Simon & Garfunkel var en duo som ble enormt populære på sekstitallet. Den besto av Paul Simon og Art Garfunkel, begge fra USA.

Paul Simon ble født i Newark, New Jersey i  1941. Familien var av jødisk/ ungarsk familie. Faren, Louis Simon var musiker og spilte i radio-og fjernsynsorkester.Han spilte bass.Moren var musikklærer. Musikken spilte en stor rolle i familien,og Paul lærte seg å spille gitar på slutten av førtitallet.

Art Garfunkel vokste også opp i en musikalsk familie, omgitt av kjærlighet. Da han var fire år gammel kom hans far hjem med en båndopptager, og det var den, mer enn noe annet som brakte han inn i musikkens verden. Han syntes det var fantastisk artig å synge, og etterpå høre på seg selv. Syv år senere sang han ” Everly-brothers”- sanger på en talentkonkurranse sammen med en kamerat fra nabolaget, nemlig Paul Simon. De to guttene var blitt kjent med hverandre under en skoleoppsetning av ” Alice in Wonderland”

Etter hvert øvde de inn rythm’n blues-sanger og senere rock’n roll. De øvde i kjelleren til de hørtes ganske profesjonelle ut. Deretter dro de rundt til forskjellige plateselskaper for å prøve og få seg en kontrakt. De følte seg ikke høye i hatten, men til slutt hadde de hellet med seg og fikk en kontrakt- dette var i 1957. Den gangen kalte de seg Tom & Jerry og deres første plate het ” ”Hey, schoolgirl”. Den ble ganske godt mottatt og ble faktisk en lokal hit.

Nå forlot Art duoen og begynte å studere ved Columbia College. Senere tok han mastergraden i matematikk ved Columbia universitet. Men han fortsatte heletiden å synge ved siden av studiene, og han ga også ut noen single-plater under navnet Artie Garr.

Paul Simon begynte også og studere, det var jus han interesserte seg for. Både han og Art var intelligente folk.Men Paul avbrøt studiene. Han ble med i folksong-miljøet i Greenwich, New York, der Bob Dylan var en drivende kraft.

I 1962 møttes de tidligere kompisene igjen og ble enige om å spille sammen. Det var da de tok navnet ” Simon & Garfunkel”. I løpet av et år fikk de kontrakt med det kjente plateselskapet Columbia records og ble koblet sammen med produsenten og ingeniøren Roy Halee.

Det var Paul Simon som laget tekstene og melodiene. Han var og er en lyriker og poet av høy standard, og har gått hele den musikalske runden fra 50-talls rock n’roll til moderne ”world music.” Underveis har han vandret innom protestviser, singer/songwriter-tradisjonen og sofistikert pop-jazz. Og hele tiden har han satt sitt umiskjennelige stempel på det han har gjort.

Paul Simon er en artist som klarer å få ord og toner til å virke større enn de er, bare ved å smelte dem sammen. Hans beste sanger har tekster som hører så naturlig sammen med melodiene at det er umulig å tenke dem atskilt.
 
Lp’en ”Wednesday Morning, 3 A.M.” ble lansert i oktober 1964. Høydepunktet på albumet var ”The Sound of Silence” – den viktigste sangen i Paul Simons karriere. Han var bare 21 år gammel da han skrev denne sangen om menneskets manglende evne til å kommunisere. Gjennom flere metaforer klarte Simon å billedgjøre hva som skjer når all kommunikasjon svikter; da er det bare lyden av stillhet igjen.

Dessverre la ikke publikum merke til ”The Sound of Silence” i 1964, og det var jo ganske leit, for egentlig er det en veldig fin sang, det. Albumet til de unge duoene ble en flopp. Med en smak av bitterhet dro Garfunkel atter en gang tilbake til skolen, mens Simon pakket snippsekken og flyttet til London. Det gikk den veien høna sparka.

Det var en kvinne ved navn Judith Piepe som oppdaget Paul Simon på en klubbkonsert i London’s Soho-distrikt, og sikret ham en plass i et radioprogram på BBC. Etter programmet ble BBC nedringt av lyttere som ville ha tak i plater med Paul Simon. Da begynte lyset å stige for Simon.

