Fakta om USA

United States of America - USA

Amerikas forente stater, forbundsrepublikk som utgjør noe under halvparten av det nordamerikanske kontinent. USA strekker seg over hele kontinentet, fra Atlanterhavet i øst til Stillehavet i vest, med grenser i nord til Canada og Mexico i sør. Landet omfatter dessuten den nordvestlige del av kontinentet (Alaska) og øygruppen Hawaii i Stillehavet, og har siden 1959 bestått av 50 delstater og District of Columbia (hovedstaden Washington med omland). I tillegg har landet herredømmet over en del områder utenfor moderlandet: Puerto Rico, Virgin Islands (Jomfruøyene) og øya Navassa i Karibiske hav, samt American Samoa, Guam og en del mindre øyer i Stillehavet. Dessuten har USA tilsyn med en del øyer i FN-regi.

USA ble dannet i 1776 da 13 britiske kolonier på atlanterhavskysten rev seg løs fra moderlandet. Unionen ble stadig utvidet ved at nye områder ble lagt til, først som territorier og senere som delstater innenfor unionen. I 1853 fikk USA sin nåværende utstrekning mellom Canada og Mexico, men først i 1912 var hele dette området inndelt i delstater og opptatt i unionen. I 1959 kom så de siste to delstatene til, Alaska og Hawaii.

USA har i løpet av sin korte historie utviklet seg til å bli den mektigste stat i verden, så vel økonomisk som kulturelt, politisk og militært, og er etter Sovjetunionens sammenbrudd den eneste supermakt. Det som særlig kjennetegner nasjonen, er et enormt mangfold, i naturresurser, topografiske og klimatiske forhold og befolkningsgrunnlag (etnisk, kulturelt og religiøst) i kombinasjon med en sterk nasjonaltradisjon, politisk og kulturelt.

Stat og styresett

USA er en republikansk forbundsstat, sammensatt av 50 enkeltstater med republikansk statsform. I tillegg kommer territorier og enkelte autonome områder (Puerto Rico, Virgin Islands, Guam m.fl.). Det forfatningsmessige grunnlag for forbundet er forbundsforfatningen fra 1787. Den fikk 1791 ti tilleggsbestemmelser, «amendments» (Bill of Rights), og er også senere endret ved en del slike amendments, som likevel, i forhold til konstitusjonens alder, har vært forholdsvis få – i alt 27, den siste i 1992. Det 13. amendment av 1865 avskaffet slaveriet. Til dette knyttet seg et 14. og 15. amendment av 1868 og 1870, som i prinsippet fastslo like rettigheter for hvite og fargede. Det 17. amendment av 1913 innførte direkte valg på USAs senatorer, og 19. amendment av 1920 gav kvinner stemmerett.

Forholdet mellom den føderale myndighet og delstatenes uavhengighet har alltid vært grunnleggende i USAs politiske system. Formelt er den føderale makt sterk, og den har i perioder vært økende. Siden 1970-årene har det imidlertid vært en tendens til økt uavhengighet for delstatene. Etter forfatningen er alle bestemmelser som ikke uttrykkelig er tillagt føderasjonen, overlatt delstatene. På mange områder utøver forbundet og statene konkurrerende myndighet. De viktigste områder for forbundsstatens myndighet omfatter forholdet til fremmede stater, forsvaret, statsborgerrett, toll og post, pengevesen, handel enkeltstatene imellom, og inntektsbeskatningen (som imidlertid også kan utøves av enkeltstatene). Overlatt enkeltstatene er stort sett den alminnelige lovgivning, men forbundsforfatningen oppstiller først og fremst i de første 10 amendments (Bill of Rights) visse retts- og frihetsprinsipper som enkeltstatenes lovgivning ikke må krenke. Og at så ikke skjer, overvåkes av forbundsstatens høyesterett. Forbundsforfatningen bygger på og har opprettholdt Montesquieus grunnsetning om maktfordelingsprinsippet. I USA eksisterer således ikke det parlamentariske system. Skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt er en levende realitet.  

