Synet på naturfilosofi og metode hos Galilei

Galilei bidro sterk til utvikling av det heliosentriske verdensbildet. Det var først med Galilei at overgangen fra naturfilosofi til naturvitenskap ble synlig. Fra å finne på naturlover ved hjelp av ren tenkning og ved å studere gamle skrifter, til observasjoner og eksperimenter - den vitenskapelige revolusjonen har startet. Ved hjelp av sitt teleskop samlet Galilei inn stor mengde data som ingen av hans kollegaer før har klart. Noe av de viktigste han oppdaget, var at planeten Jupiter har tre måner. Oppdragelsen styrket heliosentrisme. I hans store verk ”Dialog om de to store verdenssystemer” angrep han den aristoteliske naturvitenskapen og forsvarte det heliosentriske verdensbildet. Verket ble fordømt av hans kolleger og kirken. Det endte med at Galilei ble tvunget til å trekke tilbake sitt syn. I kirkens skuffelse klarte de allikevel ikke å forhindre den vitenskapelige utviklingen.

Galilei brukte instrumenter og utførte eksperimenter, og på denne måte kom han frem til matematiske lover. Han mente at matematikk var nøkkelen til å beskrive virkeligheten. Hos ham viten var samme som matematikk. Han revolusjonerte vitenskapen ved å ta i bruk instrumenter. Hans mål var å gi et realistisk svar og derfor spilte eksperimenter en viktig rolle i hans naturfilosofi. Slik kunne han bevise det som han hevdet. Så kort sagt, ved hjelp av matematikk ville han beskrive å bevise alt som foregikk på jorda. For ham matematikk var det viktigste. Hans bevegelseslære forteller at det ikke eksisterer noen naturlig av ro som fysiske objekter streber etter. (Galileis bruk av eksperimentelle metoden, instrumenter og målinger var et eksempel på den nye måten å studere naturen på.)

Når vi skal snakke om planetenes bevegelse er vi også nødt til å komme innom bevegelse i fysikken. Aristoteles bevegelseslære var ikke holdbar. Han hevde blant annet at en gjenstand som er dobbel så tung som en annen, også faller dobbelt så fort. Som sagt ble naturlov i antikken gitt ved grunnlag av tankeeksperiment. Galilei bestemt seg for å teste ut Aristoteles bevegelseslærer. Han gjorde det ved å bruke den eksperimentelle metoden. Han slippet en liten stein og en stor stein med dobbel masse fra ”Det skjeve tårn” i Pisa. I følge Aristoteles skulle den store steinen får dobbel så stor fart som den lille steinen, men resultatet ble at de falt nesten like fort. Oppdagelsen ble formulerte i Galileis loven om fritt fall: Alle gjenstander som faller fritt på samme sted, faller med samme fartsøkning.

Synet på naturfilosofi og metode hos Descartes
Det største bruddet med synet på verdensbildet kom med Rene Descartes, en fransk filosof som levde på 1600-tallet. Han gjorde banebrytende tenkning i filosofi og vitenskap som ingen tidligere hadde gjort. Hans arbeid med verdensbildet var basert på en ny forståelse av naturen og mennesket. Lik den tidligere greske filosofen Sokrates hevdet Descartes at mennesket er født med viten, som er en del av menneskets natur, skapt av gud. Mennesket har derfor en umiddelbar oppfatning som forteller oss hva som er riktig og galt. Og gjennom erfaring og riktige metoder kan mennesket nå innsikt til viten.Descartes var en person man kan beskrive som svært skeptisk. Han stilte spørsmål til alt, han tvilte til og med på sansene sine.

