Idretten

Idretten i Norge hadde i mellomkrigstiden vært delt i to leirer; Arbeidernes Idrettsforbund og det mer "borgerlige" Norges Landsforbund for Idrett. De siste årene før krigen hadde disse to leirene nærmet seg hverandre og var på god vei å bli slått sammen. En avtale var klar da krigen brøt ut, og etter undertegnelsen av de nødvendige papirer var Norges Idrettsforbund kommet til. Dette var i 1940. Alle innen idretten var samlet i en felles protest mot det nye regimet.

Kampen hardnet da det fra tysk side ble krevd en nyordning av idretten som i praksis betydde full statlig kontroll. Prinsippet om idrettens selvstyre var brutt. Da norges idrettsforbund og konstituert statsråd for idrett hadde møter ble det fra norges idrettsforbond sin side gjort helt klart at skulle organisasjonen fortsette sitt arbeid for idretten så måtte det være etter prinsippet om selvstyre. Og dermed basta. Resultatet ble at lederne ble avskjediget og at norges idrettsforbund kom under NS-ledelse. I protest mot dette sendte det lovlige idrettsstyret ut rundskriv til idrettsungdommer om å ikke delta på stevner.

"Ikke en ungdom med i konkurranseidrett eller stevner.....Enhver idrettsungdom som bryter denne solidariteten vil bli å betrakte som en landsforræder."
3.desember 1940

Tyskerne mislyktes totalt i å nyordne idretten i Norge. Alle idrettsstevner i NS regi ble boikottet av norsk idrettsungdom. Det betydde i praksis tomme tribuner og svært få utøvere på NS-arrangement. Det oppsto derimot illegale idrettsstevner rundt om i landet med stor deltakelse, selv om man kunne risikere reprisalier ved å delta. Den massive motstanden som idrettsbevegelsen kom til å stå for ble et forbilde for den motstandskampen som etterhvert kom til å vokse frem. Det ble tydelig vist at det var mulig å sette seg opp mot NS-myndighetenes vilje ved å opptre i samlet flokk. En rekke av de som kjempet aktivt i den organiserte motstanden senere, både på sivil og militær side, ble rekruttert fra idretten.

Kulturlivet

Ytringsfriheten ble fratatt folket ved okkupasjonen. Det gjaldt ikke bare radio og presse, men også alle andre fomer for kulturelle ytringer. Alt skulle være kontrollert. Det var et klart mål for tyskerene å ensrette kulturlivet i Norge. Teatrene fikk sterke begrensninger i hva som kunne settes opp. Alt som kunne tolkes kritisk til nasjonalsosialisme ble forbudt. Tyskerene la også stor press på skuespillerne fordi det ble forlangt at de skulle opptre i nazikringkastingen. Dersom de nektet ble de oppsagt og fikk ikke lov til å utøve skuespill i Norge. Da 6 skuespillere ved Nationaltheateret fikk sparken 21.mai 1941 la resten av staben ved Nationaltheateret ned sitt arbeid. Men da det ble truet med dødsstraff gikk de tilbake til arbeidet. Men nå ville ikke publikum, etter at det var sendt ut paroler om at man ikke skulle besøke teatrene. Stort sett forble teatrene uten publikum resten av krigen. Musikken ble det også lagt retningslinjer for hva som var lovlig repertoar, men ikke like klare som innen teater.

Billedkunst som ikke var i overenstemmelse med den tyske ideologien ble betegnet som "ukunst". Stort sett var all nyere kunst som ikke var naturalistisk betegnet som "ukunst". De første årene kom det ut bøker som normalt, men for å slippe gjennom den tyske sensuren måtta litteraturen selvsensurere seg. det var mange emner som ikke måtte skrives om. De store forlagene ble nazifisert og dermed trakk litteraturkritikerne seg og all debatt og kritikk stoppet op. Litteraturinteressen økte dog blant befolkningen og biblotekene hadde store utlån av de gamle klassikerne. All antinazistisk litteratur ble fjernet fra bokhyllene i biblotekene.

I 1942 ble Kulturtinget åpnet, sammensatt av folk som spilte på lag med NS. Kulturtinget skulle ta seg av alt som NS oppfattet som kultur.

Lærernes kamp i skolen

Ns ville ha kontrollen over norsk skole. Lærerne var de som hadde inflytelse på barn og unges kulturliv og hvis de kunne få den nye ideologien i skolen var mye vunnet. Det skulle vise seg å bli en veldig vanskelig oppgave.

Høsten 1940 sendte Kirkedepartementet ut en rundskriv til alle landets skoler der de skulle jobbe aktivt for at de unge skulle forstå den nye tid.Men motstandsbevegelsen fikk kjennskap til rundskrivet før det ble sendt ut og fikk tid til å sette igang en motaksjon. Lærerne skrev på følgende:

"I anledning av den mottatte henvendelse erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet, og at jeg på grunnlag herav, heretter som hittil, følger de bestemmelser for mitt arbeide i stillingen som rettmessig blir gitt meg av mine overordnede."

 Motaksjonen var meget effektiv og var vanskelig for tyskerne å angripe siden det ble henvist til "samvittighet og lærerkall". Stort sett sto hele lærerstanden samlet bak denne erklæringen som førte til en midlertidig pause i tyskernes forsøk på kontroll av norsk skole.