Næringsliv

USA er verdens sterkeste økonomiske makt, med en svært allsidig og avansert næringsstruktur. Bruttonasjonalproduktet (BNP) var i 1993 på 6378 milliarder USD, hvilket gir 24 697 USD per innbygger, med en gjennomsnittlig disponibel inntekt på 18 177 USD. BNP fordelte seg i 1990 slik på de ulike næringer: 2 % fra jordbruk, skogbruk og fiske; 25 % fra industri og bergverk, bygge- og anleggsvirksomhet; 73 % fra tjenesteytende næringer. Det er store regionale forskjeller i næringsliv som følge av variasjoner i beliggenhet, resursgrunnlag, klima, befolkningsfordeling, kommunikasjoner, tradisjoner osv. Arbeidskraften har også endret seg. I 1960 hadde f.eks. 18,6 % av gifte kvinner med barn under 6 år arbeid utenfor hjemmet; i 1993 var denne andelen økt til 59,6 %. Den totale sivile arbeidsstokken var i 1993 på 119,3 mill. (54,2 % menn og 45,8 % kvinner), og arbeidsledigheten var 6,8 %. Mens 20,1 % var fagorganiserte i 1983, var tallet 15,8 % i 1993 (mot 35,5 % i 1945). Dette må sees i lys av markedsliberalismen, som har gjort seg sterkt gjeldende i USA siden slutten av 1970-årene. I tråd med denne har mange delstater, særlig i sør, innført såkalte «rett til arbeid»-lover ('right to work laws'), som f.eks. forbyr tvungent fagforeningsmedlemskap ('closed shop'). Tradisjonelt har amerikanerne bekjent seg til det frie markedsystem (free enterprise), hvor de politiske myndigheters rolle er å tilrettelegge forholdene for næringslivet, men ikke selv drive som operatør i det økonomiske liv.

Fremveksten av en moderne industristat i USA skjedde i tiden mellom borgerkrigen (1861–65) og den første verdenskrig. Under de frie markedsforhold som da rådet, vokste det frem store sammenslutninger (truster, karteller m.m.) som truet med å etablere monopoler på flere felter av økonomien. Særlig i den reformvillige Progressive Era de første to tiårene av 1900-tallet innførte Kongressen en omfattende lovgivning med sikte på å sikre sunnere konkurranseforhold. President Theodore Roosevelt ble kjent som en «trustbuster», en tittel som passet vel så godt på hans etterfølger, William Howard Taft. Deres fremste våpen var Sherman Antitrust Act av 1890, som setter forbud mot «sammenslutninger med formål å legge bånd på handelen».

Klima

Et generelt trekk er de store motsetninger og raske vekslinger i været. Leilighetsvis opptrer voldsomme snøstormer, tropiske orkaner, tornadoer og tordenvær med ishagl. Størstedelen av USA ligger i vestavindsbeltet, mens det subtropiske høytrykksområdet bidrar til at de sørvestlige strøk får et meget tørt klima. Det gjør seg gjeldende en viss monsuneffekt med tilstrømning av fuktig havluft om sommeren, mens det er mer fralandsvind om vinteren. Fralandsvinden bidrar til at de østlige områder får et langt mer kontinentalt preg enn avstanden fra havet skulle tilsi. Fjellkjedene i vest hindrer luftutveksling i retning vest–øst. Mangel på markerte vest–østgående fjellkjeder gjør at luftstrømninger nord–sør kan gå relativt uhindret, særlig over den midtre og østlige delen av landet. Fra sør kan det komme varm og fuktig luft fra Mexicogolfen, fra nord kald luft fra arktiske områder. Møtet mellom disse kontrasterende luftmassene fører til kraftig uvær.

Fjellkomplekset i vest har stor betydning, dels som en barriere, dels ved at det forsterker nedbøren på vestskråningene og kaster regnskygge langt østover. Den fremherskende vestlige luftstrømmen blir omformet av fjellene slik at det dannes en lavtrykksrenne på lesiden. I dette området vil «gamle» fronter og lavtrykk fra Stillehavet forsterkes og nye kan dannes. Lavtrykksdannelse foregår ofte i grenseområdet mot Canada og lengst sør nær Mexicogolfen. Lavtrykkene følger baner som går mot Newfoundlandsområdet og videre ut over Atlanterhavet. Nedbøren i forbindelse med disse systemene forsterkes mot øst, ikke minst pga. fuktighetstilførsel fra varmt hav.

Stillehavskysten og en smal stripe innenfor har middelhavsklima med vinterregn og solrike somrer. Havet utenfor er relativt kaldt, pga. den kjølige Californiastrømmen, og det dannes ofte sommertåke som trekkes mot land med sjøvinden. Dette kan resultere i at det ikke blir så varmt midtsommers, men høyere månedsmidler om høsten. Lengst i nord er det typisk polarfront-dominert klima med nedbør til alle årstider. Årsnedbøren går opp i 2000–3000 mm, større ved enkelte fjellskråninger, og det er ofte sterke snøfall i fjellet. Januarmidlene ved kysten går ned mot 0 °C, mens det lengst sør er rundt 10 °C. Julimidlene ligger rundt 20 °C langs mesteparten av kysten, men stiger raskt innover kontinentet, særlig i sør.