Descartes representerer det endelige bruddet med aristotelisk filosofi. Han mente at det som sto mellom mennesket og sikker kunnskap, var mange feilaktige oppfatninger som skyldtes unøyaktig eller lite grundig bruk av sansene på bekostning av fornuften. Descartes var også meget dyktig i matematikk og mye av hans syn på kunnskap var inspirert av matematikk. Et av hans viktigste punkt i filosofi var å skille mellom det objektive, som finnes i verden og man kan beskrive det gjennom matematikk. Det betyr at det som man kan se og ta på. Og å skille mellom det subjektive, som bare finnes i vår bevissthet. Det vil si det vi ikke kan se. Biologien handlet om kompliserte maskiner, som man kunne forklare ut fra samme matematiske naturlovene, nemlig bevegelseslover, og menneskekropp var bygget opp av materielle deler.

Han skilte mellom mennesket sjel og den materielle verden. Han representerte noe helt nytt der han forsøkte å formulere et filosofisk system som var i samsvar med den nye naturvitenskapen som han og noen andre holdt på med å utvikle. De hadde et nytt menneskebilde, som måtte være forenlig med et mekanistisk bilde av både den fysiske og organiske natur. Hans filosofi viser oss todeling av virkeligheten, det som kalles Dualisme. A: man har bevissthetene, de tenkende substansene B: den materielle verden, de utstrakte substansene. Kroppen tilhører den materielle verden, de utstrakte substansene, og er sett som en maskin. Menneskets kropp har de samme egenskaper som vi kan iakta i naturen, en presis og ordenspreget funksjon som kan forståes i fra et rasjonelt ståsted. Denne forklaringen, kjent som "den kartesianske formulering," førte til en oppfatning om at mennesket som biologisk organisme bare skal forstås objektivt utifra sin naturmessige, det vil si den mekanisk, fysiske side.

Descartes startet med kunnskapsteorien. Det var en disiplin som prøvde å forklare hvordan man kunne komme frem til kunnskap, og i hvilken grad denne kunnskapen var sikker. Descartes begynte med å spørre om sikker kunnskap var mulig i det hele tatt. Han mente at det var filosofene som hadde ansvaret for å begrunne troen på at vitenskapen var en sikker vei til kunnskap, og han mente at det handlet om den rette vitenskap og den rette vitenskap drives etter riktig metode, og det var filosofene som måtte forklare hva vitenskapens metode besto av. Matematikk hadde mye påvirkning på Descartes når det handlet om spørsmål om vitenskap.

Hva er sikker viten? Hvordan kan mennesket finne sikker viten? Det er spørsmålene som Descartes og andre filosofer ofte stilte. For å finne ut av dette benyttet Descartes seg av den såkalte ”metodisk tvil”, det vil si, å tvile på alt som ikke er absolutt sikkert. I ”Om metoden” redegjorde han hvilke framgangsmåte vi kan bruke for å oppnå sikker viten. Det første man må gjøre er bare akseptere det som har sikker begrunnelse. Når vi kommer til et sammensatt problem kan vi dele den opp i enklere deler og løser dem hver for seg. Løsningene finner vi gjennom systematisk og oversiktlig beregning. Til slutt setter vi sammen løsningene på de enklere delene og komme fram til løsning på det sammensatte problemet.

Et annet hovedpunkt i Descartes filosofi er hans metafysiske dualisme. Han skiller verden mellom det objektive, det som eksisterer i den fysiske verden, det som kan beskrives av matematikk . Og det subjektive som bare eksistereri våre tanker. For eksempel kan vi se på materiens egenskaper. De objektive egenskapene til materien er dens form, volum og bevegelse. De er materiens primære egenskaper som er uavhengig av hvordan vi oppfatter den. De subjektive egenskapene er vår oppfattning om materien, som dens lukt, utseende, smak osv. Vi tenker oss en person som ser på en blomst. En annen person vil også se den samme blomsten, men oppfatning av den samme blomsten til de to personene behøver ikke å være det samme. En kan synes at blomsten har en fin farge og lukter godt. Den andre misliker kanskje blomstens farge og lukt. Det er derfor Descartes ikke stolte på sine sanser, for de er ikke sikker. Det vi derimot kan være sikker på er res extensa, som vi kan beskriver med matematiske og fysiske lover.

