Opphav

Det man vet om Sverres opphav er hva han selv fortalte. Det ble nedskrevet i første del av sagaen, som ble skrevet mens han levde.

Sverre Sigurdsson ble født i Norge i 1151. Moren hans var fra vestlandet, hun het Gunnhild. Gunnhild var gift med Una kammaker. Da Sverre var 5 år gammel ble han sendt til fostring hos Unas bror Roe, på Færøyene. Der ble Sverre opplært og viet til prest. Da han var 24 år kom moren hans til Færøyene og fortalte hvem hans egentlige far var. Han var sønn av kong Sigurd Munn.

Sverre dro til Norge i 1177. Han erklærte seg som kongssønn og tok over ledelsen av birkebeinerflokken. Han ble kronet på Øretinget.

 

Striden mellom Sverre og Magnus

Han fikk to hovedgrupper med motstandere. Den første ble ledet av kong Magnus, hans far lendmann Erling Skakke jarl og erkebiskop Øystein Erlendsson. De satt med makten over statsapparatet, inkludert kirken. Sverres kamp mot denne gruppen gjaldt makten over kongedømmet og forholdet mellom kongedømme og kirke.

 

Den andre hoved motstanderen var folket. Bønder og bymenn var blitt lei av stadig nye erobringer. De ville ha fred og ordnede forhold, og støttet derfor den kongen som var sterkest. En del av Sverres kamper gikk ut på å slå ned motstand av denne art. Men denne gruppen var ingen konkurrenter om kongedømmet.

Loven sa at enhver kongssønn hadde et likt rettslig krav på å bli tatt til konge. I 1163 ble det på initiativ av erkebiskop Øystein og lendmann Erling Skakke ble det fastsatt nye regler for hva som skulle til for å bli lovlig konge. Tronkreveren måtte ha kongelig far og være født innenfor ekteskap. Det skulle bare være en konge av gangen, sikret ved at det ble innført førstefødselsrett. Denne loven ble vedtatt for å gjøre kong Magnus, lendmann Erling Skakkes sønn, til lovlig konge. Magnus Erlingssons kongedømme ble dømt lovlig av et riksmøte i 1163. Mens Sverres kongedømme var lovlig av det tradisjonelle Øretinget i 1177. To motstridende rettsoppfatninger sto mot hverandre, bare makten kunne avgjøre hvem som skulle seire.

Alliansen kong Magnus, lendmann Erling jarl og kirkelederen erkebiskop Øystein, var stor og sterk. De fleste aristokrater og stormenn stod på Magnus sin side. Lendmennene i Norge var toppene, under konge og jarl. Det var 25 lendmenn i landet på denne tiden som sto på kong Magnus’ side. Dette var antageligvis de fleste av tidens lendmenn.

 

Slaget på kalveskinnet

I 1178 inntok Sverre og birkebeinerne Trondheim. På forsommeren 1179 kom Erling jarl og kong Magnus nordover, og situasjonen ble kritisk for birkebeinerne. De bestemte seg for å trekke seg ut av byen, men vendte tilbake noen dager senere. I den harde kampen på åkeren Kalveskinnet ble Erling rammet av et dødelig spydstikk i midjen. Kong Magnus slapp unna sjøveien med en del av hæren. Resten falt i Sverres hender.

 

Slaget på Kalveskinnet var det store vendepunktet i Sverres kamp for kongemakten. Tidligere hadde han vært kjent som en flokkhøvding, men nå ble han oppfattet som konge flere kretser. Sverres navn ble ”forhøyet” og hans menn birkebeinerne fikk også et bedre rykte på seg. Ordet birkebeiner hadde tidligere nesten vært et skjellsord, det ble nå et hedersnavn. De som før var kledd i filler, gikk nå med kostbare klær og levde som ekte stormenn.

 

Sverres stilling styrkes

Magnus var enda konge i deler av landet. Kong Sverre foreslo at de skulle dele riket. Magnus ville ikke gå med på dette. I 1180 dro erkebiskop Øystein til England. Sverre fikk mer støtte fra aristokratene. Tidligere var de redde for Erlings makt, og da han var død og Øystein reist, var det ingenting som hindret dem i å støtte Sverre.

 

Striden mellom Sverre og Magnus ble bitrere og mer omfattende. Det sto i første rekke om å kontrollere Bergen og Trondheim. Det ble flere kamper mellom dem, og Magnus ble slått flere ganger.

 

Slaget ved Nordfjord

Det endelige oppgjøret fant sted sommeren 1184. Sverre lå med 14 skip ved innløpet til Sogndalfjorden. Magnus kom seglende med 26 skip. Sverre valgte selvfølgelig å kjempe.

Tradisjonelt bandt man skipene sine sammen, dette hadde Magnus gjort, Sverre lot dem fare fritt. Skipene til Magnus ble ryddet ett for ett, det ble trengsel og panikk. Mange hoppet over bord, de siste skipene sank under tyngden av folkemengden. Over 2000 menn mistet livet sammen med Magnus.

 

Sverre taler imot paven i Roma

Etter Magnus’ fall ble Sverre enekonge i Norge. Han bygde en steinborg i Bergen.

I 1188 ble Eirik Ivarsson valgt til erkebiskop i Bergen, etter Øystein. Eirik og Sverre var noenlunde på talefot den første tiden. Men, det tok ikke lang tid før det ble åpen strid mellom dem. På grunn av striden flyktet Eirik fra landet. Han sa til paven at det var fordi Sverre hadde beslaglagt erkestolens gods og inntekter.

