Sett i historiens lys er det lett å simplifisere utbruddet av første verdens krig (1.vk), i lyset av trippel ententen mellom Frankrike, Russland og Storbritannia, og den økende spenningen med Tyskland. Inngåelsen av Ententen kan sees på som en forbredelse på konflikten som kom. Noen vil hevde at Anglo-Tysk rivalisering hadde blitt etablert så tidlig som 1906, og deretter var en permanent faktum i internasjonal politikk deretter. Denne hevdelse gir et betydelig rom for simplifisering av forspillet til 1.vk. Allerede i 1893, bliver utrykket kald krig brukt på det opprustningskappløpet som var mellom Tyskland og Storbritannia, dette kappløpet gjaldt hovedsaklig marinen, og det er ikke vanskelig å trekke paraleller til den kalde krig mellom USA og Sovjetunionen i årene etter 2.vk. Slagskip var 1900-tallets ekvivalent til moderne strategiske missiler, det var det store status symbolet for stormaktene. Som man har sett i tiden etter annen verdenskrig, er ikke et våpen-kappløp ensbetydende med at krig er nær forestående. Etter Tysklands valg i 1907, der sosialistene gikk kraftig tilbake, dette ble utnyttet i 1908, da den nye marine-loven økte byggingen av slagskip fra tre pr år til fire pr år, og etablerte et prinsipp om automatisk utbytte etter tyve år. Denne loven ble sett på som et svar til Storbritannias lansering av Dreadnought, og den ennå hurtigere Invincible-klassen av slagskip. Det store kappløpet gjaldt hovedsaklig antallet skip, men teknologiske nyvinninger var av stadig økende betydning.

I god tid før 1914 var Storbritannia vinneren av den første kalde krig, selv om deres industrielle vekst kun var en tredjedel av Tysklands i årene 1899-1913[1], så hadde de et så stort forsprang på Tyskland at når krigen brøt ut var det 22 til 13 i Dreadnoughts, og 9 til 4 i slagskip.

I oktober 1911 fikk en energisk herre ved navn Churchill kommando over den britiske flåte. Selv om han tidligere hadde regnet seg selv som ”pro-germansk”, fikk den Marokkanske krise overbevist han om faren fra Berlin. Umiddelbart etter tiltredelsen begynner han, etter en uoffsiell avtale med sitt franske motstykke, å trekke den britiske flåte ut av middelhavet for å kunne motstå den tyske opprustning. Den franske marine, gikk deretter inn i middelhavet, blant annet for å beskytte Storbritanniens sårbare sjøvei til India. Denne ansvarsfordelingen mellom Frankrike og Storbritannia gjorde, om ikke det formelle, men det uformelle samarbeidet mellom nasjonene sterkere og Storbritannia ble stående som den franske kystens forsvarer i fraværet av den franske marine.

Det Anglo-Tyske rivaleri inkluderte også økonomi, men der sto Storbritannia sterkt. Den stadig økende industrialliseringen skapte en global arbeidsfordeling av arbeidskraft, som gjorde at Tyskland og Storbritannia fikk et stadig økende handelsforhold. Mellom 1904 og 1914 ble Storbritannia til Tysklands største handelspartner, men Tyskland ble også den nest-største handelspartneren til Storbritannia. Dette bygger ikke opp under bildet av to nasjoner som fjerner seg lengre og lengre fra hverandre. Et eksempel på den internasjonale fordelingen er billigt tysk stål som ble dumpet på det britiske markedet, til stor fortvilelse for britiske stålverk, men britiske skipsverft nøt godt av det billige stålet som gjorde dem til konkuranse vinnende over tyske skipsverft, som var avhengig av å kjøpe stål i det høytprisede tyske stålmarked. Den britiske industri hadde en tyngre tid enn de var vant med i begynnelsen av det 20. århundret. Det tidligere forspranget de hadde hatt skrumpet stadig inn ovenfor konkurentene, hovedsaklig USA, Tyskland og Frankrike, og det var underliggende årsaker til dette som ikke kun kan forklares med at de andre tok igjen det forspranget britene hadde hatt; gammeldags teknisk utdannelse, små industrielle enheter, treghet til å automatisere produksjonen og en mangel på innovative investeringer.[2] Noen av disse problemene, som for eksempel den tekniske utdannelsen, hadde man begynt å reformere i tiden før krigen, men Storbritannia måtte i stigende grad forholde seg til at deres tidligere pionerende industrialisering var begynt å vise sine svakheter.

Resultatet av våpenkappløpet mellom Tyskland og Storbritannia viser at industriell produksjon alene ikke nødvendigvis gir resultater iform av militær kapasitet. Mellom 1899 og 1913 greide Tyskland å bli verdens andre største produsent, med nesten 15% av verdens samlede produksjon, like foran Storbritannia. USA, den ledende industrimakt, økte sin andel av verdens produksjon fra en fjerdedel til like under en tredjedel, men valgte å ikke overføre sin rikdom til militærmakt. Tyskland prøvde, men feilet hovedsaklig på grunn av svakheter i skatte-systemet.