5. februar 1942 holdt "Quisling-regjeringen" sitt første "statsråd" og markerte maktskiftet ved å vedta nye lover. Disse lovene omhandlet blant annet "nasjonal ungdomstjeneste" og pliktig medlemskap i Norges Lærersamband. Disse lovebe satte fart i motstandsarbeidet. Den illegale lærerledelsen utarbeidet en parole som protest mot ungdomstjenesten og medlemskapet i lærersambandet. De var alle klar over hvilken konsekvens det kunne ha for enkelte, men lærerne var villige til å ta den risikoen.

"Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de retningslinjer som er satt opp av NSUF's ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemskap i Norges Lærersamband etter landslederens uttalelse bl. a. pålegger meg forpliktelse til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet."
Erklæring som norske lærere undertegnet f ebruar 1942

Av norges 14 000 lærere var det 12 000 som protesterte åpent. Departementet svarte med trusler om avskjedigelse, men meget få bøyde unna for disse truslene. For NS var dette et stort dilemma fordi de tidligere hadde uttalt at det bare var en liten del av lærerne som hadde protestert. Hvis man skulle gjennomføre alle oppsigelser ville det i praktikken bety tomme skoler. For å få en midlertidig løsning på situasjonen som den var innførte regimet "brenselferie" under henvisning til vedmangel. Koblingen av medlemskap og ungdomstjeneste skulle også vise seg å være en tabbe fra NS sin side, dette fordi både foreldre og kirke engasjerte seg sterkt i motstanden mot tvangsnazifisering av norsk ungdom.

Protestene fikk alvorlige konsekvenser for lærerne. Noen steder ble lærerne innkalt til arbeidstjeneste og måtte arbeide på tyske militæranlegg, hvor det var svært vanskelige forhold. Dette var et signal på hva som skulle komme. I mars 1942 ble 1100 lærere arrestert og fraktet til konsentrasjonsleirer. De ble utsatt for til dels svært hard behandling psykisk og fysisk. Etter en uke fikk de igjen en mulighet til å melde seg inn i lærersambandet. Men til tross for behandlingen benyttet veldig få seg av muligheten. Dermend ble de sendt videre nordover. Fra Trondheim gikk ferden med en båt som opprinnelig var bygget til 150 personer. Her ble 500 lærere og 50 tyske vakter stue sammen. MAnge trodde båten skulle senkes. Mange ble alvorlig syke. Målet var kirkenes hvor lærerne ble innpakket i elendige brakker og satt til hardt tvangsarbeid 16-17 timer i døgnet. Takket være hjelp fra befolkningen i området og tyveri fra tyske lagre greide fangene å overleve sommeren. Men de gruet seg til vinteren. I august fikk de syke lov til å reise hjem hvis de undertegnet medlemskap i lærersambandet. Lærerne hadde på forhånd diskutert og var nå eninge om å undertegne. Man visste at nordnorsk vinter ville få katastrofale følger. Samtidig følte de at aksjonen var vellykket, lærerfronten var jo fortsatt samlet. Motstandskampen til norske lærere hadde fått stor publisitet og den hadde vært viktig for det norske motstandarbeidet.

9.april 1942 ble skolen gjenåpnet etter flere ukers stengning på grunn av "brenselsferie" og lærerarrestasjoner. De lærere som ikke var arrestert, tok nå arbeidet opp igjen. I klassene leste de opp en erklæring som tydelig ga uttrykk for at de fortsatt hadde en steil holdning til regimet.

"Vi har til oppgave å gi dere kunnskaper og den oppøving til grundig arbeid som er nødvendig om hver enkelt av dere skal få sin fulle utfoldelse som menneske, slik at han eller hun kan fylle sin plass i samfunnet til gagn for andre og for seg selv. Dette er et kall som vi har fått av det norske folk, og som det norske folk kan kreve oss til regnskap for. (...) Lærerens kall er imidlertid ikke bare å gi barna kunnskaper. De skal også lære dem å tro og ville det som er sant og rett. Derfor kan de ikke uten å svikte sitt kall lære noe som strider mot deres samvittighet. Den som det gjør, øver synd mot de elever han skal lede og mot seg selv. Dette lover jeg dere at jeg ikke skal gjøre. Jeg vil ikke oppfordre dere til å gjøre noe som jeg mener er uriktig eller lære dere noe som etter mitt syn ikke stemmer med sannheten. Jeg vil, som jeg hittil har gjort, la min samvittighet være min rettesnor, og da tror jeg at jeg vil være i pakt med det store flertall av det folk som har gitt meg oppdragergjerningen."
(Fra erklæring, forfattet av lektor Magnus Jensen, motstandsleder)

Etter at normale forhold igjen var opprettet i skolen skrev terboven i et rundskriv: "nedleggelsen av arbeidet fra norske læreres side var en streik og et forsøk på å forstyrre ro og orden og dermed en trussel mot tyske interesser". Han hadde i plikt å verne om de tyske interessene i Norge. Han sendte også ut en melding om at lærerne hadde misforstått loven om lærersambandet, og at det ikke var noen politisk organisasjon. Tidligere hadde NS truet med oppsigelse dersom lærerne ikke trakk protestene tilbake. Nå ble protestene ikke tillagt noen betydning Situasjonen kunne virke meningløs, men i praksis var det en seier for lærerne og nederlag for tyskerne.