Da den engelske avdelingen av Columbia Records – CBS – fikk høre dette, ga de Simon fornyet kontrakt og sendte ham i studio for å lage lp’en ”The Paul Simon Song Book.” Det var en sangbok/plate med alle sangene Simon hadde skrevet. Denne platen – som Simon spilte inn alene med bare en akustisk gitar – dannet mye av det musikalske grunnlaget for suksessen til Simon & Garfunkel.

Simon var på vei til å bli veldig populær i England da en av produsentene hos Columbia i USA – Tom Wilson – hentet frem igjen ”The Sound of Silence” og la elektriske instrumenter oppå det akustiske arrangementet. Platen ble sendt ut på nytt mot slutten av 1965 – og ble en listetopper. Paul Simon ble lokket tilbake til USA for å gjenoppta samarbeidet med Art Garfunkel.

I årene 1966-70 var Simon & Garfunkel rockens mest populære duo. Suksessen på plate forflyttet seg til lerrettet da de laget musikk til filmen ”The Graduate” (Manndomsprøven) i 1968. Dette ble fulgt opp med duoens to mest ambisiøse plater – ”Bookends” og ”Bridge Over Troubled Water.”

”Bookends” var et artistisk kjempesteg – et musikalsk prospektkort fra 60-tallets Amerika. Mellomstasjonen frem til neste lp var singlen ”The Boxer” – en sang som mange følte var selvbiografisk for Simon. Arrangementet inkluderte trommer innspilt i en heissjakt. ”The Boxer” satte standarden for det majestetiske albumet ”Bridge Over Troubled Water,” der produsent Roy Halee og musikeren Larry Knechtel hadde sentrale roller. Simon & Garfunkel vant 5 Grammypriser, 2 i 1968 og 3 i 1970. ”Bridge over  troubled water” vant også tittelen ” Song of the year” og den prestisjefylte prisen Britannia Award-prisen for beste internasjonale pop-Lp og single.

Paul var lyriker, musiker og sanger,mens Art var sanger. Han hadde/ har en klangfull counter-tenorstemme. De to ble enormt populære, faktisk på tvers av generasjonene. De var på rett sted til rett tid kan man trygt si. Sangene var vakre og melodiøse og fylte vel et behov i tiden. I dag regnes de vel for klassikere.

Men akk: Like etter utgivelsen i februar 1970 kom meldingen om at Simon & Garfunkel hadde skilt lag. Forholdet hadde surnet akkurat da duoen nådde sitt kommersielle og kreative klimaks. I et intervju fra 1972 ble Paul Simon spurt om det var en spesiell grunn til bruddet med Art Garfunkel. Til dette svarte han at det var det ikke, de hadde bare jobbet ekstra hardt med   ”Bridge over troubled water” og de var slitne. Etterpå gjorde de et album på hver sin kant, og det ble bare ikke til at de tok opp tråden igjen.Paul Simon hadde også lyst til å synge andre sanger enn det de to kunne gjøre i lag, sa han. Men det kom også frem at han følte at Art og regissøren fikk litt for stor makt over hvordan hans egne sanger skulle fremføres.

De har imidlertid samarbeidet senere, opptil flere ganger. Først på singlen ”My Little Town” i 1975 (som de fikk Grammy for), deretter på konserten i New Yorks Central Park i 1981 (med etterfølgende verdensturné i 1982-83) og på en konsert i 1993.

I årene etter bruddet med Garfunkel ble Paul Simon en vandrer. Interessen for etnisk musikk hadde han vist allerede på ”Cecilia,” og den ble videreført da han gjorde USA og Europa oppmerksom på reggae gjennom ”Mother & Child Reunion” i 1972. Samtidig fordypet han seg i gospel, og innledet samarbeid med svarte vokalgrupper og de indianske folkemusikerne Los Incas og Urubamba.

Tekstmessig var Paul Simon på 70-tallet en talsmann for dypsindige tanker og følelser, og forhold som går i oppløsning. Den sentrale strofen fra denne perioden finnes på kuttet ”Congratulations” fra 1972: ”Can a man and a woman live together in peace?” Det er et spørsmål som artisten selv aldri har klart å finne noe endelig svar på.

