I januar 1838 ble det annonsert at Henrik Wergelands nye stykke Campbellerne eller Den hjemkomne Søn - syngestykke i to Acter - skulle settes opp i det nybygde Christiania Theater. Selv før noen andre enn forfatteren selv hadde lest stykket, ble det i dagsavisen Den Constitutionelle skrevet at "det (Campbellerne) er et fillestykke, en skam for vårt teater".

En kveld mot slutten av januar var alt klart for premiere. I ettertid er denne hendelsen kjent som det absolutte lavmål i striden mellom Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Munnhoggeriet mellom dem varte så lenge Wergeland levde, men denne kveldens foreteelser kom til å gi Welhaven et evig rykte som bråkmaker - selv om han ikke var til stede, var pipekonserten uten tvil i hans regi. Klokken syv ble dørene åpnet, og blant publikum var nære venner av Welhaven, studenter som forgudet ham og mengder av Wergelands fiender. En hadde tromme, en annen munnspill - klar til å overdøve skuespillerne og orkesteret. Så gikk teppet opp. Det ble etter hvert så stille at skuespillet kunne begynne. Da første akt var ferdig, brøt det løs. Welhavens venn Fredrik Stang blåste på trompet rett inn i øret på gamle Nicolai Wergeland (Henrik W.s far). Pipingen fortsatte, inntil en av skuespillerne kom frem på scenen og ba om å få spille stykket ferdig. En mann kastet et eple på ham. Så tok politimesteren ordet og beordret ro i salen, men fikk det ikke. Først etter lang tid ble det så stille at forestillingen kunne fortsette. Etter teppefall begynte slaget. Wergelands tilhengere gjorde seg klar til motangrep: "Kast Troppen (Intelligenspartiet) ut!" lød omkvedet. Det haglet skråtobakk, papirkuler og råtne epler. Da gikk politiet til aksjon. Welhavens tilhengere flyktet hals over hode ut på gaten. Dagen etter ble Wergeland hyllet som en seierherre, og stykket, som av mange regnes for å være Wergelands dårligste, ble spilt for fulle hus i flere uker.

Et ungarsk ordspråk sier at "Vil du ha fred, så si ingen imot". Verken Wergeland eller Welhaven ønsket krig - men de var begge overbevist om at det de selv mente var det eneste riktige - og aksepterte ikke å tape en diskusjon, begge ville, ja måtte, ha det siste ordet.

Johan Sebastian Welhaven ble født i Bergen i desember 1807. Han var et lykkelig barn, men oppdratt i et nokså strengt hjem. Hans norsklærer på Katedralskolen var Lyder Sagen, kjent forfatter og tidligere medlem av Det Norske Selskap. Han var en stor pedagog. Sagen fikk betydning for Welhavens forfatterskap. På Katedralskolen lærte han om de strenge reglene for stil og form som gjaldt i litteraturen. "Noe annet kan ikke kalles litteratur, det er bare ord - verdiløse ord," skal Sagen ha uttalt foran sine elever. Med dette i bagasjen drog Welhaven til Christiania for å studere teologi. Han kom inn i en kritisk, intellektuell krets. I dette selskapet leste Welhaven sine første dikt, og det falt ham naturlig å følge reglene til Sagen - for det var dét, og ikke noe annet, som var litteratur!

Henrik Arnold Wergeland ble født i Kristiansand i juni 1808. Han var sønn av presten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland. Eidsvoll var også stedet som familien flyttet til noen år senere. Henrik var den eldste av fem søsken. Blant dem satte han særlig pris på søsteren Camilla (senere Collet), som var fem år yngre enn ham selv. Han ble oppdratt etter Rousseaus prinsipper, og fikk anledning til å spørre om alt det han lurte på. I 1819 drog han for å gå på skole i hovedstaden, men for alltid var det blant Eidsvolls bønder han følte seg hjemme. Han levde et ganske vilt studentliv, var glad i å feste og skrev mellom eksamener og møter i studentsamfunnet korte historier under pseudonymet Siful Sifadda.

Både Wergeland og Welhaven kom fra gode familier, og fikk mye støtte og kjærlighet i barndommen. De tok sikte på det samme yrket, og var begge begavede romantiske diktere. Men her slutter likhetene - som mennesker var de svært forskjellige. Wergeland var spontan og bråkjekk, men også ofte ensom. Han skaffet seg mange fiender over bagateller. Welhaven var veltalende, grublende og alltid omsvermet av byens mest attraktive kvinner.

Norge var en ung nasjon uten "synlig" kultur - den var der nok, mente Welhaven, men man kunne ikke bygge den nye kulturen på et så svakt reisverk. De norske eventyrene, sagnene og folkevisene kunne knapt måles mot det åndslivet som Welhaven fant i Danmark. Wergeland var også begeistret for mye av det han hørte og leste fra Danmark - men mente at det var helt nødvendig for Norge som nasjon å skape noe eget, noe unikt. Den norske bondekulturen burde danne fundamentet for språket og kulturen. Etter hvert gikk Wergeland til harde angrep på den gjeldende "danomanien" (kjærlighet for alt dansk), med støtte hos en forsamling beundrere kalt "Patriotene". Welhaven på sin side hadde en lydhør forsamling i "Intelligenspartiet".

Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven drev begge med språkforskning - og som på de fleste områder - mente de ikke det samme. Wergeland ville bryte med Danmark, og gradvis fornorske skriftspråket som var i bruk. Dette kalles i språkhistorien for reformlinjen eller fornorskningslinjen. Wergeland fikk støtte hos mange - redaktør Jonas Anton Hielm (1782Ð1848) var en av dem. Welhaven likte ikke tanken på en slik språkutvikling. Han mente at det var å vulgarisere språket (han var selv stolt over å kunne snakke dansk flytende). Welhaven så ingen god grunn til å skrive noe annet enn dansk. Språkstriden mellom dem foregikk så lenge Wergeland levde. Etter hvert var det ikke disse to forfatterne som var toneangivende for språkspørsmålet.

Stridens kjerne var kanskje ikke forholdet til Danmark - selv om det i samtiden kunne se slik ut - men heller et spørsmål om hva man kan tillate og ikke tillate seg i litteraturen. Welhaven mente at å dikte var en kontinuerlig modningsprosess. Først kom ideen (frøet), så lot man den utvikle seg (spire) - og så til sist kunne man skrive ned det ferdige diktet (frukten). Det er tydelig at gamle læremester Lyder Sagen har påvirket Welhaven mye på dette punktet. Wergeland trodde ubøyelig på geniet - hvis overmennesket hadde inspirasjon måtte det skrives - øyeblikkelig! Og så var diktet ferdig. Punktum. Formen kom noe i bakgrunnen. Wergeland var ikke tilhenger av regler i litteraturen - det fikk ham til å føle seg bundet.

Etter utgivelsen av Wergelands Skabelsen, Mennesket og Messias (1829), diktet Welhaven en rekke spottedikt om Wergelands nye verk. Dette var forspillet til den såkalte "Stumpefeiden" i Studentersamfundets Blad, der de to dikterne bombarderte hverandre med satiriske epigram (korte, fyndige dikt som uttrykker en tanke). Denne striden fikk stor offentlig interesse. Welhaven gikk kanskje over streken da han gav ut boken Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste (1832). Her skriver han at Wergelands diktning er "merket med alle poesiens dødssynder". - Ja, Wergeland kalles til og med "en villhetens apostel" som "leder likefrem til det gale barbari og derfra til kåthet der truer med å omstyrte all god samfunnsorden".

I 1830 møtte Henriks søster Camilla Welhaven på en tilstelning, og ble straks grepet av følelser som siden aldri riktig slapp taket om henne. Hun skrev mange brev til ham (utgitt senere i bokform: Breve fra ungdomsaarene, Frigjørelsens aar og Før bryllupet.). I 1833 var det tilspisset etter Welhavens skrift om Wergelands diktekunst. Hun sa engang at: "Min kjærlighet grenset på den tid til en slags tilbedelse." For Henrik var dette forholdet et stort slag, og forsterket hans hat til Welhaven og alt det han stod for. Det gikk etter hvert opp for Camilla at Welhaven ikke ville eller kunne få henne - og i 1839 ble hun forlovet med Peter Jonas Collet (dansk dikter).

Nicolai Wergeland svarte Welhaven med Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833). Henriks far innrømmer at sønnen "har sine gemyttsfeil", men presiserer at hans diktning er stor kunst.

Milepælen i strien mellom to av Norges største diktere ble satt 14. november 1834, på bursdagen til den danske forfatteren Adam OehlenschlŠger. Da gav Welhaven ut Norges Dæmring, en samling bestående av 76 sonetter (14-linjers jambisk dikt). Med datoen ville Welhaven markere sin tilknytning til dansk diktning (og bekrefte "danomanien" sa Wergeland). Denne novemberdagen i 1834 innleder også Dæmringsfeiden, begynnelsen på slutten i disputten mellom de to dikterne. I prologen skriver Welhaven at "Her leker jeg med litterære lanser". Og det medfører betydelig riktighet - det fortelles at Wergeland ble sengeliggende i to uker etter å ha lest denne boken. Den kan, også i dag, leses som et utfordrende angrep på norsk patriotisme. Mens Henrik lå til sengs med høy feber, skrev Nicolai et stridsskrift rettet mot Welhaven. Aldri hadde den sindige eidsvollsmannen vært så sint! Riktignok hadde sønnen sine feil (som han innrømmet i 1833), men dette var som et stormangrep på alt det han trodde på. Det het: "Forsvar for det norske Folk og udførlig Kritik over det berygtede Skrift Norges Dæmring". Han oppfordrer sine landsmenn til å danne et bokbål av Welhavens "Smuss-skrift" på "nestkommende maidag". Selv ikke febersyken kunne holde Henrik borte fra kampen. Han skrev fler enn 30 brev til Christiania-pressen, men etter tidens skikk signerte ham dem ikke.

Etter hendelsen under premieren av Campbellerne i 1838 ble det ikke utkjempet flere offentlige feider mellom Wergeland og Welhaven. Begge konsentrerte seg om egen litteratur. Noen år senere døde Henrik Wergeland (1845). Etter dette nevnte Welhaven sjelden feidene. Om han angret eller fremdeles var forbitret på Wergeland er ikke godt å si

Motsetningen mellom Wergeland og Welhaven ble aldri utjevnet - men mellom de to partiene ble skillet etter hvert mindre markert. Den nasjonale strømningen virket samlende på mange måter. Marcus Thrane (sosialistisk agitator) sa etter Wergelands død at "nå er alle studenter troppister".

Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven var så forskjellige - når de ble satt opp mot hverandre måtte det nødvendigvis bli voldsomme diskusjoner. Begge hadde de rette anleggene for det. Hver for seg skapte de en del av Norges nasjonalformue - men sammen viste de hvor utspekulerte og ondsinnede mennesker kan være.