Treghetsprinsippet
Descartes trodde at i den fysiske verden var det en nær kobling mellom materie og utsrekning (flatemål-omfang). Ifølge ham hvor det var utsrekning, måtte det finnes materie, og hvor det var materie, måtte det finnes utsrekning også. Han var en plenist som trodde at det ikke fantes tomrom, at rommet er helt fylt med materie. For ham var den fysiske verden ikke en stor mengde av ulike substanser med ulike naturer som styrer deres adferdsmønstre. Den materielle verden var fundamentalt ensartet. Overalt fantes den samme materien med de samme fundamentale egenskaper. Forskjellige ting skiller seg fra hverandre kun gjennom geometriske og bevegelsesegenskaper, og alt som foregår må forklares ut fra disse egenskapene, hevdet han. Han sa at det fantes ikke naturlig sted for gjenstandene. Siden materie og dermed rommet er ensartet, er også det ene stedet like godt som det andre. Han trodde på Gud og trodde at det var Gud som ga bevegelsesmengde til materie, og påførte materie et bestemt mengde bevegelsesmengde i alle retninger, og denne forblir uforanderlig innenfor universets system. Universet var deterministisk, hevdet han. Det betyr at alle begivenheter i naturen var forutbestemt av lovene som gjaldt for materien, og bare hvis mennesket blandet seg i det, kunne den endres.

Descartes uttrykte sitt mekaniske verdensbilde med tre prinsipper. Som til sammen sier: A: Det finnes ikke iboende bevegelsestendenser i materien som gjør at den av seg selv prøver å forandre seg, for eksempel vokse. Det betyr at forandringer skjer gjennom påvirkning utenfra, gjennom bevirkende årsaker. B: Disse bevirkende årsaker virker bare gjennom direkte kontakt, i form av trykk eller støt. C: All forandringer er av samme slag. Det handler bare om at materie skifter sted og bevegelsestilstand. Descartes sammenliknet verden med et biljardbord hvor kulene fortsetter å støte borti hverandre i det uendelige etter at de er satt i gang.

Hobbes' politiske filosofi
Hobbes filosofi dreier seg om hvordan mennesker blir motivert når frykt brukes. Han begrunnet staten fra en naturvitenskapelig inspirert forestilling om hva mennesket i virkeligheten er snarere enn forestillingen om hva mennesket bør være. For Hobbes kunne en bestemt statsdannelse bli begrunnet vitenskapelig. Han avslører naturlover som finnes i samfunnet, og disse lovene ble satt i sammenheng med dem som mennesker holdt på å formulere (uttrykke) innen fysikken.

Det er viktige å nevne de to opplevelser som han hadde.
1. Han så hvordan alle geometriens (den del av matematikken som handler om romstørrelse: punkter, linjer, kurver, flater, legemer, vinkler) påstander kunne sluttes logisk fra et lite antall grunnsetninger.
2. Han ble oppmerksom på hvordan han var omgitt av en verden av ting i bevegelse.

Han så på verden som en maskin som kunne forstås bare som legemer i bevegelse. For ham var naturen og mennesket en maskin, og han mente at fysikken kunne også forklare menneskets sinn. Hobbes så på samfunnet som en maskin som var skapt av mennesker (ikke av Gud) for å dekke menneskets behov. Det er de politiske læresetningene og de samfunnsmessige realitetene som er redskaper, ifølge Hobbes. Han mente at samfunnet måtte ordnes eller tilpasse etter hvordan mennesker virkelig oppfører seg, og dette kunne forklares fra den nye fysikkens lover. Hvis vi følger denne vitenskapelige metode, kan vi unngå uriktige tenkning om mennesket og politikk, mente han.

