Moum, Tommy (2008). Historie og filosofi 1. Oslo: Cappelen

[1] http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=velferd&ordbok=bokmaal&alfabet=n&renset=j