3SK-A

Innlevering om valg og velgere

 

Oppgave A

Valgordningen i Norge kan innvirke på hvilke politiske partier som blir representert på flere uliker måter. Først og fremst har vi valgdistriktsordningen. Slik som valgordningen er i dag blir ikke mandater fordelt på bakgrunn av stemmeantall på landsbasis, men på grunnlag av stemmer i de ulike valgdistriktene. De ulike valgdistriktene har mellom 4 til 15 mandater å dele ut, dette sier seg selv at lett kan være med og styre hvilke partier som blir valgt inn til stortinget. Hvis et distrikt har 12 ulike partier som stiller til valg, men bare 8 mandater ser vi lett at denne delen av valgordningen favoriserer de største partiene. Små partier som kanskje på landsbasis ville hatt nok stemmer til å ha mandater, får ingen fordi de ikke er store nok i noen av distriktene.

 

Et annet viktig punkt i valgordningen som får stor innvirkning på hvilke partier som blir representert er selve fordelingen som foregår. I Norge deler vi partienes stemmetall på en såkalt deletallsrekke. Denne rekken består av tallene 1,4 og 3, 5, 7, 9 osv. Først deles alle partienes stemmetall på 1,4, det partiet som får det høyeste resultatet, får det første mandatet i distriktet. Dette partiets stemmer blir deretter delt på det andre tallet i rekken ( 3), osv…De andre partiene derimot deltar med det samme resultatet som etter den første delingen frem til at de ikke får et mandat, da deles de også videre.

Det at det første delingstallet i Norge er 1,4 svekker de små partienes sjanser i kampen om mandatene. Hvis delingstallet hadde vært satt til 1 hadde alle partiene kunne deltatt med sitt opprinnelige stemmeantall,        og dermed ville de små partiene ha en større mulighet til å få mandater. Det medfører at deletallsrekken også med på å innvirke på hvilke politiske partier som blir representert i stortinget.

 

Siden det er såpass stor favorisering av de største partiene i den norske valgordningen har de kommet med en så snedig ordning som utjevningsmandater.

Etter de 157 distriktsmandatene er fordelt skal det også deles ut 8 utjevningsmandater. Fordelingen foregår slik at landsresultatet for hvert parti deles på partiets første ubrukte delingstall. Har et parti fått 3 distriktsmandater, deles stemmetallet på det fjerde tallet i rekken (7). Da mange distriktsmandater fører til et høyere delingstall, er utjevningsmandatene lettest å vinne for små partier med få distriktsmandater. For øvrig blir utjevningsmandatene tatt fra de valgdistrikt der partiet har flest ”ubrukte” stemmer”, dvs. der delingen på det første ubrukte delingstallet gir høyest resultat.

 

En annen side ved valgordningen som støtter de små partiene er at vi ikke har sperregrense på fordelingen av distriktsmandater. Selv om et parti har under 4% av stemmene på landsbasis kan de ha såpass stor del av stemmene i enkelte valgdistrikt at de får mandat(er) likevel.

 

Oppgave B

” Det er svært viktig at vi får en matematisk rettferdig valgordning i Norge”

Valg ordningen i Norge er i dag ikke fullstendig matematisk rettferdig. Det at en valgordning er matematisk rettferdig vil si at de som representeres i stortinget avspeiler folkemeningen. Det som hindrer dette i Norge i dag er først og fremst inndelingen i valgdistrikter, og det faktum at mandater ikke bare blir delt ut på grunnlag av hvor det er flest avgitte stemmer / stemmedyktige, men også på bakgrunn av distriktspolitiske hensyn. En matematisk rettferdig valgordning ville blitt mer demokratisk enn den vi har i dag, men hva er argumenter for at vi ikke prioritere en slik ordning?

 

Norge er et stort land med spesielle geografiske og næringsmessige forhold. Det bor folk helt fra Nordkapp i nord, og til Mandal i sør. Men de fleste bor i byer og på østlandsområdet, en matematisk rettferdig valgordning ville ført til at disse områdene ville bli over representert, og utkantspolitikere hadde ikke ant en sjanse til å bli med og bestemme. Den valgordningen vi har i Norge i dag beskytter distriktene, og disses interesser. Det er viktig å trekke inn relevante distriktsmessige og bosettingsmessige hensyn på en systematisk måte, i tillegg til folketallet. Dessuten er en viss overrepresentasjon for distriktene en nødvendig fleksibilitet i forhold til befolkningsutvikling. Vi må huske at de enkelte stortingsrepresentantene ikke bare skal være en talsperson for velgergruppen til enkelt partier, men også for enkelte landsdeler. Det er viktig med en spredt geografisk representasjon for å gi spredt geografisk politikk. Og enkelte geografiske områder har behov for å være sterkere representert i det politiske systemet enn hva folketallet skulle tilsi. Nord-Norge er den desidert største landsdelen, likevel er det den mest folkefattige. Skulle største delen av Norge bli ned prioritert i stortinget, bare fordi det ikke bor like mange der som i kjerne området rundt Oslo? Dette skjønner vi blir feil, og derfor blir vi nødt til å vike litt bort fra en matematisk rettferdig valgordning.