Fjellområdet med sletter og dalsenkninger har sterkt varierende forhold. Sør for ca. 40° n.br. er nedbøren så liten og kystfjellenes skjerming så god at det er ørken og steppe, særlig tørt er det omkring nedre del av Coloradodalen der det faller under 100 mm i året. Men også i et større område østover til 100° v.l. er det stort sett tørt med årsnedbør fra noen hundre til ca. 500 mm. Over de skjermede tørre områdene i sørvest går julimidlene over 30 °C; Death Valley har verdens høyeste kjente månedsmiddel, med 39 °C i juli. Januarmidlene i disse traktene er rundt 10 °C. Lengst nord i området er det også varme somrer, med midler rundt 25 °C, men kjølige vintrer, januarmidler fra 0 °C til -10 °C. I og omkring de tørre områdene opptrer ofte støvfokk som kan gjøre skade på vegetasjonen.

Historie

1.George Washington :     1789-1797
2.John Adams :          1797-1801
3.Thomas Jefferson :      1801-1809
4.James Madison :        1809-1817
5.James Monroe :         1817-1825
6.John Quincy Adams :         1825-1829
7.Andrew Jackson :        1829-1837
8.Martin van Buren :       1837-1841
9.William Henry Harrison :   1841-1841
10.John Tyler :           1841-1845
11.James K. Polk :        1845-1849
12.Zachary Taylor :        1849-1850
13.Millard Fillmore :       1850-1853
14.Franklin Pierce :        1853-1857
15.James Buchanan :      1857-1861
16.Abraham Lincoln :      1861-1865
17.Andrew Johnson :       1865-1869
18.Ulysses S. Grant :      1869-1877
19.Rutherford B. Hayes :   1877-1881
20.James A. Garfield :          1881-1881
21.Chester A. Arthur :          1881-1885
22.Grover Cleveland :      1885-1889

23.Benjamin Harrison :        1889-1893
24.Grover Cleveland :      1893-1897
25.William McKinley :      1897-1901
26.Theodore Roosevelt :    1901-1909
27.William H. Taft :       1909-1913
28.Woodrow Wilson :      1913-1921
29.Warren G. Harding :    1921-1923
30.Calvin Coolidge :       1923-1929
31.Herbert C. Hoover :     1929-1933
32.Franklin D. Roosevelt :   1933-1945
33.Harry S. Truman :      1945-1953
34.Dwight D. Eisenhower:   1953-1961
35.John F. Kennedy :      1961-1963
36.Lyndon B. Johnson :     1963-1969
37.Richard M. Nixon :      1969-1974
38.Gerald Ford :          1974-1977
39.Jimmy Carter :         1977-1981
40.Ronald Reagan :        1981-1989
41.George Bush :         1989-1993
42.Bill Clinton :          1993-2001
43.George W. Bush :      2001-

Terror mot USA

11. september 2001 ble USA rammet av tidenes verste terrorangrep, som kostet over 5000 mennesker livet. Om morgenen ble det kapret i alt fire fly fra amerikanske flyplasser; disse ble overtatt av selvmordspiloter og brukt som bomber mot noen av USAs viktigste symboler: Ett traff Pentagon, to traff de to tårnene som utgjorde World Trade Center, mens det siste styrtet under uklare omstendigheter før det nådde et sentralt mål i Washington, muligens Det hvite hus.

Det uvirkelige, spektakulære og tragiske terrorangrepet sjokkerte en hel verden. Angrepet på World Trade Center ble sendt direkte på fjernsyn, etter at det første flyet hadde truffet en av skyskraperne. Etter at det andre flyet traff det andre tårnet, ble skyskraperne forsøkt evakuert, men etter vel halvannen time falt begge tårnene sammen, og tusenvis av mennesker ble begravd under titusenvis av tonn med sammenraste bygningsmaterialer. World Trade Center var på mange måter symbolet på det kapitalistiske USA, og mellom 40 000 og 50 000 mennesker arbeidet til daglig i skyskraperne. Det var uklart hvor mange som var i bygningen da angrepet kom, og hvor mange som klarte å komme seg ut, men en uke etter katastrofen var ca. 5000 mennesker meldt omkommet eller savnet. I tillegg til symbolverdien førte også angrepet til at store deler av USAs finansverden, og New York-børsen, ble satt ut av spill for noen tid.

I Washington traff det kaprede flyet utkanten av den kjempemessige Pentagon-bygningen, som huser USAs forsvarsdepartement og har om lag 25 000 ansatte. Rundt 200 mennesker omkom i denne aksjonen. På tross av de omfattende ødeleggelsene fikk ikke angrepet noen betydning for USAs militære kommandostruktur.

Det ble selvsagt øyeblikkelig satt i gang et arbeid for å identifisere og få tak i de personene som stod bak terrorangrepene. Tidlig pekte sporene i retning av den saudiske terrorlederen Osama bin Laden, som offisielt fikk status som mistenkt i saken. USA sikret seg også støtte fra NATO og de andre stormaktene til å gå til angrep mot den eller de som stod bak terroraksjonene. USA fikk også NATO og bl.a. Russland med på å oppfatte angrepene som en krigserklæring.

Kart

Hentet fra Intenett