Periode: Antikken
Fødeby: Athen

Kort om Sokrates liv
Sokrates ble født hos i en vanlig familie i Athen. Han deltok som fotsoldat både før og under Peloponeneskrigen (431-04) mellom Athen og Sparta. Tilbrakte det meste av sin tid i Athens gater og andre offentlige møteplasser, hvor han pleide sin store lidenskap, dialogen. Sokrates ble etterhvert en kjent og beryktet pratmaker, og han ble bl.a. skissert i Aristofanes og Ameipsias komedier. Han giftet seg med Xantippe og fikk tre barn. I 399 f.kr. skjedde det som kanskje mest av alt har formet ettertidens syn på Sokrates. Han ble tiltalt for "ikke å tro på bystatens guder og å ville sette inn andre i stedet" og for "å forderve ungdommen". Sokrates holdt til sitt forsvar en tale, "forsvarstalen", hvor han ikke beklaget sin oppførsel, men derimot mente at staten skulle koste på ham en middag, den høyeste æresbevisningen en Athener kunne få. Han blir funnet skyldig og dømt til å drikke et giftbeger. Venner tilbyr Sokrates senere å hjelpe ham med å flykte, men Sokrates nekter å bryte med sin overbevisning, han vil heller dø enn å bryte de lovene han selv har vært med på å lage. Siden Sokrates selv ikke skrev noenting, må vi støtte oss til det Platon og Xenofon har skrevet om ham.

Sokrates filosofi

Sokrates menneskesyn
Kjernen i Sokrates filosofi var en oppfatning om at det i menneskets natur lå inkorporert evige og allmenngyldige verdier for hva som er godt og rett. Sokrates mente også at mennesket ville følge sin overbevisning og handle etter sin oppfatning om hva som er rett.

Sokrates etikk
Sokrates mente at for å bli lykkelig måtte man duge som mennesket, følge sin natur. Sokrates syn på mennesket blir derfor viktig når man skal prøve å forstå Sokrates dygdsetikk. Kort sagt mente Sokrates at: Rett innsikt gir rett handling, og rett handling gjør i sin tur mennesket lykkelig. Problemet blir dermed ikke å handle rett, men å få rett innsikt. "Erkjenn deg selv" var et av Sokrates slagord, og det var gjennom selverkjennelse han mente at man kunne oppnå rett innsikt.

Selverkjennelsen gav mennesket innsikten i dets egen natur, det var i menneskets natur man fant de evige og allmenngyldie verdiene for hva som er rett. Fordi disse verdiene for hva som er rett er felles for alle mennesker, blir det mennesket som er mest seg selv også mest allmennt, mest i overensstemmelse med menneskets natur. Sokrates mener at den beste måten å oppnå innsikt i seg selv på, erkjenne seg selv, er gjennom begrepsavklaring. Siden innsikt i det som er rett er innsikt i det som er felles menneskelig, ville det være mye vanskeligere, ja kanskje umulig, å få denne innsikten ved å bare studere seg selv. Dersom man sammenligner sine egne begreper om hva som er rett med andres, begrepsavklaring, ville det derimot være mye enklere å oppnå innsikt i det felles menneskelige og dermed en selv.

Den eneste måten å sammenligne sine egne begreper med andres for så å oppnå en bedre forståelse av disse begrepene, er ved å diskutere dem. Sokrates ønsker derfor ikke å belære noen, kun å avklare begreper, definere. Men uansett hvor noble hensikter Sokrates hadde med sine diskusjoner, er det heller ikke vanskelig å forstå hvorfor han av mange ble sett på som en plageånd og kverulant.

Sokrates og sofistene
Den største forskjellen mellom filosofen Sokrates og sofistene, kom best fram da orakelet i Delfi utropte Sokrates til grekernes viseste mann. Sokrates ble svært forundret, men etter å ha samtalet med en politiker som gikk for å være vis både i sine og andres øyne, så han at han ikke var så vis som han trodde selv. Sokrates selv trodde ikke at han visste noe, og trakk derfor den sluttningen at orakelet i Delfi egentlig hadde sagt at den som vet han ingenting vet, er vis. Her viser Sokrates sin holdning til kunnskap. Sokrates er en filosof i ordets rette betydning, en som elsker og derfor søker visdom, mens sofistene som har visdom.

Sokrates var også dypt uenig med de sofistene som hevdet at at rett og galt var relative begreper.