Oppdagelsen av Nord – Amerika er beskrevet annetsteds. Til tross for at spanierne trengte inn i Florida og i områdene i sørvest og franskmennene i Mississippi- dalen, var engelskmennene de mest fremgangsrike nykommere. Deres første permanente bosetning var Jamestown i Virginia i 1607. Her ble tilfeldigvis også Amerikas første negerslaver kjøpt av et hollandsk skip i 1619. Andre engelske bosetninger ble grunnlagt i Plymouth, hvor pilegrimsferdene kom i 1620, og rundt Massachusetts Bay. Snart etter slo nederlenderne seg ned i Hudsondalen og grunnla Fort Orange ( nå Albany ) og Nieuw- Amsterdam, og svensker slo seg ned i Delawareområdet. Både de nederlandske og svenske bosetningene kom senere under engelsk kontroll.

Etter denne starten utviklet det seg tre ulike koloniområder. I de sørlige koloniene, Virginia, Georgia, North- og South Carolina, ble det opprettet store plantasjer hvor negerslaver dyrket vekster som bomull, tobakk og ris for eksport til England. De nordlige koloniene i Ny- England var befolket av religiøse dissentergrupper. Deres bosetninger hadde form av kompakte landsbyer, omgitt av inngjerdet dyrket mark og åpne enger. I stor utstrekning var landsbyene selvforsynte. Det tredje området – New Jersey, Delaware, Maryland og Pennsylvania- ble kolonisert av engelskmenn og andre europeere. Deres ulike opprinnelse kunne sees i de kompakte landsbyene og isolerte gårdsbrukene. Havet knyttet de tre områdene sammen, og de viktigste befolkningssentrene var havnebyer som Boston og Baltimore. I 1790 levde storparten av befolkningen på nesten 4 millioner nær kysten eller i dalfører som gav forholdsvis lett adgang til kysten. Få hadde våget seg opp i høylandet i Appalachene.

I 13 år etter at britene tok Ny- Frankrike i 1763, var hele det østlige Nord- Amerika underlagt et enkelt styre. Da den franske militærtruselen i nord var fjernet, begynte imidlertid de 13 koloniene oftere å spørre seg selv om hvorfor de skulle betale skatter til Storbritannia for å beholde en britisk hær i Nord- Amerika. Uavhengighetstanken slo igjennom, og da Storbritannia på en uklok måte påla nye skatter og iverksatte handelsrestriksjoner, brøt det ut væpnet opprør. De 13 koloniene, som hadde undertegnet en uavhengighetserklæring den 4. Juli 1776, kom seierrike ut av den etterfølgende Uavhengighetskrigen mellom 1775 og 1783. Nå dannet de 13 statene en føderal republikk. I 1787 var den amerikanske forfatningen ferdigskrevet, og i 1789 ble George Washington, den engasjerte lederen under krigen, valgt til nasjonens første president. Washington D.C. ble valgt til føderal hovedstad i 1801.

