Berggrunnen

De eldste bergartene vi kjenner, altså grunnfjellet fra urtiden finner vi ikke så mye av på Varaldsøy. Bare på østsiden til fjorden ligger det noe større grunnfjell opp i dagen. Dette er mest gammel granitt og gneis. Samme grunnfjell, altså like gammelt, finner vi på fjordsiden i Ljonesåsen. Yngre granitt finner vi i Tveitekvitingen (i Samnanger). Ellers ligger grunnfjellet på Varaldsøy skylt av mer eller mindre tykke lag av skiferberg fra den neste perioden av vår geologiske historie, kambrosilurtiden. På nesten hele vestsiden av fjorden er det mest leirglimmerskifer eller fyllitt, men høyere oppe i høydene mot Hålandsdalen ligger det en hardere, mer kvartsrik skifer.

I Vesøldo går derimot fyllitten helt til topps. Skiferlagene har ”fallet” sitt mot fjorden (mot Tørvikbygd). Disse sedimentære bergartene kan sjelden brukes som takstein eller fin byggestein, bare et par steder, som for eksempel ved Oma, finnes der små helleberg. Men fyllitten smuldrer lett og gir da god jord for trær og planter som vokser her. Flere steder finnes det også kalkstein mellom denne finskifrete bergarten. Nedenfor Gravdal finnes det et mer grønnfarget steinslag, grønnskifer (”grønnstein”). Her kan man også finne noe klybberstein. Norges Bank i Bergen er bygget opp av stein som er funnet like ved sjøen i dette området. På Varaldsøy finner vi grønnskiferen på hele nordre og nordvestre delen av øyen. Samme grunnstein finner vi også lenger ute i Hardangerfjorden i Ølve og øyene på nordvestsiden av fjorden helt til havs. Geologer sier at noe av det som vi finner i denne skiferen er stein som i smeltet tilstand er sprengt opp av svære vulkaner tidlig i silurtiden, og har blandet seg med andre steinslag.

Sør for grønnskiferlagene på Varaldsøy er det et lag med kvartskifer i fjellene, men mesteparten av gårdene ligger på fyllittgrunn her også. Det finnes også litt kalkstein ved Gjuvsland og Åkre (sørøst). I kalkstein ved Gjuvsland har rennende vann laget en 30 meter lang hule i fjellet med tappformet kalkstein i taket. Denne hulen har fått navnet Gildrehola.

Heller ikke i urtiden lå grunnfjellet jevnt. Der var høyder og fjelldrag med brede lægder i mellom. Der Sunnhordland og Hardanger ligger nå, var det i slutten av urtiden og millioner av år etter det et slikt ”trog” under sjøoverflaten. Inne på Hardangervidden, som nå ligger på opp til 1400 meter over havet, har det blitt funnet fossiler av sjødyr i de bergartene som ble laget i sjøen oppå grunnfjellet. Etter hvert som smuldringskreftene tærte ned på fjellene, førte vannet de løse sedimentene ned i sjøen. På bunnen samlet det seg leirgjørme og sand, det ene laget oppå det andre. Noen steder la det seg også lag av kalk av alle skjelldyrene som levde i sjøen. Med tiden ble lagene presset sammen av tyngden, og heten fra vulkanske utbrudd hjalp til å omforme dem. Lagene ble omformet til kalkstein og skiferberg (også leirskifer, leirglimmer og skifer).

Mot slutten av silurtiden ble det her på Vestlandet og videre nordover i hele landet, skjøvet opp et svært fjelldrag (den kaledonske fjellkjedefoldingen). Nå kom skiferberg høyt opp, og vind, vann og frost tok til å tære på dette også. Gjennom lange tider spiste fossende bekker og elver seg ned i gjel og trange daler, helst der det var løsere bergarter. De største samlingene av løse bergarter var altså her på sørøstsiden, langs etter grensen for oppbruddet. Dette området var samlerenne for elver. Det ble til en dal som isen senere gravde ut og fyllte opp til en fjord – Hardangerfjorden.

