På slutten av 1400-tallet seilte Kristoffer Columbus sammen med 100 menn over Atlanteren til Bahamas øyene sørøst for Florida. 30 år etter dette gikk den spanske kongens modige menn i land på det amerikanske fastlandet. Koloniseringen av Amerika var i gang. Men da hadde europeerne alt i flere tiår v‘rt i gang med å reise kolonier i Afrika. Europa bryter inn i fremmede verdensdeler, anlegger plantasjer og begynner gruvedrift, og går ellers på alle måter i gang med å utnytte naturrikdommene til sitt eget beste. Dette er noe av bakgrunnen for det skillet vi i dag finner mellom i-land og u- land. Utviklingslandene ble stort sett råvareleverandører for industrilandene. Det fikk ikke utvikle seg egen industri der. Økonomien måtte først og fremst innrette seg etter de behov i- landene hadde. Som en følge av dette lever nå 2/3 av verdens befolkning i et utviklingsland. Med noen få unntak defineres landene i Afrika, Asia og Latin-Amerika som u-land. Jeg skal nå komme inn på typiske trekk ved disse landene.

Dårlig økonomi er det første man tenker på i forbindelse med et utviklingsland. Bruttonasjonalproduktet er svært lavt. I f.eks. Mocambique er BNP per innbygger 113 US$, mens det i Norge er 20285 US$ per innbygger. Nå koster det kontinentet 161 milliarder kroner i året å betjene utenlandsgjelden, omtrent det samme som det får i utviklingshjelp. Monokultur er også en del av grunnen til den dårlige økonomien. Det vil si at landet baserer alle sine eksportinntekter på ett eller få produkter. Det kan få store utslag på inntektene hvis f.eks. avlingene slår feil et år.

Matmangel er det problemet folk flest vil forbinde med et utviklingsland. Det er sult og matmangel det blir fokusert på i media. Sultproblemet er en følge av minst to ting: Økonomien har brutt helt sammen, og effektiviteten i jordbruket er svært dårlig. Det siste skyldes at jordbruket er lite mekanisert, og i stor grad basert på enkle produksjonsmetoder. Forskere regner med at millioner av mennesker vil dø av matmangel fram til århundreskiftet.

Krig hemmer økonomisk vekst og skaper matmangel. Særlig i Afrika er dette et stort problem. Den økonomiske støtten fra i-landene blir ofte brukt til å kjøpe våpen. Maktsyke herskere bruker alle landets ressurser på militæret. Dette fører til sult og økonomisk sammenbrudd. Hvis u-hjelp går til militæret skaper det misnøye blant dem som gir pengene. Det kan føre til at støtten blir mindre neste år. Jeg mener det er viktig at vi setter betingelser til landene som mottar hjelp. Et grotesk eksempel er Angola, som bruker 15% av bruttonasjonalproduktet på militæret. Samtidig støtter Sovjet regjeringen i Angola med våpen og stridsvogner.

Infrastrukturen er en viktig del av det moderne samfunnet. Transport, energi, samt utdanning og sysselsetting er viktige momenter i denne sammenhengen. Det vil ofte være nødvendig med en viss utvikling av landets infrastruktur før investeringer direkte i næringslivet vil gi resultater. Generelt har u-land en dårlig infrastruktur. Dårlig telekommunikasjon, mangelfulle veianlegg og lavt utdanningsnivå er eksempler på forhold som hemmer en positiv næringsutvikling.

Industrien er naturlig nok lite utbygget. De fleste av utviklingslandene er råvareprodusenter, det vil si at de i det vesentlige eksporterer råvarer og halvfabrikata. Prisene på råvarene blir oftest fastsatt av multinasjonale konsern. U-landene har blitt avhengige av kornimport fra i-land som USA og Canada, det gjenspeiler u-landenes sterke avhengighet av i- landene. Vi kan her trekke paralleller tilbake i tiden. Under kolonitiden var det u-land som leverte råvarene til i-land, og u-land måtte kjøpe ferdigproduktene tilbake. Hadde vi unngått koloniseringen kunne kanskje u-landene hatt en egen industri, og dermed fått en bedre økonomi.

Katastrofer og tørke har også i stor grad rammet disse landene. Naturkatastrofer har ødelagt jorda, og tvunget mennesker på flukt. Bangladesh er et godt eksempel på dette. Der regner man nå med at 20 millioner mennesker er på flukt på grunn av flomkatastrofen. Heller ikke FNs Afrika-plan lykkes. I en rapport offentliggjort denne uken slår Javier Perez de Cuellar fast at kontinentets krise har blitt stadig verre. Rapporten konkluderer med at hvis ikke det internasjonale samfunnet gjør mer for å gjenopplive økonomien i Afrika, vil kontinentet synke ned i en nådeløs krise av tragisk omfang.

Befolkningseksplosjonen kan bli det virkelig store verdensproblemet i det neste århundret. Særlig i den tredje verden øker befolkningen drastisk. I mange land fordobles befolkningen i løpet av bare 40 år. Dette kan føre til masseutvandring til Europa og USA. Derfor er det viktig at de rike landene prøver å dempe denne befolkningseksplosjonen. Dette kan skje ved at de rike landene bidrar med kompetanse og informasjon om familieplanlegging.

Hovedinntrykket er at utviklingslandene har en dårlig infrastruktur. De er i det vesentlige råvareproduserende, og er i de rike lands hender når det gjelder prissetting. Et lavt utdanningsnivå vanskeliggjør en avansert produksjon. Tørke og matmangel skaper jevnlige katastrofer. Politisk er disse landene ofte preget av ustabile regimer som vanskeliggjør varige samarbeidsforhold med i-landene. Det er etter min mening en voksende forståelse av behovet for en balanse i verdensøkonomien. Dette gjør at de rike landene etterhvert vil vise en større interesse for en systematisk utvikling av u-landene. Over noen år gir dette håp om en postitiv utvikling i u-landene.