Gjenvalget i 1972 av Richard M. Nixon som Amerikas president, fikk Simon og Garfunkel til å skrive sine mest politisk pessimistiske sang – ”American Tune.” Melodien tok han fra en gammel salme, og han lånte også noen strofer fra Johann Sebastian Bach. Resultatet var imidlertid umiskjennelig Paul Simon. Treffende nok ble ”American Tune” spilt inn i England, ikke Amerika.

Paul Simon har vært innom flere musikalske faser enn han klarer å vise i løpet av en konsert. En side ved hans talent som det altfor sjelden legges merke til, er hans ferdigheter på gitaren. Det tidligste eksemplet finnes på ”Anji” fra 1966 (akustisk), mens konsertversjonen av ”The Sound of Silence” fra 1991 (elektrisk) viser hvordan stilen hans har utviklet seg.

Frem til midten av 80-tallet var navnet Paul Simon ensbetydende med stillferdig, sofistikert musikk. Dette forandret seg radikalt da han lanserte ”Graceland” i 1986. Med dette albumet markerte Paul Simon seg som en av vår tids modigste artister.

Musikken på ”Graceland” var historisk, men det som imponerte mest var Simons mot. Han hadde tort å inngå samarbeid med musikere fra andre verdensdeler som hadde et helt annet levesett og livssyn enn ham. ”Graceland” var et album fylt av håp – om en bedre verden, om samarbeid over grenser, og ikke minst om Paul Simons fremtid som artist. ”Graceland” signaliserte at så lenge denne artisten fortsetter, kommer han til å overraske og imponere.

Art Garfunkel har fortalt at dette var fantastiske år, og at han var stolt av å synge disse flotte sangene. I 1973 ga han ut sitt første soloalbum som het ” Angel Clare”. En av sangene her, ” All I know”, ble en hit. Han valgte de fineste komposisjonene av de beste låtskriverne til sine album. I september 1981 spilte Simon og Garfunkel sammen på en stor friluftskonserten i New Yorks historie: 500 000 fans var samlet i Central Park. Dette resulterte i et dobbeltalbum som solgte i flere millioner eksemplarer. Den kolossale responsen på konserten og albumet førte til en internasjonal turne som varte helt til sommeren 1983. Etter dette ga Art ut et par album til i løpet av åttiårene.

På midten av åttitallet fikk han interesse for langdistansegåing. Han gikk tvers over Japans rismarker og sideveier, og senere tvers over USA. Dette resulterte i at han skrev en diktsamling, han ble nå forfatter. I 1990 hadde han en opptreden, på forespørsel fra regjeringen, til støtte for demokratiet i Bulgaria. Duoen opptrådte sporadisk sammen igjen på veldedighetskonserter. Senere dro Art alene og turnerte, i Europa og det fjerne østen. I november 1994 opptrådte han for første gang i Oslo. I 1997 ga han ut ” Songs from a parent to a child”. Her synger han også litt sammen med sin 6 år gamle sønn James. Den ble nominert til Grammyprisen.

I år 2000 fikk Simon & Garfunkels album Greatest hits ”diamant sertifikat”, med 10 millioner solgte eksemplarer. Etter angrepet påWorld Trade senteret 11 september 2001 deltok Garfunkel i støttekonserter som skulle hjelpe overlevende ofre og han har også bidratt til å opprette internasjonale fond til hjelpearbeid. I 2002 ga han ut ” Everything Waits to be noticed” sammen med Maia Sharp og Buddy Mondlock og denne trioen har reist rundt i Europa på konserter frem til 2003.

Art Garfunkel har sagt at han føler seg annerledes enn andre fordi han har hatt så mye hell med seg. (Bortsett fra i januar i år da han ble tatt med marihuana, og det ble rettsak)Når han går gjennom landet på sine egne ben synes han det har vært et sjarmerende og rikt liv.

Som vi ser har Paul Simon og Art Garfunkel levd og arbeidet mesteparten av sine liv på hver sin kant. Likevel møtes de med jevne mellomrom, og da har det satt sine spor. De er blitt en legende i levende live og alle deres fans synes nok at de hører sammen.

For to år siden ga Paul og Art i en alder av 60 år ut et av sine mest solide album, ”You’re the One.” Hvem vet, kanskje vi har mer i vente fra disse gutta. Still crazy after all these years?

Kilder:

www.medialab.chalmers.se/guitar/simon.bio.album.html

www.cosmopolis.ch.

www.artgarfunkel.com/bio.html