Hva kan vi gjøre for å hjelpe noen med spiseforstyrrelser?

Det dummeste en kan gjøre er å bli sint på vedkommende.

En spiseforstyrrelse er en sykdom, ikke en situasjon pasienten med vilje har rotet seg opp i. Det beste er å ta det opp med vedkommende på tomannshånd. Det hjelper ikke å anklage personen (”Du har en spiseforstyrrelse!”) Si heller at du har merket at han/hun spiser/mye lite og at du er bekymret.

De aller fleste vil benekte at de har et problematisk forhold til mat, fordi det oppleves som veldig personelig, det ville være et nederlag å innrømme det. Hvis den spiseforstyrrede nekter og det ikke er til noen nytte å snakke med de, burde man kontakte foreldrene og/eller profesjonell hjelp, f.ks helsesøster på skolen. Det kan være lurt å stille et ultimatum (”enten går du å forteller det selv, ellers gjør jeg det”) Det er alltid bedre å reagere en gang for mye enn en gang for lite. Har ikke personene en spiseforstyrrelse, kan vel ikke en tur på helsestajonen for å avklare det skade.

Kilder/Nyttig Litteratur:

http://www.nettros.no (rådgivning om spiseforstyrrelser)

http://www.iks.no (interessegruppa for

kvinner med spiseforstyrrelser)

http://www.something-fishy.org (engelsk)

http://www.anorexicweb.com (engelsk)

http://www.house-of-sins.com (engelsk, om spiseforstyrrelser, seksuelt misbruk og selvskading)

”Dødelig ideal” av Marya J. Hornbacher

”The Best Little Girl In The World” av Steven Levenkron

En spiseforstyrrelse handler ikke bare om å være tynn. Folk flest oppfatter spiseforstyrrelser som et tegn på forfengelighet, umodenhet og galskap. Og det er alle disse tingene på en måte. Men det er også et vanedannende misbruk. Det er en reaksjon, kanskje litt overdreven, på en kultur, en familie, en identitet. Det handler om å ikke føle seg bra nok, om å føle seg mindreverdig. Det er når følelsene bearbeides gjennom mat. Maten blir et språk, en form for kommunikasjon, en utrykksform. Maten blir på mirakuløst vist både jesus og antikrist. Den blir det du aller mest vil ha men som du samtidig avviser. Men mest av alt er spiseforstyrrelser en måte å ta kontroll på. Når livet oppleves kaotisk og fullt av ting du ikke har kontroll over, tar du makten. Kan du kontrollere kroppen, kan du kontrollere alt. En spiseforstyrrelse er en kamp om makt du er dømt til å tape.

Spiseforstyrrelser er mest utbredt blandt kvinner mellom 15 og 35 år. I underkant av 10% av kvinnene i denne aldersgruppen lider av en spiseforstyrrelse. 90% av alle med spiseforstyrrelser er kvinner. 10% har anoreksi, resten har bulimi og tvangsspising. 18% av kvinnelige idrettsutøvere på elitenivå har problemer med spising, 5% av idrettsmennene.

Spiseforstyrrelse deles inn i tre hovedkategorier. Spiseforstyrrede personer lider gjerne av flere av formene etter tur. Få er bare anorektiske eller bulimiske.

Anoreksi: Anorelsi er den mest omtalte men minst utbredte spiseforstyrrelsen. En anorektisk person spiser et minimum av hva som må til for å opprettholde livet. Mange trener fanatisk i tillegg. Man blir besatt av mat og kalorier, og tenker sjeldent på noe annet De fleste har en tendens til å isolere seg fra venner og omverdenen, ettersom det lave mattinntaket blir vanskelig å skjule med tiden. Personer som får anoreksi blir dyktige løgnere, det er som om de spiller et spill hvor de lengter etter å få bevist at de kan lure de andre, at de på en eller annen måte kan hevde seg, selv om de i utgangspunktet føler seg mindreverdige. Anoreksi er den eneste spiseforstyrrelsen som skaper de groteskt tynne kroppene vi får se som skremselspropaganda. Hvis man over lang tid er anorektisk, kan man få mangelsykdommer, håravfall, svak benbygning og hjerteproblemer. Kvinner mister menstruasjonen og kan miste muligheten til å få barn. Mange opplever å få en slaks pels over hele kroppen, som er en naturlig forsvarsmekanisme for å holde kroppstemperaturen.

Bulimi: En bulimiket pleier å ha perioder hvor man spiser normalt, og perioder med bulimisk atferd. Man spiser store mengder mat, ofte rare matkombinasjoner på unormalt kort tid, og etter på ”renser” man seg ved å fremprovosere brekninger eller ta avføringsmidler. Man kaster først i seg maten som et forsøk på å fylle et tomrom, og deretter avviser man maten ved å kaste den tilbake igjen som for å si ”jeg trenger deg ikke”. Bulimikere føler seg ofte skyldbetinget og skammer seg over seg selv. Bulimi er vanskeligere å oppdage en anoreksi, for man holder seg på en nogenlunde stabil vekt. Det er også mer akutt farlig, for å kaste opp gjør store skader i hals/svelg og magesekk.

Tvangsspising: Tvangsspising og bulimi er de mest utbredte formene for spiseforstyrrelser, men allikevel vet folk flest mye mindre om tvangspising enn de øvrige formene for spiseforstyrrelser. Personer som tvangsspiser, spiser store mengder mat, i likhet med bulimikeren. Npen småspiser konstant. De kvitter seg ikke med maten igjen. Det er store muligheter for å legge på seg hvis det ikke er langt mellom overspisingsøktene. Man føler seg svært skyldbetynget og de fleste går alltid på en eller annen slankekur for å kompensere for vektøkningen overspisingen fører med seg. Tvangsspising er også en måte å forsøke å fylle et tomrom man føler på, men effekten er kortvarig, og ikke lenge etterpå føler man seg like nedfor som før.

Tegn på at en person har spiseforstyrelser:

- er opptatt av mat, kropp og vekt.      

- har alltid ”akkurat spist” uten at noen har sett det.

- er alltid på en eller annen slankekur.

- blir mer innesluttet og isolerer seg.

- nekter for å være sulten i situajoner hvor en åpenbart burde være det.

- mister menstrasjonen.

- går ofte på do rett etter måltider.        

- unngår ofte måltider.                          

- spiser i bestemte mønstere