Teater

Teater er en verden av magiske øyeblikk der alt er mulig og ingenting er forbudt. Teaterverden er lek, spill, kunst, bråk og rabalder, tårer og smil. Teaterets oppgave er å underholdet, begjære og begeistre publikum. Det skal tjene sannheten, menneskeligheten og skjønnheten. Dette klarte den norske dramatikeren Henrik Ibsen å skape på en utrolig måte, og ble dermed verdskjent for skuespillene sine. Skuespillene hans har og blir vist på scener over hele verden. Henrik Ibsen regnes ofte som selve skaperen av det moderne realistiske drama. Ibsen var passiv i samfunnet, og brukte dramatikken til å observere og registrere. Hans handlinger ender tragisk, også for personer han sympatiserer med. Og Ibsen viser tiden og samfunnet gjennom dramaene. Det teatersynet Ibsen utviklet etter at han "avsluttet" sin praktiske teatervirksomhet, var basert på en overordnet og bestemmende premiss; nemlig ønsket om å vise "det virkelige liv" på scenen.

 

Ordet teater kommer fra det greske ordet theatron, som tyder tilskuerplass. Teateret er en betegnelse for en bygning med scene, tilskuerplasser, orkestergrav og omklednings hus.

 

Teater har eksistert svært lenge og en har regnet ut at det ble vist stykker i kirker og utendørs i Vesten helt siden 500-400 år før Kristus. En tror at det vestlige teateret har sitt opphav fra Hellas og var knyttet til det religiøse. Noen av de første dramatikerne var Aiskylos, Sofokles og Evripides. De var sentrale tragedie forfatterer på den tiden. Skuespillene deres ble framført utendørs i nærheten av Akropolis i Aten.

 

I Egypt er det funnet tekster som tyder på at skuespill av religiøs og seremoniell art ble framført allerede i 5. årtusen f.Kr. Fra de eldste tider har det eksistert sosiale og religiøse rite, ofte i form av danser med masker, bemalinger, og spesielle drakter, som kan karakteriseres som en form for teater. Felles for det antikke greske og romerske, som for det orientalske teater, var bruken av masker eller maskelignende sminke. Mens utviklingen etter hvert gikk mot økende realisme i europeisk spillestil, forble den orientalske knyttet til symbolske uttrykksmidler.

 

Middelalderteateret utviklet seg fra kirkens påskeliturgi, uten profesjonelle aktører. Siden skuespillene vokste i omfang, og flyttet ut av kirken, var det medlemmer av forskjellige laug som overtok arrangementene og fungerte som skuespillere, ofte med sterk innlevelse og voldsomme virkemidler.

 

Teater på 1500-tallet bygget på improvisasjoner uten noen fredig utarbeidet tekst, med gester og plastikk som de viktigste uttrykksmidlene. I England på 1500-tallet oppstod et nasjonalt teater, der det var profesjonelle skuespillere, som reiste rundt i landet. De slo seg til slutt ned i London i et eget teaterhus, der de hadde Shakespeare som hovedrepresentant. Også i andre europeiske land voks det fram tilsvarende profesjonelle skuespillergrupper. Det var en idealiserende, regelbundet spillestil, som påvirket skuespillekunsten i hele Europa. I Frankrike på 1600-talet utvikla Corneille og Racine det frensk-klassiske teaterstilen. Det var en idealiserende, regelbundet spillestil, som påvirket skuespillekunsten i hele Europa. På denne tiden ble det også kvinnelige skuespillere alminnelig i europeiske teatre. Karakteristisk for 1700-tallet er den store interessen for teorier om skuespillerkunst, for skuespillernes utdannelse og sosiale status. Denne var usikker, ikke minst på grunn av kirkens moralske fordømmelse av skuespillerstanden. På slutten av 1800-tallet vokste realismen og naturalismen fram og ofte samfunnskritiske samtidsdrama ble en dominerende retning med Ibsen og Strindberg og lignende forfattere. På 1900-tallet hadde det utviklet seg en vestlig orientert spillestil, men den tradisjonelle orientalske skuespillerkunsten ble også en inspirasjonskilde for europeisk teater under reaksjonen mot realismen.

 

For å skape teater er det strengt tatt kun to faktorer som man trenger: en tilskuer og en aktør, som ved hjelp av kroppens uttrykksmidler søker å forestille et annet vesen. Men teater på andre utviklingstrinn er også den mest sammensatte av alle kunstarter, og kan omfatte både sang, dans, musikk, maleri og litteratur, klesmoter, interiør og skulptur. Men på scenen står det levende menneska. Det er dette som skiller teater fra f. eks et fjernsyn. Derfor blir to framføringer aldri helt like. De bevegelsene og blikkende som en sender ut, påvirker skuespillprestasjonene. Det er et samspill mellom de folkene utenom scenen og de som er på scenen. Noen som har preget hvordan teateret etter hvert har blitt er Ludvig Holberg og William Shakespeare.

 

Introduksjonen av film og fjernsyn bød på mange utfordringer for teatret, men også nye muligheter. Om konkurransen fra nye medier har kostet teateret statusen som eksklusiv arena for drama, har den til gjengjeld bidratt til å synliggjøre kvaliteter som er helt særegne for teater.

 

Drama

Fra gresk, betyr "noe som framstilles, handling".  Drama er et dramatisk diktverk, diktning der handlingen framstilles i dialogs form, som regel beregnet på å framføres på scenen. Ordet drama ble brukt av den franske filosofiske forfatter Denis Dierot om det borgelige skuespill i motsetning til den franske klassiske tragedie, og romantikkens teoretikere brukte det om en dramatisk diktning som skulle være en sammensmeltning av tragedien og komedien. I morderne språkbruk dekker helst alle former for diktning innen den dramatiske genre, til skille fra den fortellende(episke) og den poetiske(lyriske).

 

Tragedien og komedien er blitt stående som dramaets grunntyper. Men ved siden av dem finnes utallige varianter, farse, lystspill, vådeviller, melodidramaer osv. Ellers skilte man allerede gresk drama mellom en tragedie hvor handlingen skrider fremover mot en katastrofe, det syntetiske drama, og den som avslører en handling fra fortiden, det analytiske drama. Etter handlingen kan man også trekke skillelinjer mellom karakterdramaet bygd på personens karakter, og situasjonsdramaet, som bygger på ytre begivenheter.