 

En annen faktor er ønsket om å etablere et styringsdyktig flertall slik at en kan greie å danne flertallsregjeringer. Dette er viktig for at det skal fungere mest mulig problem fritt, og at vi slipper å skifte regjeringer midt inne i en stortingsperiode. Et eksempel på hvordan det kan gå når en ikke har et slikt flertall er da statsminister Bondevik satte kabinett spørsmål ved gasskraftverksaken, og måtte gå av pga. mindretall i regjeringen. Med den ordningen vi har kan vi minke andelen partier i stortinget, og hindre et oppsplittet storting.

 

Men selv om det er mange sterke argumenter ”mot” en rettferdig matematisk valgordning er det også en del gode for, de skal vi se på nå.

 

Den valgordningen som Norge fører i dag kan vi ikke si er demokratisk. En mattematisk retteferdig valgordning derimot er demokratisk. Med en slik ordning hadde hver enkelt stemme telt, og det ville gjort at representantene på stortinget hadde avspeilt

folkemeningen. De partier med flest stemmer på landsbasis ville fått flest representanter, og de partier som i dag så akkurat ikke får nok stemmer til distriktsmandater i flere fylker kunne likevel på landsbasis fått stor nok oppslutning til å bli representert. Dessuten ville det sikret at stemmer bak hver person i stortinget blir de samme i ulike deler av landet.       

 

For å sette det på spissen så gir Norge i dag areal stemmerett. Det er ikke arealet som skal representeres det er befolkningen, og det blir den ikke i så stor grad som den kunne blitt. Dermed fører dette til at store deler av befolkningen blir underrepresentert, noe som egentlig står stikk i strid med folkesuverentitesprinsippet. Det er et system som styrer, ikke folket. Stemmer ved stortingsvalg bør telle mest mulig likt, men slik det er i dag har fylkene Akershus, Oslo, Rogaland og Buskerud vært veldig, veldig sterkt underrepresentert, og stemmer derifra teller ikke halvparten av hva stemmer i Nord-Norge gjør. Dessuten kan denne skeive fordelingen gjøre slik at valgdeltakelsen minker fordi folk føler de ikke har noe å si uansett. Stemme deltakelsen på Østlandet (i gjennomsnitt) ligger også langt over den i de nordligste fylkene. Er det rett at disse blir diskriminert på denne måten?

 

Jeg vil konkludere med at egentlig spiller det ingen rolle hvordan en organiserer et valgsystem, så lenge det greier å balansere mellom folketallet og det å gjøre det slik at alle deler av et samfunn blir representert i stortinget. Uansett om en velger et mattematisk rettferdig system eller ikke, blir noen underrepresentert. Så det som gjelder er å konsentrere seg om at det blir rettferdig for så mange som mulig, langt bedre enn det går ikke, for jeg vil si det er komplett umulig å tilfridstille alle parter i en slik ordning.

 

Oppgave C

I kommunevalget i år lå oppslutningen på ca 60 %, det vil si at 40 % av landets stemmeberettige føler at de ikke kan, eller vil stemme. Hvor for er det slik, hvorfor har vi i Norge i dag en så stor svikt fra velgerne?

 

Det første jeg må gjøre er å se på meg selv. Jeg hadde i år, for første gang muligheten til å stemme, men jeg stod over. Hvorfor? Først og fremst må jeg se på det faktum at jeg føler meg ”kommuneløs”, da jeg kommer fra Frøya Kommune, men bor i Trondheim. Det betød at jeg måtte forhåndstemme. For det første synes jeg ikke det er like spennende, for det andre; hvor og hvordan stemmer man(?), for det tredje kjenner jeg ingen andre jeg kunne forhåndstemme med og sist men ikke minst; hvilket parti skulle jeg stemt? Under valg kampen fokuserte media i alt for høy grad på politikken på landsbasis. Diskusjonene i fjernsynet var diskusjoner mellom de kjente partitoppene som sitter i stortinget, det var ingen som nevnte noe til meg om politikken som blir ført i de to kommunene som jeg føler meg hjemme i. Til og med i skoledebatten gjentok politikerne for det meste det som stortingspolitikerne allerede hadde snakket om i flere måneder. Jeg ser på meg selv som ganske interessert i politikk, men tilslutt satt jeg igjen med en følelse av forakt for alle partiene, og det å skille dem fra hverandre for så å velge ett parti ble en umulig oppgave. Jeg må innrømme at jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet på valgdagen, men det hadde vært verre å stemt bare for å stemme uten anelse hva jeg egentlig stemte på.

