Ungdomsproblemer

Ungdomstida er preget av ”her og nå” tenkning, eksperimentering og å finne seg selv. Og i det postindustrielle samfunnet er tenårene om mulig blitt vanskeligere. Forskere regner at tenårene oppstod på 50-tallet. Tidligere var veien fra barn til voksen heller kort. Etter en mekanisering og rasjonalisering av samfunnet, ble det ikke lenger bruk for ungdom i arbeidslivet i like stor grad som før. Dette gjorde at denne mellomfasen kunne vare i mange år. Det å gå i flere år uten å fylle verken rollen som barn eller som voksen, gjør at det lett oppstår en rolleforvirring. Dette fenomenet er noe vi ser oftest hos ungdom som bruker lang tid på å finne voksenidentiteten sin, og heller ender opp med å skape seg en negativ identitet. Dette kan igjen føre til at man lever ”på kant med loven”. Som kommer til utrykk gjennom rusproblematikk, kriminalitet og psykiske lidelser.

Vi er på vei til å utvikle et anomisk samfunn. Dette vil si et samfunn hvor normer har mistet sin gyldighet. Det er ikke lenger faste klare rammer på hvordan ting skal være og ikke være. Ingenting er umulig, påvirkningen kommer fra alle kanter. Dette har selvfølgelig også sine positive sider; økt kunnskap og variasjon i normer og verdier. Samt bredere toleranse og åpenhet for nye ting. Men, dette gjør også at rolleforvirringen blir større. Kulturen er ikke lenger med på å forme hvem som skal opptre hvordan. Rollemodellene i samfunnet har ikke en like klar funksjon som tidligere, de sender tvetydige signaler i form av dårlig moral, samlivsproblemer, rusmisbruk og likegyldighet overfor miljøet.

Til all tid, i alle samfunn og kulturer, har man brukt overgangsritualer for å markere overgangen fra barn til voksen. Dette for med sikkerhet å fastslå at barnet har tredd inn i de voksnes rekker. Disse ritualene blir utført på ulikt vis, men det som kjennetegner de er at de alle har et heller overdrevet dramatisk skjær over seg. Omskjæring, kroppstatoveringer, eller at de blir satt på ”prøve”. En må på en måte bevise at en er klar til å ta på seg det ansvaret det medfører å bli voksen. Her til lands har konfirmasjonen vært et slikt overgangsritual. Det er fortsatt en tradisjon å konfirmere seg, men det markerer ikke lenger at en har blitt voksen. Russefeiring er kanskje en ny måte å markere dette på. Også det å nyte rusmidler blir sett på som en del av voksenlivet. Dermed blir også det å benytte seg av rusmidler et tegn på å ha tredd inn i de voksnes rekker.

Da kommer vi over på hva slags funksjon rusmidler har i det sosiale fellesskapet hos ungdomsgrupper. En bruker ofte alkohol, og andre rusmidler, for å bli oppstemt, mindre sjenert, mer åpen og i noen tilfeller også for å dempe indre uro. Sistnevnte er en sterk indikasjon på at en er svært utsatt for å utvikle et rusmisbruk. Rusen er en del av ungdomskulturen, det viser seg faktisk unge som aldri drikker, er mer ensomme og til dels fungerer dårligere sosialt sett.

Når det kommer til seksualiteten har alkoholen en viktig funksjon, i og med at man tør mer når en er påvirket. En tør å ”prøve seg” på det motsatte kjønn, en tør å utforske seksualiteten i større grad. Omgivelsene har en annen oppfatning av hva som er akseptabel oppførsel og ikke når er ruspåvirket. Slik kan en bruke rusmidler som en unnskyldning for å opptre grenseløst og ukritisk. Med tanke på hvor ukritisk en er i ruset tilstand, får dette ofte alvorlige følger. Graviditet og overgrep er bare noen av de.

Parforhold og kommunikasjon

Fram til fylte 10 år er det lite betydningsfullt om en leker med gutter eller jenter. Fra 10 år og frem til tenårene er det mer vanlig at guttene og jentene leker hver for seg. Interessen for det motsatte kjønn ser vi i før og småskole alder i form av erting, småkjekling, ørefiker og smålugging. En får ”guttelus”, eller ”jentelus” av å komme borti det motsatte kjønn. Når en småerter hverandre i denne alderen, er det ofte et tegn på at man liker vedkommende. Det er en måte å gi og få oppmerksomhet på. Når man nærmer seg puberteten blir følelsene sterkere, en begynner å bli forelsket. Ofte opplever en å være avstandsforelsket, i filmstjerner, idoler eller venner ev eldre søsken, lærere og lignende. Det å være forelsket er, samtidig som det er veldig spennende, også veldig sårt. Mange har sikkert opplevd at det er lettere å være ”hemmelig forelsket”. Faren for å bli avvist er jo da minimal, samtidig som ingen heller da kan ”erte” en. Alle husker sikkert hvor flaut det var, om foreldrene, eller jevnaldrende, bare sa navnet på den en var forelsket i. (kjenner jeg rødmer når jeg tenker på det…)

Noen igjen ble ”sammen”. De dannet det man på fagspråket kaller et parforhold. Definisjonen på et parforhold er forholdet skal ha en viss varighet, samt at det følger de normene som er forventet. Eksempler på slike normer kan være at man har et fysisk forhold, at man ikke skal være utro og at man møtes regelmessig.