Sverre prøvde å forsvare seg, og sendte også et brev til paven. Paven stilte seg klart på erkebiskop Eiriks side. Han ga Eirik lov til å lyse hvem han ville i bann (dvs: utelukkelse fra alle kirkelige goder/utestengning). Eirik lyste straks Sverre i bann, fordi han modig ”talte Roma midt imot”. Dette ble sett på som en personlig katastrofe. Sverre lot seg ikke knekke, og påsto at han mottok et brev der paven frigjorde ham fra bannlysningen.

 

Mange nye motstandere

Etter Erling Jarl og Magnus Erlingsons død fikk Sverre mange nye motstandere. Først kuvlungene, så vårbelgflokken, deretter øyskjeggflokken og til slutt en liten flokk kalt breiskjeggflokken. Noen av flokkene inneholdt samme krigere og samme ledere, men med forskjellige navn. Og alle flokkene hadde en påstått sønn av Magnus Erlingson.

 

Baglekrigen

Høsten 1195 søkte Oslobispen Nikolas forlik med erkebiskop Eirik. Han ble fører for en ny krigsflokk kalt baglere. Navnet kommer av Bagall, som betyr bispestav. Nikolas fant nok en Magnusson – Inge – som deretter gikk under navnet Inge baglerkonge.

 

Det neste året var det mange sammenstøt. Baglerne var birkebeinerne og kong Sverres likemenn i styrke, til tider hadde de overtaket. Særlig i 1198 og 1199 var stillingen meget kritisk for Sverre. I 1198 erobret de flåten hans i Nidaros. De beleiret ham i Bergen i 1198 og i Nidaros i 1199.

 

Pavens hevn

Det var et paveskifte i Roma. Den nye paven støttet også Eirik, og gjorde det klart at brevet til Sverre var falskt.

 

Beleiringen av Tunsberg.

I september 1201 omringer Sverre og birkebeinerne Tunsberg hus. De skjønner fort at det var uinntakelig, og starter derfor en beleiring. Den varte i 20 uker. Sulten ble etter hvert for stor for begge parter og til slutt overga baglerne seg. Beleiringen var dermed over, og Sverre gikk av med seieren.

 

Erobringen av Tønsberg var Sverres siste militære seier. Han ble syk underveis, og tilstanden ble forverret på veien tilbake til Bergen.

8. Mars 1202 døde kong Sverre Sigurdsson i steinborgen sin, i Bergen.

 

 

Hva ville og oppnådde Sverre?

Sverre er tillagt en sentral rolle i norsk middelalder historie. Han er til og med nevnt i det andre verset i nasjonalsangen vår:

”Fra dets høye Sverre talte, talte Roma midt imot.”

Sverre var den mest respektinngytende konge Norge så langt hadde sett.

 

Samfunnsforhold

I utgangspunktet kunne Sverre virke som underklassens forkjemper. Han rekrutterte fra lavere samfunnsgrupper. Grunnen til at han gjorde det var fordi han, i begynnelsen, ikke fikk støtte fra stormenn og rike bønder. Mange fattige mennesker fikk allikevel erfare økende velstand da de støttet opp om Sverre.

 

Styresett og politikk

Under Sverres regjering ble ikke aristokratet svekket, han fikk integrert det i større grad med kongen. Men det gikk kraftig utover lendmenn, som han måtte knekke for å styrke kongemakten. I og med at lendmenn hadde styrt for seg selv rundt om i landet, dermed ble maktgrunnlaget skiftet fra lokalstyre til riksstyre. Han dannet grunnlaget for dommerfunksjonen som også finnes i dagens domstoler. Dette gjorde han ved å oppnevne lagmenn som skulle være veiledere for tingdomstolen. Det er stor grunn til å tro at grunnlaget for dagens maktfordelings-prinsipp ligger her.

Politikken han førte mot kirken og adelsfolket var ikke særlig konservativ, han var heller ingen revolusjonær.

 

Strategi

Strategien hans var annerledes enn motstandernes, dette dro han mye nytte av. Ved slagene holdt han seg mye i bakgrunnen, der han styrte og organiserte troppene sine derfra. Dette var mye mer effektivt. En av grunnene til at han drev en annen strategi, var fordi han følte at det ikke strakk til å være en tradisjonell kriger. Han var boklærd.

 

Kirkelig

Kirken kjente seg truet av Sverres politikk. Selv om han var utdannet prest ble ha lyst i bann av erkebiskop og pave. Han ville skape en nasjonal kirke, med kongen som øverste leder. Han gikk imot gamle lover, og krevde mer makt over kirken og de geistlige embetene.

 

Militært

Det var som kriger Sverre hadde de beste evnene. Han hadde originale strategier, og utviklingen gikk i å forbedre eksisterende styreformer. Kongshirden ble blant annet kraftig utbygd, resultatet av det ser vi i dag av at kongen er fremdeles den høyeste leder av landets forsvar. Den innerste sirkelen (tidligere birkebeinerne), finner vi igjen i dag som ”garden”.

 

Støtten

Sverre hevder å ha hatt en hellig treenighet på sin side: Gud, jomfru Maria og Hellig Olav. Derfra hentet han støtte, de berget ham fra farer og gav ham seier mot overmakten han traff på. Tross sine kritiske meninger om den kristne kirke hadde han en del biskoper bak seg.

 

Sagaen/ettermæle

Sverre Sigurdsson var den første av norske konger som fikk skrevet store deler av sagaen om seg selv mens han levde. Trolig hadde han en finger med i spillet, og satt sannsynligvis å dikterte han. Naturlig nok finnes det ikke et eneste nedverdigende ord om Sverre i sagaen. Han var kjent for å beherske propaganda med stil. Et lite utdrag fra sagaen, som eksempel; ”selv de som var hans uvenner, sa det hadde ikke kommet noen slik mann til Norge i deres dager som Sverre.” Det spørs nok bare hva de mente med det….