 

En del av de grunnene jeg hadde for å ikke stemme tror jeg går igjen hos flere.  Når hjemmesittere blir spurt om hvorfor de ikke stemmer er: ”Jeg har ikke peiling på politikk” eller ”Jeg vet ikke hva partiene står for” typiske svar. Dette er spesielt gjeldende ved kommunevalg. Som sagt blir de lokale sakene sjelden tatt opp i de debattene som største parten av de stemmeberettigede følger med på. Flertallet av Norges befolkning leser helst aviser som Dagbladet og VG, og ser på TV, og det er her de først og fremst følger med på politikk. Selv om NRK prøvde å trekke inn lokalpolitikere inn i TV-debatten i år, er et problem er at få følger med på disse debattene. Lokalpolitikerne er ikke like drevne som stortingspolitikerne, forståelig nok, og dermed klarer de kanskje ikke å vekke engasjement hos velgerne. Men likevel kan en ikke si at den norske befolkningen ikke er engasjert i politikk og finner dette uinteressant, folk er i dag mer engasjert og ofte mer opplyst enn hva de har vært tidligere. Men ideen om stemmeplikt har fått redusert betydning, og folk bryr seg mer om enkelt saker. Dermed vil en valgkamp som er kjedelig, og uten stor fokus på spesielle enkelt saker bli kjedelig for velgerne og dermed føre til en lavere oppslutning.

 

I statsvitenskapen skiller en mellom rasjonelle valgforklaringer og forklaringer basert på sosiale og demografiske særegenhet for å forklare hvorfor velgerne stemmer eller ikke. I den rasjonelle forklaringen antar man at folk måler gevinsten av det å stemme opp mot hvorvidt den enkeltes stemme påvirker valgutfallet og hvor viktig dette vurderes å være. Dette leder ofte til det såkalte "stemmeparadokset". Hvorfor stemmer de fleste velgere i demokratier når sannsynligheten for at en enkelt stemme skal påvirke mandatfordelingen er tilnærmet lik null, slik at gevinsten ved det å stemme alltid vil være mindre enn kostnadene? Valgdeltakelsesforklaringen som bygger på sosiologiske modeller, ser på deltakelsen i forhold til variabler som alder, kjønn, bosted og inntekt. Begge disse modellene har vært nyttige for å forstå hvorfor grupper av mennesker stemmer. (http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200202/06/art-2002-05-02-01.html)

 

En annen medvirkende årsak til den lave valgoppslutningen kan være en slags følelse av politisk avmakt (noe av det som ble nevnt tidligere med den ” den rasjonelle forklaringen” ). Dette gjør seg da spesielt gjeldene på lokalplanet, hvor alle kommuner opplever trang økonomi og statlig pålagte oppgaver som en klam hånd over lokaldemokratiet. Dette kan være en grunnleggende årsak til at velgerne svikter på lokalvalg. Et annen grunn kan være mangelen på fremtredende politikere. Det hjelper alltid på valg resultatet hvis en har politikere med sterke meninger og en sterk personlighet stillende til vag. Dessuten vil sterk konkurranse, og store forskjeller i politikken føre til økt valgoppslutning. Man må huske at mange velgere flest tar lett trynefaktor og personligegenskaper opp til overveielse, og ser bort fra den faktiske politikken når de velger hvilket parti de skal stemme. Mangel på slike personer kan enkelte steder føre til lavere oppslutning.

 

Mangel på overskudd og ressurser er også veldig gjeldende, og kan føre til at folk føler en hvis politisk fattigdom. For å vite hva en stemmer (eller skal stemme), bør en ha satt seg grundig inn i hva de forskjellige partiene står for. Dette krever personlig engasjement, overskudd og kunnskap. Disse tre egenskapene er skjevt fordelt blant befolkningen, og i en ellers stressende hverdag setter en gjerne andre ting foran dette. Mange ser dermed på politikk som noe vanskelig og fremmed. En får en mangelfull oversikt over politiske ”stridsspørsmål” og er usikker på hvilke løsninger de forskjellige politiske partiene har, eller hva som i hovedsak opptar de ulike partiene. I Norge i dag ser vi en tendens hos partiene at de skiller seg mindre og mindre fra hverandre. Det er dette som fører til en forvirring for hva man skal stemme. En årsak til dette kan være at vi har det så godt i Norge, politikk er ikke noe vi møter i stor grad i hverdagen. Derfor mister det interesse, og folk er for fornøyde til at de ”orker” å bry seg.

 

Kilder

Lærerboka, utleverte artikler,

http://www.dagsavisen.no/innenriks/apor/2003/09/752898.shtml http://www.venstre.no/artikler/005DACA2-000F8568-005DACA3

http://www.utropia.no/nyheter/1617.html

http://www.daria.no/skole/?tekst=855

http://www.kafjord.com/cparticle95857-2747.html

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200202/06/art-2002-05-02-01.html

http://www.stortinget.no/om_stortinget/forfatningen/valgordninger.html

http://home.no.net/opsand/sampol/nasjonal.html

http://home.online.no/~lhaughom/norge.htm