Årsakene til at vi etter hvert som vi blir mer modne, både kjønnslig og seksuelt, oppretter et forhold er sammensatt. Det er mange grunner til at vi mennesker sjelden vil leve livet alene. Mange sier at ”det å finne den store kjærligheten er meningen med livet”. Sosiologer hevder noe litt annet. Pardannelser er den mest praktiske løsningen i vårt samfunn for å føre arten videre. Det er en sosialsamfunnsnorm å leve i par. Også for det å etter hvert få barn. I noen miljøer gir det å ha en partner status. Det er med andre ord ”idealet”. Men, vi ser også at idealet i noen settinger er å være singel. Ta for eksempel Amanda i ”sex og singelliv”, en karrierekvinne i 40 årene. Hun bruker heller tid på karriere og seg selv, fremfor mann og barn.

Kommunikasjon

Kort sagt så er kommunikasjon det å gi og å motta et budskap. Vi kommuniserer på flere måter; når vi snakker i telefonen, skriver brev, tekstmeldinger eller ansikt til ansikt.

Vi snakker om toveis kommunikasjon. Men kommunikasjon er så mye mer enn å bare gi og motta budskap; kommunikasjon er det som gir oss nøkkelen til å forstå de ulike rollene vi spiller i samfunnet. Når vi kommuniserer får vi mulighet til å gi nærmiljøet rundt oss en pekepinn på de ulike følelsene, ønskene og behovene vi har.

Slik er kommunikasjon med på å få oss til forstå andre mennesker, noe som igjen hjelper oss til å forstå oss selv. Vi speiler oss selv i andre. Slik lærer vi empati og sympati, noe som er helt elementært for å kunne leve i samhandling med andre mennesker.

Jeg og du-budskap

Kommunikasjon imellom mennesker som står hverandre spesielt nært, for eksempel innenfor familien eller i et parforhold, oppstår det fort vanskeligheter. Følelser og subjektive vurderinger blokkerer forståelsen av hva som er det egentlige budskapet, eller man opplever budskapet som et angrep;

- Du rydder du aldri opp etter deg!!

Dette er et godt eksempel på hva vi kaller et du-budskap, her vil mottakeren mest sannsynlig gå i forsvar ved å komme med et lignende budskap;

- Du gjør ikke annet enn å mase!

Så er det i gang, ved generalisering og du-budskap overskygger man det egentlige budskapet. Hadde man i stedet brukt et jeg-budskap;

- Jeg skulle ønske du kunne rydde opp etter deg.

Dette oppfattes ikke i samme grad som et angrep, som igjen gjør at motparten ikke går i forsvar. Man hører budskapet. Et jeg-budskap gjør at man uttrykker seg presist og direkte. Det blir vanskelig for motparten å misforstå, eller oppleve utsagnet som et angrep. Mange synes det er vanskelig å kommunisere gjennom jeg-budskap. En risikerer å bli møtt med kritikk, hån eller avvisning. Ærlig kommunikasjon kan innimellom gjøre vondt. Samtidig utgjør det grunnlaget for tillit og nærhet i et forhold.

Ikke-verbal kommunikasjon og doble budskap

I kommunikasjon ansikt til ansikt, kommuniserer vi også ved hjelp av kroppsspråk. Vi bruker ansiktsuttrykk, fakter og gestikulering for å forsterke budskapet. I noen tilfeller sender den ikke-verbale kommunikasjonen andre signaler enn det verbale. Dette kalles gjerne dobbeltkommunikasjon, det sendes ut to motstridende signaler samtidig. Dette gjør mottakeren usikker og mistenksom. En kan også sende ut doble budskap med ord. Om partene etter hvert kommuniserer mer og mer gjennom doble budskap vil det oppstå problemer. Det blir omtrent umulig å oppfatte det egentlige budskapet, dette kompliserer dialogen. En misforstår motparten til stadighet, som gjør at reaksjonene ikke står i samsvar til budskapet. Tryggheten vil da bli borte, man vil føle seg ubekvem i den andres selskap. Man vil mest sannsynlig ende opp med å gå fra hverandre. I et forhold hvor begge parter blir hørt og forstått, er i hvert fall grunnfundamentet på plass. Dette gjør at forholdet har større mulighet til å fungere og å vare.