Mange lever i den tro at slaveri er et problem som forsvant med avskaffelsen av trekanthandelen og siden ble tilintetgjort med menneskerettighetene i 1948. I denne oppgaven vil vi motvise dette og prøve å finne ut av hva moderne slaveri faktisk er, og hvordan det kan bestå i dagens åpne og bevisste samfunn.

 

De første som anskaffet slaveri i juridisk form var antikkens grekere og romere. Både Hellas og Romerriket var avhengige av slaveri, og slavene var viktige i oppbyggingen av disse samfunnene. Antallet slaver i antikkens samfunn kunne være opptil en tredjedel av befolkningen. Grunnen til dette var at størsteparten av befolkningen var så fattige at de måtte gjøre seg selv til slaver for å overleve. Dette medførte at slaveri i antikken i virkeligheten var mye mildere enn det ble senere.

 

Slik mange mennesker tenker om slaveri, er ikke slik slaveriet var i antikken. Det er heller mer slik slaveriet var i Nord-Amerika på 1600- og 1700-tallet. Trekanthandelen som dette systemet kalles, gikk ut på å hente afrikanere fra Vest-Afrika og selge dem som slaver til industrien i de forskjellige britiske og franske koloniene. Her er den største forskjellen på de to formene for slaveri: før middelalderen var slaveri noe som skjedde innenfor et samfunn, men på 1600-tallet ble afrikanerne utnyttet av et annet folkeslag. Dette gjorde at rase fikk en betydning i slaveriet, noe som gjorde at slaveriet etter hvert ble mye verre i Amerika. Slavene ble behandlet som dyr, og de hadde overhodet ingen rettigheter. Denne behandlingen av slaver er opphavet til fordømmelsen av slaveri i dag.

 

Reaksjonene på dette kom i form av humanitære organisasjoner. Den første menneskerettighetsorganisasjonen var faktisk den som ble til verdens største anti-slaveriorganisasjon, nemlig Anti-Slavery International. Den ble opprettet i 1787. De kjempet først for de amerikanske slavenes rettigheter, og senere for aboriginernes rettigheter på begynnelsen av 1900-tallet. I dag jobber de for å bekjempe alle former for slaveri vi har i dag. Det finnes også mange organisasjoner som jobber for menneskerettigheter generelt, og derfor også mot slaveri. Noen av disse er blant annet FN og Amnesty Internasjonal. Disse jobber først og fremst ved å sette søkelys på slaveritilstander i mediene, og ved å påvirke styresmaktene i landene der slaveri er et problem. Motstanden mot slaveriet ble så viktig for FN at den ble inkludert i menneskerettighetserklæringen under artikkel nr. 4 i 1948. Disse organisasjonene kan også danne samarbeidsavtaler med andre organisasjoner, slik Anti-Slavery gjorde med organisasjonen Free The Slaves. Dette gir dem større slagkraft, og kan igjen hjelpe dem med å fremme sine saker.

 

Hvis du slår opp i et leksikon under slaveri vil du nok en finne en definisjon som ligner på denne: ”slaveri er en betegnelse på et system der en gruppe mennesker står i eiendomsforhold til andre på en slik måte at de betingelsesløst kan utnyttes.” Men nå, i morderne tid, har slaveribegrepet forandret seg. Nå er det ikke lenger slik at slavene nødvendigvis må være eid, men de blir ofte kontrollert og tvunget inn i en undertrykkende tilværelse. Og nå skjer slaveri både som i antikken og i middelalderen: innenfor et samfunn og av andre folkegrupper som kommer inn og tar kontroll. Dette vil si at slaveri opptrer i flere forskjellige situasjoner enn før. På grunn av dette har det vært nødvendig å utvide begrepet som beskriver hva vi mener er slaveri. Slaveri innebærer nå ting som bundet arbeid, trafficking, barnearbeid, tidlig, tvunget ekteskap og rent tvunget arbeid. Disse er alle mer eller mindre grensetilfeller til den opprinnelige definisjonen på slaveri, men karakteriseres som slaveri på grunn av ofrenes mangel på frihet og kontroll over sine egne liv. Vi må huske at så lenge det er snakk om umenneskelige brutale former for kontroll over andre, med tanke på profitt gjennom andre folks arbeid, er dette også slaveri.

