Med en plutselig klokkeklar tone som legger seg som en gullbelagt tåke over byen, etterfulgt av et eksplosivt fyrverkeri av musikk blir byen i løpet av timer omgjort til "Adrenalin City". Gater tettpakket med djevler, glitrende undertøy og fjærkledde styltemenn, ingen kan unngå å trampe takten når et steelband setter i gang soca, en krysning mellom indisk og afrikanske rytmer. Karnevalet i Trinidad er i gang.

Byen som ble "omdøpt" til "Adrenalin City" av kalypsostjernen David Rudder i en kjempe hit i 1999 er, Port of Spain, hovedstaden i Trinidad. Trinidad ligger i Karibia utenfor kysten av Venezuela. Det er en urban, folkerik og dynamisk øy. Klimaet er tropisk, gjennomsnitts temperaturen ligger på litt over 30 varmegrader. Ankommer du Port of Spain ved midnatt, mandag før askeonsdag blir du møtt av flere hundretusen mennesker som kollektivt sitrer av forventning. Selv om du kanskje har opplevd dette gigantiske ritualet før så vet du ikke helt hva den neste tiden kan bringe. Det er KARNEVAL…alt kan skje!

Karneval er en kristen katolsk tradisjon, selve ordet betyr "farvel til kjøtt", og er en fest som markerer inngangen til fasten og avsluttes natt til askeonsdag hvert år.

Denne festivalen er selve mutter`n til så mange karneval rundt omkring i verden, som har blitt til der Trinidadere har satt sine ben; Notting Hill i London, Caribana i Toronto og Labour Day i New York for å nevne de største. Observatører og spioner i Rio og New Orléans blir hvert år sendt til Port of Spain for å sjekke hva trinidaderne har funnet på denne gangen. Likevel kan ikke disse måle seg helt med originalen.
Det er nok få festivaler i verden som til de grader utgjør en så viktig del av folkesjela. Man kan delta i feiringen på ymse vis og på ulike fysiske og psykologiske plan, slik de aller fleste Trinidadere gjør. Man kan også forsøke å boikotte hele greia, slik noen få gjør. Men man kan ikke ignorere karnevalet. I mange samfunn med en karnevalstradisjon sier man ofte at festivalen er en slags sikkerhetsventil…en sunn og kanskje nødvendig avsporing fra alle problemer vi måtte ha i dagliglivet. Man får "lette litt på trykket".

Mens helgefesten på lokalet, her i Norge, nok er en kjærkommen avkopling fra hverdagen, så er hverdagen for noen Trinidadere en (kjærkommen) avkopling fra karnevalet…

Selv om karnevalsfesten offisielt varer i kun to dager - og ikke minst netter, starter det som kan beskrives som karnevalssesongen så snart folk har spist seg mette på julemat, åpnet alle pakkene og gått lei av "julehygga". For trinidadere flest er forberedelsene en like stor del av feiringen som selve karnevalsfesten. Mens kostymer blir sydd, noen for hundre kroner andre for flere tusen, blir det avholdt flere hundre konkurranser og fester. Konger og dronninger blant de forskjellige bandene skal kåres, beste steelband og calypsosanger. Det hele munner ut med en 48 timers ellevill tilstand… hvor Port of Spain og andre deler av Trinidad eksploderer i sensuell, og nesten religiøs livsutfoldelse. Høytalere ,satt opp langs gatene, roper "hands in the air!", festens ubestridte motto. Drønnet fra steelband høres i den mørkeste krok og meterlange opptog vrikker takten til afrikanske rytmer. Stemningen er elektrisk og lydnivået maksimalt. Fjær, glitter, ballonger, flagg, alt blåser gjennom luften som en varm snøstorm. Alle regnbuens farger har tatt sin årlige tur til Trinidad, alle har bokstaveligtalt slått ut både håret og annet.

Langs etter veien har en djevel og en haremskvinne inntatt noe som vanskelig kan kalles noe annet enn en paringsakt. Men det bryr ingen, det er hele to dager til hverdagen innhenter Trinidad. Luften lukter svette, rom, og lim fra kostymer. For vanlige dødelige europeere er det umulig å rekke over- i det hele tatt orke, alt som skjer disse dagene. Mens kloke trinidadere har tilbrakt de siste tre månedene i treningsstudio.

Knyttet til denne musikken bedriver man under karnevalsesongen Trinidads to mest populære danseformer. Den ene er "jump-up", som "overraskende" nok betyr å hoppe opp og ned i takt med musikken. Tatt i betraktning soca-taktens karakter så kan dette være vanskelig nok. Den andre er langt mere spennende, synes nok de aller fleste. Det å "wine" ser for et utrenet utenlands øye rimelig enkelt ut. Dette fører til at europeere, nordamerikanere og andre som kommer til disse breddegrader, kaster seg uhemmet inn i dansen. Lykkelig uvitende om at de fleste Trinidadere synes dette er ustyrtelig morsomt. Denne lærdommen har det tatt mange turister flere måneders ivrig "wine’ing" å finne ut av. Men et faktum er det; utlendinger kan bare ikke å "wine", sier de lokale. Så da så…Dansen består for ordens skyld av ulike roterende hoftebevegelser, som det altså ikke er bare bare å mestre.

Etter to døgn med feiring, drikking og dansing, alt i pur glede kan man bare ikke mere, og sovner inn, vel vitende om at det tar en dag eller to å sove ut rusen. Hva gjør vel det? Det er et helt år til neste gang… sukk.