Ved å trykke på noen få taster på telefonen kan vi snakke med andre mennesker nesten hvor som helst i verden. Telefonen har gjort mer for å ”krympe” verden enn nesten noen annen oppfinnelse. Et telefonsignal kan ha mange former underveis. Den kan gå under bygatene som elektrisk strøm i kabler eller som lysbølger.

Telefonens prinsipp bygger på at lyden av stemmen lager vibrasjoner i en tynn membran. Disse vibrasjonene blir ved hjelp av magnetisme omskapt til tilsvarende elektriske svingninger. Hos mottakeren omformes så de elektriske svingningene tilbake til lyd.

Telefonen består av tre hovedorganer:

- signalorganene (gaffelkontakter, nummerskive el tastatur, anropssignal)

- mikrofonen (senderen) som omformer akustisk energi

- høretelefonen (mottageren) som mottar og omformer elektrisk energi til akustisk energi.

Mot slutten av 1800-tallet ble de første kablene gravd ned i bakken. Fremdeles overføres mye av telefontrafikken gjennom kabler. Selv om luftlinjekurser var det vanlige frem til 1960-tallet. Telekommunikasjon med radiobølger startet i begynnelsen av 1900-tallet. Etter hvert tok man i bruk radiobølger for å overføre telefonsamtaler. I dag brukes satellitter til forbindelser mellom ulike land og mellom skip i rom sjø og fastlandet.

Før telefonen ble automatisert, måtte man ringe til telefonsentralen og si hvem man skulle snakke med. Telefonistinnene (det var kvinner som hadde disse jobbene) koblet så samtalen manuelt. Selv om de ikke hadde lov til å lytte på samtaler, kunne det nok hende at de overhørte et og annet. Automatiseringen startet i Norge i 1913, men ble ikke avsluttet før så sent som 1980-tallet.

Den første brukbare telefonen ble konstruert av den skotsk-amerikanske læreren Alexander Graham Bell. I 1875 eksperimenterte han med telegrafsystemer. Da brukte han vibrerende stålstrimler. Han oppdaget at når en strimmel i den ene enden vibrerte, kom det en lyd fra strimmelen i den andre enden. I 1876 tok han patent på den første telefonen.

Mange tvilte på telefonens nytteverdi. Dersom man skulle ringe til noen, var man jo avhengig av at de hadde telefon installert. Dessuten var næringslivet skeptisk til å inngå avtaler muntlig.

Bell hadde likevel stor tro på telefonens muligheter. Han reiste rundt i USA og Europa og demonstrerte oppfinnelsen sin. Han kom også til Norge. Ved en demonstrasjon i Drammen i 1877 fikk Bell en kommentar som var typisk for skepsisen folk hadde til telefonen. En av dem som fikk prøve oppfinnelsen sa:

 ”Ja, mine herrer, dette er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri.”

Hvordan telefonen ble til

Da Bell startet sine eksperimenter, tenkte han ikke på å finne opp telefonen, men å forbedre telegrafen. Telefonen er bygget på mange andre oppfinnelser før Bell sin tid.

Hundre år før Bell sin tid eksperimenterte den italienske mannen Luigi Galvani med ladede metaller. Han brukte froskelår til forskningen sin. Han oppdaget at hvis man satte to elektroder i kontakt med muskelen på en frosk, trakk muskelen seg sammen. Han kalte dette ”dyreelektrisitet”. Folk visste om strøm, men ikke om hvordan man greide å lede den.

Etter Galvani forsket Alessandro Volta videre på Galvani sine eksperimenter og oppfant ”Voltasøylen”. Det er forgjengeren til batteriene vi har i dag. Batteriet gjorde tilgangen til strøm lettere og det gjorde forskningen lettere. Volta oppdaget at kjemisk energi kunne omformes til elektrisk energi og han betraktes som elektrokjemiens grunnlegger. Fra Volta har vi fått enheten Volt spenningens enhet.

Telefonen bruker elektrisitet på en spesiell måte. Den omdanner ord til elektrisitet og tilbake. For å lage lyd måtte man ha elektromagnet. Den danske fysikeren Hans Kristian Ørsted fant opp den. Han oppdaget at magnetisme kan gjøre lyd sterkere og svakere.

Den amerikanske fysikeren Page oppdaget at når en elektromagnet hurtig blir magnetisert og avmagnetisert blir det laget en syngende lyd.

Engelskmannen Farrar tenkte at hvis man lot strømstyrken forsiktig forandre seg kunne man gjengi menneskets stemme. Det var det Bell gjorde. Grunnen til at det tok så lang tid før telefonen ble funnet opp var at folk trodde ikke at det gikk an å overføre lyd over lange avstander. Derfor forsket ingen alvorlig på det.

Disse oppfinnelsene og oppdagelsene førte til at det kunne være mulig for Alexander Graham Bell å utføre sine forsøk.

Få timer etter Bell hadde søkt på patent på telefonen, dukket Elisha Gray opp med en tilsvarende oppfinnelse. Denne episoden er den mest omtalte i telefonens historie.

Den telefonen som Bell leverte inn søknad på virket ikke. Først 10. mars 1876 gjennomførte Bell et vellykket eksperiment. Da formidlet han de kjente ordene: ”Watson, come here. I want you.”

Men den virkelige oppfinneren var...

Italieneren Antonio Meucci var født nesten 40 år før Alexander Graham Bell. I 1849 gjorde Meucci sitt første vellykkede eksperiment. Uten andre vitner enn kona si, sendte han stemmen sin gjennom en kobbertråd fra et rom til et annet. Fram til 1862 utviklet han minst 30 ulike varianter av sin teletrefono.

Men han var en uheldig mann. For han gikk konkurs og i en alvorlig brannulykke fikk han alvorlige brannskader. Dette gjorde til at han ikke hadde penger til å levere en søknad om patent på oppfinnelsen sin. Etter hvert hadde han noen penger, men det holdt bare til en ny foreløpig søknad. Men siden han ikke hadde penger til å fornye den, var det fritt fram for andre om å søke om patent på det samme.

Dette er noen av dem som har vært med på å skape telefonen. De er lite kjent for folk flest. Den alle regner som den virkelige oppfinneren er Alexander Graham Bell.