I denne teksten ønsker jeg å reflektere rundt dette med utdanning. Hva bør jeg velge, hva interesserer meg og hvordan er mulighetene for å få jobb innen yrket?

Igjennom hele oppveksten har de fleste av oss mange drømmer om hva vi ønsker å bli når vi blir ”stor”. Typisk for gutter er da brannmann, politi, flyger og så videre. Jenter drømmer gjerne om å bli dyrlege, flyvertinne eller kanskje sykepleier. Enkelte vokser opp og fullfører barnedrømmen, mens andre aldri klarer helt å lande på noe spesielt felt.

Når vi blir litt eldre og begynner på ungdomsskolen, får de fleste av oss sitt første møte med yrkeslivet igjennom den såkalte arbeidsuken. Meningen med denne uken, skal være at elevene får prøve seg litt innen ett yrke de interesserer seg for. Men har dette egentlig så mye for seg? Erfaring viser at de fleste utplasserte elevene, blir satt til ”drittarbeid” stort sett hele perioden de er hos bedriften. Dette fører til at flere av elevene blir om mulig enda mindre sikker på yrkesvalg videre.

Så plutselig en dag i februar i 10. klasse, er den muligens viktigste dagen hittil i ditt liv kommet. Du skal velge hva du skal gjøre på for resten av livet. Rådgiveren har ikke kunnet gi deg noe skikkelig svar. Studiekatalogene er skrevet veldig kryptiske, og gir deg egentlig ikke noe skikkelig svar. Foreldrene dine mener du bør velge noe du liker. Kompisene dine mener du bør velge det samme som de, for det er jo selvfølgelig ”det riktige valget”. Og lærerne da, de lærerne… Mine lærere mente i hvert fall at vi måtte gå allmennfag for å bli noe her i livet. Men seks til åtte år videre på skole, kan virke mye for en allerede skolelei 15 åring.

Litt uti juli kommer det ett brev i posten. Litt fortumlet åpner du brevet. Hva har jeg kommet inn på lurer du på, jeg husker jo knapt hva jeg skrev på søknaden i løpet av det kvarteret jeg fikk til rådighet denne kalde tirsdagsmorgenen i februar. Tankene strømmer i hodet. Det faget du har kommet inn på, er kanskje ikke det du har mest lyst å studere akkurat nå. Men det virket jo så utrolig imponerende og spennende den gangen du måtte søke. Du takker ja til studieplassen og forbereder deg til å begynne på skole.

Første skoledag, den første dagen i resten av ditt liv. Mange nye bekjentskaper, nye venner og muligens nye fiender. Du begynner nå endelig på en utdanning du har valgt selv, og du gjør jo selvfølgelig ditt beste. Veldig mange elever trives veldig godt med det valget de har tatt, men andre oppdager veldig raskt at de har valgt feil. Men hva skal du gjøre da? Du har jo selv søkt på dette kurset, og takket ja når du fikk tilbud om plass. Allerede to ganger, har du sagt at du vil ha denne plassen. Er det ikke for sent å ombestemme seg nå? Jo. I alt for mange tilfeller, stiller skolen seg på bakbeina og ønsker ikke å la deg begynne på noe ny linje nå. Det har jo allerede gått tre uker av det nye året og undervisningen er allerede kommet godt i gang. Du søker råd hos rådgiver. Men rådgiveren kan ikke gi deg noe svar. Han stiller seg uforstående til problemet ditt, og virker komplett uinteressert i å hjelpe deg.

Etter å ha slitt deg igjennom to år med utdanning innen ett yrke du egentlig ikke enda vet om du kommer til trives med. Karakterene er så som så. Kontoen er tom og studielånet står som store røde tall på det månedlige brevet fra lånekassen.

Etter mye press fra foreldre og forventninger fra systemet rundt deg, ordner du deg læreplass. Det forventes jo selvfølgelig at du fullfører utdanningen du har brukt i hvert fall to år på. I lærebedriften blir du godt mottatt. Du får oppnevnt en kontaktperson, opplæringsansvarlig og avtaler lønn. Dette skal bli bra tenker du. Dagene går og du lærer mer og mer. Samtidig som trivselen øker, øker motivasjonen.  Månedene flyr forbi i en fart. Fagprøven kommer imot deg i ett enormt tempo, og nervene stiger. Mange spørsmål dukker opp i hodet ditt. Har jeg fått tilstrekkelig opplæring? Blir fagprøven vanskelig? Hva skjer med stipendet hvis jeg stryker?

Nervene du hadde før fagprøven, var jo selvfølgelig grunnløse. Prøven gikk strålende, læretiden gikk strålende og læretiden avsluttes. Lærebedriften hadde ikke jobb til deg, de skal jo ha en ny lærling, og du er nå offisielt i arbeidsmarkedet. Med greie karakterer, bestått fagprøve og godt mot begynner du å lete etter ledige stillinger. Dager og uker går og de få kronene du rakk å spare i løpet av lærlingtiden renner bort. Og du begynner å bli desperat etter jobb. Du får ett jobbtilbud, og grunnet desperasjonen som begynner å bygge seg opp inne i deg, tør du ikke begynne å diskutere lønn. Du kan jo ikke risikere å ikke få denne jobben.

Våren nærmer seg, du er ikke helt fornøyd med lønna, og grunnet det labre arbeidsmarkedet det er innen ditt yrke, tør du ikke begynne å diskutere lønn. Du bestemmer deg for å søke på videre utdanning, kommer inn og begynner å studere noe helt nytt. Hvordan skal dette gå?

Fiksjon eller realitet? Denne situasjonen beskrevet, illustrerer nok/kanskje det som faktisk er en realitet.