Norges problem med sur nedbør er et av verdens beste eksempler på at miljøproblemer er internasjonale. Forurensing kjenner ikke landegrenser, og et land kan dessvere ikke redde seg selv.

 

Sur nedbør (syreregn) er nedbør som har lavere pH verdi enn 5,6. Den sure nedbøren inneholder: svovelsyre, nitrater, ammonium, metallforbindelser, organiske forbindelser og flere andre stoffer.

Vann står sentralt i de geologiske prosesser som har formet jorden til det vi ser i dag. Det er vannets egenskap som løsemiddel som gjør vannet så viktig. Alt liv er avhengig av vannets løsende egenskaper. Når vann blir surt, er det vannets egenskaper som løsemiddel som endres - og som forårsaker skadene vi forbinder med sur nedbør.

 

Konsekvenser:

Sur nedbør gjør vassdrag giftige og livløse, skader trær og vegetasjon, tilfører tungmetaller i drikkevann. I mer enn 30 prosent av Norges areal overskrides tålegrensen for sur nedbør. I Sør-Norge er en femtedel av fiskebestandene borte. Hoveddel av den sure nedbøren som faller i Norge skyldes utslipp fra andre europeiske nasjoner.

 

Hovedkilden til sur nedbør: Bruk av fossilt brensel.

 

At fisk dør i Norge er ikke noe nytt fenomen. Sannsynligvis døde fiskebestanden ut i flere norske innsjøer allerede rund århundreskiftet, men det var ikke før på 1950- og 1960 tallet at fiskedøden ble koblet til sur nedbør. Forskerene ville imidlertid ikke tro på denne teorien med det første. I 1970 ble teorien godtatt også i de vitenskaplige miljøene, og norske bønder som gang på gang hadde hevdet at det store utland var skyld i at fisken deres døde tilsynelatende uten grunn, stod triumferende fram i avisene og hevet pekefingeren.

Antall fisketomme vann er mer enn fordoblet siden 1970-årene.

 

Grensen for hva de norske vassdragene tåler av sur nedbør er nå overskredet i nesten 36 prosent av landet. Det er spesielt “finere” fiskeslag som laks og regnbueørret som lider under en lav ph-verdi i vannet. Når laksen er yngel er den, som naturlig er for småbarn, følsom overfor ytre påvirkninger. Den skal ikke ha så alt for mye sur nedbør servert hjem til seg før den tar skade. Dessverre er laksen nesten utryddet i mange elver i Sør-Norge, og over halvparten av ørretbestanden antas å være helt utryddet eller sterkt skadet.

 

Omlag 90 prosent av den sure nedbøren som rammer Norge, stammer fra andre europeiske land. Varme- og kullkraftverkene i Øst-Europa og Storbritannia pluss biltrafikken i Europa, da er selvfølgelig Norge sitt eget gassutslipp inkludert, tar sakte men sikkert livet av norsk natur og miljø. Vi var i sommer vitne til at CO₂-utslippene i Frankrike nådde så store høyder, at myndighetene måtte gå inn og forby bilkjøring for en kort periode. Dette er kanskje et tegn på at folk har begynt å forstå alvoret rundt CO₂-utslipp, og at vi i fremtiden vil kunne bli flinkere til å benytte oss av kollektive transportmiddler.

 

Når det slippes ut svovel er det ikke som å skru av og på en bryter. Er det først sluppet svovel ut i naturen, tar det flere år før de sure vassdragene blir reine. Gledelig er det imidlertid at det ikke finnes helt døde innsjøer og vassdrag. Enkelte insekter og bunndyr klarer seg godt selv om vannet blir surt. Fordi deres naturlige fiender er blitt borte, opptrer slike hardføre arter i større antall enn ellers. Men uansett om enkelte arter klarer seg, er økosystemet utarmet og fattig.

 

Men er det nå i det hele tatt noe man kan gjøre for å bekjempe fiskedøden som følge av sur nedbør? For å motvirke slike skader har myndighetene i Norge de siste årene bevilget penger til kalking. Men kalking er forferdelig dyrt, og med dagens nedfall av sur nedbør er det beregnet at det vil koste ca 400 millioner kroner i året å kalke alle forsurede vassdrag i Norge. Kalking er heller ikke en engangsaffære. Det nytter ikke å hive ut et par tonn kalk, og så si seg fornøyd med det. I løpet av ett eller to år vil kalken være brukt opp eller ført bort av vannstrømmene. Vi må derfor fortsette kalkingen så lenge nedbøren er sur, og fisken og de andre artene trenger et slikt “kosttilskudd”.

 

Det er i hvert fall sikkert at Norge ikke kan bekjempe miljøproblemene i landet alene. Alle land må bidra til at naturen bevares og alle de skadelige utslippene reduseres.