H.H. Asquith, statsminister fra 1908-1916, reformerte skattesystemet ved at en gradert innkomst skatt ble en permanent del av statens inntekter i fredstid. Mellom 1904-1914 økte toppskatten med 3,75 % til 13,33%, og ved starten av krigen kom 60% av inntektene til staten fra direkte skattlegging. I 1888 var samme tallet 44%. Konsekvensene av dette ble at Storbritannia hadde et mer stabilt og effektivt system for å få inntekter enn sine nærmeste rivaler. I Frankrike og USA ble innkomst skatt innført først ved slutten av 1.vk, mens i Tyskland hadde de et lignende system, men der gikk inntektene til de forskjellige statene, ikke til det sentrale styret. Storbritannias skattesystem gjorde at de hadde råd til en opprustning av militæret, og på samme tid øke det sosiale budsjettet.

Tyskland hadde store problemer sammenlignet med Storbritannia på denne tiden, forsøket på å innføre en gradert innkomst skatt brakte fallet til Kansler von Bülow i 1909 og etter 1911 ble landets imperialistiske politik svekket av en stor sosialistisk blokk i Reichstag. Tirpitz’s store opprustning av flåten hadde kostet mye, og nå begynte hæren å kreve økte bevilgninger for å motstå den økende militære makten til Frankrike og Russland. Den store endringen for Russlands vedkommende var byggingen av jernbane i vestlige Russland, hovedsaklig finansiert av franske lån, som halverte den russiske mobilisering til 15 dager. Frankrike på den annen side økte militærtjenesten fra 2 til 3 år i 1913, noe som forbedret standarden på den franske arme betraktelig. Den tyske Schlieffen planen for en to-fronts krig begynte å slå sprekker. Både sjø- og land makt begynte å gå i Tysklands disfavør, og i Berlin begynte man i mye større grad enn før å snakke om ”omringning”. Hovedproblemet for den tyske arme var Russlands økende militære makt, og britisk politikk endret karakter som følge av dette. Daværende utenriksminister Grey viste en forståelse av dette problemet i 1909; ” …en isolasjon av Tyskland vil bety krig, det samme vil en tysk dominans av Europa. Det ligger mellom disse ytterpunkter at en Europeisk politikk skal styre”.[3] Dette viser at Grey’s mål aldri var å konfrontere Tyskland, men heller prøve å holde en oppdemnings-politikk. Dette underbygges ytterligere av at britisk UD regnet den nye Kansler, Theobold von Bethmann Hollweg som en moderat. Etter den overraskende nesten-krig over Marokko i 1911, begynte hemmelige forhandlinger for en Anglo-Tysk avtale om kolonier hvis nå Portogals sårbare Afrikanske imperium skulle kollapse. Det ble forsøkt i 1912, uten suksess, å få istand en marine avtale mellom britene og tyskerne. Disse forsøk på avtaler viser Grey’s ønske om et bedret forhold til Tyskland.

Trippel-ententen ble heller ikke sett på som en absolut sikker avtale. Selv om den franske ambassadør i London, prøvde ustanselig å få i gang en allianse av en mer varig og forpliktende karakter, så jobbet den britiske ambassadør i Berlin, Jules Grey, bror til utenriksminister Grey, å få i gang en fransk-tysk forståelse. Dette ble støttet av franske sosialister og radikale som var kritiske til den franske forsvars-avtale med Tsarens Russland.

Russlands økende militærmakt ble et problem for britene, såvel som tyskerne. Etter økende nasjonalistisk opprør i nordlige Persia, fikk russerne en unnskyldning til å ta kontroll over den nordlige sonen, dette skapte fornyet frykt i London over sikkerheten til India. Det Indiske parlament sente sågar en oppfordring om en permanent allianse med Russland for å sikre seg mot aggression fra nord. Britisk UD på sin side mente at reduksjonen av trusselen fra Tyskland, kunne bety en tøffere linje ovenfor russerne. Grey sympatiserte med denne holdningen, og motsto presset mot en allianse helt opp mot den kommende krig.

Rigiditeten til britisk utenrikspolitikk i denne perioden bør ikke overdrives. Tyskland ble ikke sett på som en permanent fiende, ei heller kan man si at de så på Russland som en større trussel en Tyskland. I denne perioden ble Tyskland sett på som en mer presserende trussel enn Russland, men det var fortsatt bare ett problem blant det globale puslespill, som omhandlet de forskjellige ansvar, rivaler og ressurser som britisk utenrikspolitikk konsentrerte seg om. Som den britiske utenriksminister H J T Palmerstone uttalte i 1848;”We have no eternal allies, and we have no perpetual enemies. Our interests are eternal and perpetual, and those interests it is our duty to follow”. Dette utsagnet var såvisst gyldig hos britene i begynnelsen av det 20. århundre.