 

Bundet arbeid, en slaveform som rammer 20 millioner mennesker i følge FNs tall, oppstår ofte ved at en person tar eller blir lurt til å ta opp et lån. For å betale tilbake lånet må personen jobbe hos långiveren. Det er ofte lange dager, sju dager i uka, hele året. De får kanskje litt mat og et sted å bo som betaling for arbeidet, men siden de ikke får noe penger kan de aldri betale tilbake lånet. Lånet og slavearbeidet kan derfor pågå i generasjoner.

 

I noen tilfeller er arbeidskvota til slaven så stor at en ikke klarer å fylle den selv og resulterer i at man trenger hjelp fra familien. Da må ofte barna hjelpe til, og de går glipp av skolegang og muligheten til å betale seg ut en gang i framtida. Slaveri gjennom generasjoner kan også oppstå ved at noen mennesker blir født inn i lavkastegrupper og samfunnsklasser som blir sett på av det øvrige samfunnet som passende slaveemner.

 

Trafficking kan oversettes med det norske ordet menneskehandel. Trafficking er en stor del av slaveriet, det å åpenlyst selge mennesker som varer. Det blitt en egen form for slaveri, og det er den 3. største illegale handelen etter narkotika og våpen. Denne handelen går mye ut på å tvinge kvinner og barn ut i prostitusjon, ofte i andre land enn hjemlandet. Men slavene som blir utsatt for trafficking går også til tvangsarbeid, krigstjeneste og lignende. Dette er et økende problem i verden, og er en av de få slaveformene som får stor oppmerksomhet i internasjonal presse. På søndag er det for eksempel TV-aksjonen med på å skulle skaffe penger til å hjelpe trafficking-ofre i store deler av verden. I Norge har vi merket traffickingen ved tilstrømninger med prostituerte fra Øst-Europa. Mange østeuropeiske jenter blir lurt inn i denne industrien, ved å bli lovt godt betalte jobber som serveringsdamer og barnepiker i Vest-Europa, for seinere å bli fratatt sine pass og tvunget til prostitusjon. Men også i Øst-Europa selv, og i andre deler av verden, blir mange holdt som sexslaver - solgt til betalende kunder og truet til å underkaste seg hallikene deres.

 

Barnearbeid er ikke alltid slavearbeid. Det å være meget underbetalt og under dårlige forhold er ikke ensbetydende med å være slave. Men noen typer arbeid, som for eksempel deler av det bundne arbeidet og det å være barnesoldat kan helt klart være slaveri. Mange barnesoldater har blitt kidnappa og innlemmet i for eksempel militære grupper, der de blir utsatt for et umenneskelig psykisk og fysisk press. De blir tvunget ikke bare til å drepe, men ofte og til å lemleste, voldta og utnytte andre og hverandre.

 

Også tidlig og tvunget ekteskap kan være en form for slaveri, da kvinnene her kan bli fratatt retten til å bestemme over seg selv. Ekteskapet blir brukt som en unnskyldning til å forene to mennesker, der den ene blir nødt til å underkaste seg den andre, som en slave.

 

Hvordan kan slaveri være et problem den dag i dag? Dette kan virke merkelig å forestille seg, men dette kommer ofte av at man tenker på slaveri som det tradisjonelle eier/slaveforholdet. Slaveri i dag er jo noe helt annet. Slaveri kommer først og fremst av at noen personer som i utgangspunktet har en del makt og vil tjene penger. Profitt er alltid årsaken til slaveri. Så kan man jo tenke: «Folk vil jo tjene penger i Norge også, hvorfor er ikke slaveri et problem her?» Da kommer vi til en annen forutsetning for slaveri: mangel på struktur i samfunnet generelt. Det vi ser, er at de landene som sliter mest med slaveri, har også lite eller ingen erfaring med demokratiske ordninger i samfunnet. Og selv om demokratiet er til stede kan det hende at slavene ikke har stemmerett, får lov til å stemme av sine sjefer eller rett og slett ikke er registrert i manntallet. I politisk ustrukturerte land er det lett å utnytte mennesker fordi som oftest finner man verken frie medier som kan sette slike problemer på dagsordenen, eller et godt politi som kan stoppe utnyttelsen. Her blir det også klasseskiller, og mennesker med makt får utnyttet de dårligere stilte uten å bli stoppet. Men profitt i seg selv trenger ikke å være drivkraften alene; også et annet kulturelt menneskesyn og en tanke om heller dem enn meg og mine kan være avgjørende for pådriverne av slaveri. Det at vi har forskjellige kulturer og syn på hvordan livet skal leves her i verden, gjør at ting som bekjempelsen av slaveri blir vanskeligere. Hvis slaveri har vært en normal del av samfunnssystemet i hundrevis av år er det vanskelig å se at det går ann å leve livet uten slaver. Hvis en blir oppdratt til å se på en visst type mennesker som undermennesker er det vanskelig å kvitte seg med det synet. Det å presse ”vårt” syn på dem er ingen løsning, det har verdenshistorien mange blodige eksempler på. Men vi kan ikke bare se på at mennesker mister sitt menneskeverd, heller.