Hobbes var imot Aristoteles' fysikk, som var teleologisk og spottet slike synspunkter. Han baserte den politiske filosofien sin på bevegelseslæren for å ta bort tanken om teleologi fra naturvitenskapen og vitenskapen om samfunnet. Han mente at det fantes ikke noen naturlig tilstand av ro eller harmoni for mennesket som sosialt vesen. Han trodde at mennesker blindt ble styrt av drifter, og prøvde å oppnå det ene ønsket til det andre uten noen høyere mening med tilværelse, og det som kunne få oss til å endre retningen var en makt eller trusler utenfra. Ifølge Hobbes hadde ikke mennesker noen evne til å endre seg ut fra rent moralske hensyn, og hvis mennesker ikke ble begrenset av andre med tvang, ville mennesker ut fra sin grådighet prøve å forsyne seg mer og mer.

Han godtok ikke tanken om en tendens i retning av det gode på grunn av det som han mente var den virkelige erfaringen av hvordan folk oppførte seg og på grunn av teoretiske oppfatninger om universet som mennesket befant seg i. Hans syn på rett og galt var at rett og galt var ikke noe som var gitt gjennom menneskets natur, men noe som måtte skapes. Han snakket om naturtilstand. Det betyr at en situasjon der folk lever uten samfunnsmessige ordninger. Han mener at i denne situasjonen finnes det ikke nok ressurser til alle og man kan ikke få alt man ønsker. Mennesker har ikke tendens til å dele ting med andre heller, og mennesker vil prøve å forsyne seg så mye han/hun kan fordi mennesker er egoistist og grådig, mente han. Det gjelder om alt, materielle ting, ære og heder.

Hobbes trodde at det var grådighet som var drivkraften til denne maskinen, nemlig mennesker, og hvis en annen makt ikke grep inn for å stoppe mennesker, ville den fortsette å ta goder. Akkurat den samme tendensen som førte mennesker til å vinne ting, vil også ødelegge mennesker eller skape et forferdelig liv, mente han. Mennesket er i stand til å overvinne naturtilstanden ved kraft av sin evne til fornuftsmessige valg. Det betyr at man må snakke med hverandre, samordne handlinger og tenke seg til hva som er de beste vilkårene for å overleve.

Ifølge Hobbes var mennesker en robot med et mål, selvopprettholdelse. Dette betyr at mennesket ikke bryr seg om andres behov og ønsker, men på grunn av menneskemaskinens evne til strategisk tenkning, forstår den at den beste måte å overleve er å samarbeide med andre. Det betyr at mennesket inngår en samfunnskontrakt om å ikke angripe hverandre. Men for å bevare denne kontrakten, må borgerne velge en myndighet som skal ha enerett til vold slik at denne myndigheten kan gripe inn og straffe den som bryter kontrakten. En slik myndighet er den såkalte suverenen. Hans oppgave er å straffe de som bryter loven og ha en avskrekkende virkning. Borgerne trenger ikke å leve i frykt for hverandre fordi alle underkaster seg en felles hersker som alle er redd for. I et slik samfunn er det suverenen som avgjør hva som er rett, galt, frihet og hva som er politisk frihet. Hobbes mente at borgerne var løst fra suverenen myndighet hvis man ble tatt til fange av en annen makt, hvis suverenen ga opp makten fra seg, hvis man ble lyst i bann eller hvis suverenen underkastet seg en annen herre. Dette betyr at så lenge suverenen har makten, har ingen rett til å gjøre opprør. Hobbes var imot fordeling av makt fordi han så på det som en invitasjon til borgerkrig og splittelse, og han godtok ingen makt over kongen eller suverenen. Samfunnet måtte forklares uavhengig av religionen.

Sammenheng
Sammenhengen mellom den nye matematiske naturbetraktning og Hobbes' politiske filosofi er at den nye matematiske naturbetraktning beskrev verden gjennom matematikk og så på verden som et maskin som kunne forklares gjennom matematikk. Hobbes' politiske filosofi var også at menneske og verden var som en maskin og han trodde også at alt som foregikk i verden kunne beskrives gjennom matematikk.