Juli-krisen og utbruddet av krigen

I mai 1914 uttalte Sir Arthur Nicolson, britisk UD’s høyeste embetsmann, ”Since I have been at the Foreign Office, I have never seen such calm waters”[4]. Med en økende uro i Irland, så Belfast ut til å være en mye større trussel mot den daværende fred enn Berlin utgjorde. Hva utgjorde så grunnen til at Storbritannia gikk til krig 3 måneder senere? Mye av svaret ligger i Balkan. Tidligere europeiske rivalerier i Afrika og Kina, hadde oppstått på grunn av en kollaps i den eksisterende makt-struktur. I 1914 kom en ny krise, denne gang i hjertet av Europa, Balkan, når det Ottomanske riket kollapset og serbisk nasjonalisme truet det allerede vaklende styret til Østerrike-Ungarn. Når arvingen til det Hapsburgske trone blir drept av en Serbisk nasjonalist den 28.juli, bestemmer Østerrike-Ungarn seg for at et angrep på Serbia er det som må til for å redde det vaklende imperium. Deres hoved-allierte, Tyskland, lover full støtte, muligens fordi de håpet at Russland ville holde seg utenom, som de hadde gjort i den Bosniske krise i 1908, uansett var det en stadig sterkere oppfatning i Berlin om at krig med Frankrike og Russland må komme før eller senere. Med en gang Russland begynner å mobilisere, setter Tyskland i gang Schlieffen planen, målet er å slå ut Frankrike hurtig, for å så konsentrere seg om Russland. Det er et annerkjent faktum at uten den krisen som oppstod i Balkan, kunne historiens første kalde krig, holdt seg kald.

Den britiske regjering samles den 29.juli, og bestemmer seg for å prøve å opprettholde den delikate balanse. Både Frankrike og Tyskland får beskjed om at på dette tidspunkt er de ute av stand til å binde seg til noen av partene. 5 dager senere erklærer Storbritannia så krig. Hva skjedde på disse dagene som endret regjeringens holdning? Eller prøvde de å utsette det uungåelige?

Noe av forklaringen ligger i de hemmelige militære kontaktene med Frankrike. Den fordeling av marinefartøyer som skjedde i 1912, Frankrike sendte sine skip til middelhavet, mens britiske skip konsentrerte seg rundt hjemlige farvann, ble brukt av den franske ambassadør i London, Camdon, når han den 1. august hadde samtaler med Grey. Han sa at Storbritannia nå hadde et moralsk ansvar å beskytte den franske kyst mot et tysk angrep, siden den franske marine passet på Middelhavet for England. Grey brukte samme argumentasjon ovenfor kabinettet, og overbeviste alle bortsett fra fire medlemmer, at de hadde et ansvar om å forsvare Frankrike ved et evt sjøangrep, om ikke på land. Det var utarbeidet planer for felles britisk-franskt forsvar mot Tyskland allerede så tidlig som 1906, og selv om disse planen var ment kun å brukes hvis den politiske ledelse bestemte så, så var det vanskelig å svikte Frankrike.

Det var også noen praktiske konsekvenser som en krig på kontinentet hadde skapt, om britene hadde valgt å stå utenfor. Et Tyskland med herredømme over hele kontinentet ville ødelegge britenes overlegenhet på havet fullt ut. Den britiske marine ville da i prinsippet være ubrukelig. Det motsatte scenario fristet heller ikke. Hvis Frankrike og Russland i fellesskap framstod som seierherrer, og britene hadde holdt seg utenom, ville forholdet til seierherren bli umulig. Det var den brutale invasjonen av Belgia som fikk det avgjørende utslag. Britene var bundet av en offisiell traktat til å forsvare Belgia, men selv om Tyskerne hadde gått mot Paris uten å ta Belgia, var de fleste britiske politikere klare til å kjempe med Frankrike.

Det er vigtig å understreke at så og si alle trodde på en kort krig. Ingen var klar over at de startet den første verdenskrig, en fire-årig konflikt som kostet livet til millioner av mennesker.

Den Britiske Imperium ble aldri helt det samme som det var før krigen. Både menneskelige omkostninger og matrielle ressurser ble tappet fra de i 4 år. Konsekvensene for Imperiet, og deres forhold til omverden fikk betydning for millioner av mennesker.

[1] Reynolds, David, 1991, Brittania Overruled p.18, Table 1.3.

[2] Reynolds,David, Britannia Overruled, p.82

[3] Reynolds, Britannia overruled, p 95

[4] Steiner, Zara S.,1977, Britain and the Origins of the First World War, p.215.