 

La oss ta et konkret eksempel. På Mauritius har slavehold vært ulovlig i 23 år, men fremdeles er det et stort problem. Men for dårlig lovgivning, det at de er vant til å ha slaver og mulighetene for hva eksslaver kan gjøre, har gjort det vanskelig å tilintetgjøre det helt. Den 21 år gamle gutten, M'bareck ould Bilal ould Braïkat, rømte i 2001 fra slavehold. Hans mor og småsøsken var igjen, men M'bareck fikk ingen hjelp til å få dem løslatt selv etter å ha oppsøkt staten. Undersøkelser gjort av Amnesty og FN tyder på at de fleste vet om slaveri, men tror det bare skjer i andre nærsamfunn enn deres eget. Eksslaver blir sett ned på av det øvrige samfunnet og hjelp er det vanskelig å få. M'bareck fikk ingen generell utdannelse under slaveholdet, på lik linje med de fleste andre slavene på Mauritius, og i verden generelt. Uten utdannelse og kunnskap om loven og samfunnet er det vanskelig for slaver å vite hva og hvordan man kan gjøre noe med sin egen livssituasjon, selv i et land hvor det er et forbud mot slavehold.

 

Eksemplene på slaver som rømmer er mange. Mende Nazer fra Sudan har akkurat gitt ut ei bok som omhandler hennes reise: fra å bli kidnappa vekk fra hennes hjem i Sudan, til voldtekt, til slavehold hos en arabisk familie i Nord-Afrika og hos en ambassadørfamilie i England.

 

Slaveri kan også føre til økt levestandard i et land, både for slavene og for ”eierne”. Det at produksjonskostnader for eksempel kan gå ned, gjør at varene kan selges billigere og dermed også gjøre at landet blir mer konkurransedyktig i internasjonal handel. Og kanskje vil den økte levestandarden vise seg bra for barnebarna til dagens slaver. Men slaver vil de likevel være, og det er det som er avgjørende. Slaver har ikke menneskets rett på frihet, og frihet er et viktig begrep i denne sammenhengen. Og for i vise tilbake på M'barecks situasjon: han syntes ikke det fysiske var så ille under slaveholdet; det harde arbeidet og den fysiske avstraffelsen, men derimot var det psykiske presset og all den verbale utskjelninga det som fikk begeret til å flyt over for ham, og fikk ham til å rømme.

 

Alle verdensdeler sliter med slaveri i dag. Norge sliter ikke med slaveri med nordmenn, men med slaver fra andre land som kommer til Norge. Når slaveri er et problem for hele verden, må problemet løses i fellesskap. Norge, og resten av verdens land hvor slaveri ikke finner sted, må være beredt til å gjøre en innsats, på lik linje med de landene hvor slaveriet har grobunn. Verden forandrer seg hele tiden, og med den også slaveriet. Man kan argumentere for og imot om kampen mot slaveriet går fremover eller bakover, men det er ikke argumentene som er viktige. Det er den samlede viljen til å bekjempe slaveri for godt som er bestemmende, og det er også dette som kanskje kan klare dette, med tiden.

 

Kilder

http://www.leksikon.org/art.php?n=2338

http://sv.wikipedia.org/wiki/Slaveri

http://www.antislavery.org med tilhørende informasjonssider

http://web.amnesty.org/ med tilhørende informasjonssider

http://www.menneskerettigheter.no/ med tilhørende informasjonssider

http://www.infoplease.com/spot/slavery1.html

Norsk Konversasjons leksikon (1935)

Kultur og Samfunn (Lærebok i Samfunnslære for VK1)

Utdrag av boka Slave av Mende Nazer