Samisk religion var en natrurreligion som var nært forbundet med naturen, naturfenomener og naturformasjoner. Maktene ga seg til kjenne gjennom for eksempel sol, måne og torden. Guddommen var en allestedsnærværende kraft, med sitt nærvær i himmel og jord.

Naturen

I den samiske troen hadde døde ting, så som fjell og trær, sjel. De hadde menneskelige egenskaper og menneskelige trekk. Sola er en viktig kraft, og står for det gode i livet. Mørket står derimot for det onde. Samene mente att gudene hadde kontroll over naturkreftene, og ofret og bad for at gudene skulle beskytte menneskene.

Sjamanen

Sjamanen, eller noaidi som det heter på samisk, var både medisinmann, spåmann og prest. Han var bindeleddet mellom menneskene og gudene. Han var samesamfunnets vismann, og kom i kontakt med gudene ved hjelp av runebomma(sjamantromma, gobdas på samisk).

Tromma var som regel laget av ett tynt lag skinn som var utspent over ei oval treramme. Runetromma var like viktig for sjamanen som alteret for presten. På runetromma var det tegninger som viste mennesker, dyr og andre vesener. Sjamanen la en viser på tromma, det kunne være en ring av messing eller en gjenstand av bein. Så slo sjamanen på tromma med en runebommehammer laget av bein og formet som en T eller Y. Slik kunne sjamanen se på viseren når han trommet, og ved å studere bevegelsene kunne han spå i fremtida. Da de kristne inntok Finmark og skulle kristne samene ville de ødelegge den samiske religionen, og brente hundrevis av runebommer.

Hellige steder og offerplasser

Samene hadde hellige steder som fjell og innsjøer. Steinblokker og merkelige steinformasjoner ble brukt som offerplasser til gudene, de kunne også ha offersteder der berget hadde slått sprekker. Man ofret horn, bein, fiskefett eller dyreblod. Noen ganger vist det var noe helt spesielt kunne de ofre en hel reinokse.