I Strandebarm og Varaldsøy kan vi se at fjorden går langs etter fjelldragene på vestsiden. Men Mundheimsdalen skjærer tvers gjennom dem. Her har det under dannelsen av den store fjellkjedefoldingen blitt dannet en tverrsprekk, som det også flere andre steder ble dannet sund. Denne ”sprekken” kan vi følge helt fra Samnanger gjennom Kikadalen, Gjønavatnet, Mundheimsdalen, Øynafjorden og videre gjennom skaret over Matresfjorden. På Varaldsøy er det et mindre tverrsøkk ved Gjuvslandsdalen.

Gjennom enda et par hundre millioner år ble den gamle fjellkjedefoldingen tært mye ned, særlig her på Vestlandet med mye regn og vind. Landskapet ble mer og mer utformet, og slik som det er i dag, ble det gjennom istidene i ”nytiden” i vår geologiske historie. En gang lå storisen mer enn 1700 meter over havet nå. Når en ismengde på 2000 meter i tykkelse, veier like mye som et steinslag på 800 meter, er det ikke vanskelig å forestille seg hvilke makter og krefter som gravde ut disse landformene. Isen rev løs og førte med seg mye stein som skuret og skjøv under den store tyngden. De sterkeste utgravningene var i dype dalsøkk, særlig der hvor fjordene nå ble uthulet. Isen gikk helt over Varaldsøy. På fjelltoppene her kan man se skuringsmerker.

Merker etter storisen og senere mindre breer ser man ellers mange steder. Til og med høyere topper kan være avrundet på den siden hvor isen stod i mot, for eksempel Snerta (mot Hålandsdalen) som ligger 682 m o.h. Skuringsmerker finnes det opp til 500 m o.h. Men vi ser best hvordan isen har jevnet ut tilslipt på holmer, skjær og nes (for eksempel Nernesholmen i Bondesund nordvest for Varaldsøy) Et eksempel på hvordan isen kunne hule ut et gjuv som vannet først hadde laget har vi i Stranddalen (som ledes ut i fjorden ved Strandebarm). Øverst ser vi bratte fjellsider, på østsiden helt stupbratte, og nedenfor ligger urer av stein som frosten sprengte løs da breen hadde minket ned. Her i brekanten var da varmeskifte sterkest. I liene nedenfor og i dalbunnen finnes det også morenejord som isen la fra seg etter hvert som den tinte vekk innover i dalen. Nå er dalbunnen for det meste flat. På vestsiden er det også en sidedal som munner ut høyt oppe i fjellsiden.

Statsgeolog Rekstad har funnet ut er at Munnheimsdalen en gang var et sund fra Hardangerfjorden til en fjord som gikk over Sævareid og helt opp til Tveita i Hålandsdalen. Mesteparten av det som i dag er bygdene i Varaldsøy og Strandebarm, lå da under havoverflaten.

Det løse jordlaget.

Utenom de høyeste fjelldragene, særlig ved de bratte fjellendene mot fjord og dal er berggrunnen gjemt av et tynnere eller tykkere jordlag. Mye av denne jorden finner vi i bygdene. Jorden er smuldringsjord (forvitringsjord) fra berggrunnen på eller i nærheten av bygden. Skiferlagene som vi finner mye av på Varaldsøy smuldrer lett. De gir da ”esjejord”(bløt jord), som gir god og næringsrik jord for trær og planter. Denne jorden er mye brukt til dyrkningsjord. Kalkstein som finnes noen steder mellom fyllitten, gir også god jord, men smuldrer ikke så lett. Men mange steder er jordlaget tynnt, særlig i utmarken og til fjells.

Flere steder finner vi også morenejord som en gang har kommet med breer. Det er en blanding av grus, sand, gjerne blandet med rullestein. Sanden er helst av kvarts. Sandjord er det mye av ved Bruelven og noen steder i Mundheimsdalen. Både i esjejorden, morenejorden og sandjorden finnes det noe som kalles ”rødmold”. Dette er ikke et spesielt jordslag, den rødbrune fargen kommer nemlig av at det er litt malm eller kis i jorden som inneholder jern som før eller siden blir frigjort og ruster.