Nå fulgte en tid med økende ekspansjon. Landet bakenfor Appalachene hadde vært stengt for bosettingsforsøk fordi den britiske regjeringen hadde holdt seg strengt til avtalene med indianerne, som jo eide landet. Transportproblemer til tross begynte nå pionernybyggere å flytte vestover. De dro fram gjennom Cumberland Gap til Kentuckys Bluegrassområde og langs militærveier og indianerstier til Ohios øvre løp. Denne elva ble snart en viktig ferdselåre.Grupper eller enkeltpersoner kunne kjøpe land av regjeringen. Systemet med å dele landområdene opp i arealer på 6 square miles ( 10 km ), kalt ”townships”, ble her for første gang tatt i bruk. Innenfor et ”township” kunne en få tildelt parseller på 640 acres ( 260 hektar ). Størrelsen på parsellene ble gjort mindre ved senere lovgivning. Oppdrett av husdyr, som ble drevet til markene i byene i øst, var en viktig næringsvei for disse tidligere pionerene. Vei- og kanalutbyggingen styrket forbindelsen mellom bonden og markedet. Eriekanalen, fullført i 1825, knyttet Lake Erie til Hudson River, og Wellandkanalen ( 1828 ) forbandt sjøene Erie og Ontario. En sendte også varer til og fra Ohiodalføret på Mississippi. I løpet av 1830- årene ble det bygd jernbaner over fjellene fra Baltimore og Philadelphia. I 1803 ble USAs landområde fordoblet ved president Thomas Jeffersons fremsynte kjøp av Louisiana. Det store området en på denne måten ervervet Frankrike til en gunstig pris, var lite kjent. Den nordlige delen var utforsket av ekspedisjonen til Lewis og Clark mellom 1804 og 1806. Ekspedisjonen fulgte Missourielva og var den første ekspedisjonen over land til Stillehavsområdet i nordvest. I løpet av de neste 50 årene brakte andre ekspedisjoner og reisende med seg tilbake ugunstige beretninger om områdene. Det tok lang tid før koloniseringen kom i gang på grunn av transportvanskligheter og holdningen til de fysiske omgivelsene. Området ble beryktet som den ”store amerikanske ørken”. Blant de pionerer som reiste til landet lenger vest, fantes pelshandlere, fangstfolk og gullgravere. John Jacob Astors American Fur Company var i strid med britene om kontrollen over det området som til slutt skulle bli Washington og Oregon. Oppdagelsen av gull i California i 1848 skapte et rush til Stillehavskysten. Her slo senere mange av gullgraverne seg ned for godt og begynte med jordbruk. Andre pionerer var de tusen som reiste med vogner langs Oregonruten i 1840- årene, krysset Rocky Mountains og slo seg ned i den fruktbare Columbiadalen. Oregon ble opptatt i USA som stat i 1859. Territoriet Utah, anerkjent som en del av USA i 1850, ble befolket av mormonerne. De dro vestover under sin leder Brigham Young i 1846-47 for å unnslippe forfølgelser. Florida ble kjøpt av Spania i 1819 og Texas ble annektert av USA i 1845. Avtalen i Guadalupe Hidalgo i 1848, som gjorde slutt på Den meksikanske krig, førte til at store territorier kom inn under USA, heriblant de nåværende statene Arizona, New Mexico. California og Colorado. Borgerkrigen ( 1861-1865 ), krigen mellom Nord- og Sørstatene, således ikke så lenge etter at USA hadde gjort seg til en kontinental nasjon. Landet strakte seg fra Atlanterhavet til Stillehavet, de to ”naturlige” grensene. Den tragiske konflikten som Borgerkrigen var, kostet mer enn 600 000 mennesker livet. Krigen hadde forskjellige årsaker: rivalisering og spenning mellom de industrialiserte Nordstatene og de utpregede jordbruksstatene i sør, det sterkt omstridte spørsmålet om slaveriet og, mer direkte, om en eller flere staters rett til å løsrive seg. Det var en krig som ble utkjempet for å bevare Unionen, og det oppnådde en til gagns ved Nordstatenes seier. Sørstatene kom ut av krigen helt ruinert. Deres økonomi og livsstil var fullstendig ødelagt og de ble nesten behandlet som et erobret område under den 11 år lange ”gjenoppbyggingsperioden”. Sørstatene utviklet et bittert hat mot Nordstatene, og en finner fremdeles spor av dette. Samtidig ble de hvite sørstatsboernes holdning til negrene uforsonligere, til tross for avskaffelsen av slaveriet i 1863. Borgerrettightenes fremmarsj ble i sør lenge sinket. I tiden etter Borgerkrigen økte interessen for landområdene vest for Mississippi. Jernbanebyggingen, forandringer i jordlovene og nyskapninger inne industri og jordbruk hjalp til å skape en ny innstilling til et område som tidligere var blitt ansett som en ørken. Den første transkontinentale jernbanelinjen, Union Pacific, ble åpnet i 1869 og knyttet San Francisco til Øst- Statene via Omaha. De senere jernbanelinjene kom til å krysse kontinentet lenger nord eller sør. Mange kortere linjer ble strukket over de nordlige slettene i Dakotaterritoriet. Jernbanene var ikke bare en forbindelse mellom øst og vest, de fikk også stor betydning for bosetningen på De store slettene, som det tidligere ”ørkenområdet” nå ble kalt. Ekspansjonen vestover gikk parallelt med industriveksten i øst. Amerikas industri ble mer og mer dominert av hensynsløse entreprenører og finansfolk, menn som Andrew Carnegie ( stål ), John D. Rockefeller ( olje ), Cornelius Vanderbilt og Edward Henry Harriman ( jernbaner ), Meyer Guggenheim ( gruvedrift), Henry Du Pont ( sprengstoff og kjemikalier ) og J.P. Morgan ( finansvirksomhet ). Mot slutten av forrige århundre kjøpte også USA Alaska fra Russland i 1867. Landet annekterte Hawaii i 1898 og utkjempet krig mot Spania samme år. Denne krigen brakte Filippinene, Guam og Puerto Rico under amerikansk styre. USA, som tradisjonelthadde vært imot den europeiske kolonialismen i alle dens avskyginger, hadde nå selv et imperium.

Til tross for at USA ytte et avgjørende bidrag til de alliertes seier i første verdenskrig, som landet gikk med i året 1917, hersket i 1920-årene en utbredt konservatisme og isolasjonisme. Utenlandske engasjementer, til og med deltagelse i det unge Folkeforbundet, var overalt lite populært. Det var en tidepoke med velstand og urettelig materialisme. President Calvin Coolidge (1923-1929) sa: ”Amerikas levevei er forretninger.” Krakket på børsen i den 29. Oktober 1929 førte imidelertid til at USA fikk Den store depresjonen, en dyster tid med økonomisk tilbakegang som varte til Franklin D. Roosevelts (1933-1945) ”New Deal”-program begynte å virke, henimot utbruddet av andre verdenskrig.

Da krigen startet i Europa, erklærte Roosevelt USA for nøytralt. Men etter at han ble gjenvalgt for en tredje periode, sikret han seg Kongressens godkjennelse av låne- og leiehjelp til Storbritannia i 1941. 7. Desember 1941 bla en av de mest skjebnesvangre dager i amerikansk historie. Det uprovoserte japanske angrepet på Pearl Harbor og andre amerikanske baser i Stillehavet denne dagen brakte USA med i krigen for fullt. Da krigen var vunnet, fant USA seg i en ledene rolle i verdenspolitikken.

I etterkrigstiden er problemene som er knyttet til lederskapet i Vestblokken og de verdensomspennende forpliktelsene for å bevare freden, blit økt ved alvorlige innenriksproblemer, særlig i 1960- og begynnelsen av 1970-årene. Den stadige fremgangen i den amerikanske velstanden begynte å bli mer ujevn, arbeidsløsheten tiltok og landet ble rammet av rasestridigheter,økende voldsbruk, mord,byforfall og korrupsjon i høye stillinger. Det mest dramatiske eksemplet på det siste var Watergatesaken, som førte til at president Richard B. Nixon ble tvunget til å gå av i 1974. En periode med ro og konsolidering fulgte under hans etterfølger Gerald Ford. Valget av Jimmy Carter gav igjen en president som åpnet tok opp USAs problemer, både ute og hjemme. Den amerikanske livsstil, både dens økonomiske og sosiale side, ble satt under stadig større gransking