Mål 1a): Kunne gjøre rede for hvordan kroppens muskel-, nerve-, støtte- og bindevev er bygd opp.

 

Kilde: Lærebok (Treningslære)

 

Innhold:
Del 1: Muskelvev
Del 2: Nervevev
Del 3: Støtte- og bindevev (Slått sammen til et emne.)

 

del 1: Muskelvev

 

Muskelvevet er bygd opp av muskelceller som har evnen til å trekke seg sammen og dermed skape bevegelse.
Vi har tre typer muskelvev:

• Tverrstripet muskulatur (viljestyrt muskulatur)
• Glatt muskulatur (muskulatur som jobber uavhengig av viljen)
• Hjertemuskulatur (en tverrstripet muskulatur som jobber uavhengig av viljen)

Den tverrstripete muskulaturen er viljestyrt, det vil si at du kontrollerer om du vil bevege muskelen eller ikke. Når du ser på muskulaturen i et mikroskop så har den et tverrstripet utseende. Denne muskulaturen blir gjerne omtalt som skjelettmuskulaturen, fordi den har feste i knoklene i kroppen og beveger ledda i kroppen. Den glatte muskulaturen eksisterer i indre organer og blodårer. Denne typen muskulatur trekker seg sammen og arbeider automatisk, og kan ikke kontrolleres bevisst. Hjertemuskulaturen er en blanding av de to andre muskeltypene. Den har et tverrstripet utseende og er sterk, men den er ikke viljestyrt og den er utholdende. I tillegg har denne muskulaturen et eget ledningsnett for nerveimpulser.

 

Musklene er bygd opp av muskelceller og bindevev. Muskelcellene blir også kalt muskelfibrer. Muskelfibrene varierer mye i lengde, fra noen få centimeter i ansiktet opptil 20-30 cm i store muskler i beina. Tykkelsen av en muskelfiber kan sammenlignes med et hårstrå, og er vanligvis mindre enn 0,1 med mer i diameter, men den kan være noe avhengig av treningstilstanden til utøveren. Særlig styrketrening fører til at muskelfibrene blir tykkere. Muskelfibrene er samlet i bunter som hver inneholder fra 20-60 fibrer. Rundt hver enkelt muskelfiber, rundt muskelbuntene og rundt hele muskelen ligger det bindevevshinner som går over muskelsenene.

 

Muskelfibertyper

 

Skjelettmuskler(også kalt tverrstripet muskulatur) inneholder flere muskelfibertyper, med ulike egenskaper. Ved dyreforsøk ble fibertypene opprinnelig inndelt etter farge i to hovedgrupper: røde (utholdende) og hvite (raske) muskelfibrer. Hos dyr består hele muskler i hovedsak av en og samme fibertype. Hos mennesket er det imidlertid en blanding av flere fibertyper i en muskel. Muskelfibrenes egenskaper varierer en god del, og det er derfor naturlig å dele fibrene inn i typer etter hvilke egenskaper de har. Det er vanlig å dele dem inn i tre typer:

• type I-fibrer
• typeIIA-fibrer
• type IIB-fibrer

 

Type I og IIB tilsvarer grovt sett egenskapene til dyremusklenes røde og hvite fibrer og skiller seg mest fra hverandre, mens type IIA er en mellomform. Fibertype I trekker seg langsomt sammen, er ikke særlig sterke, men til gjengjeld svært utholdende. Type IIB-fibrene er både raske og sterke, men lite utholdende. Type IIA-fibrene har litt av type IIB-fibrenes hurtighet og styrke, og er dessuten relativt utholdende.

 

del 2: Nervevev

 

Nervevevet er kroppens informasjonssystem og sørger for sanseoppfatning, ledning av nerveimpulser, tankevirksomhet og bevisste og ubevisste handlinger. Nervesystemet består av høyt spesialiserte celler som er følsomme for mangel på oksygen og næring. Nervevevet er bygd opp av nerveceller og støtteceller (gliaceller). Støttecellenes oppgave er blant annet å sørge for næring til nervecellene. Dessuten lager de såkalte myelinskjeder rundt nervecellenes utløpere, som fører til at nerveimpulsene når hurtigere fram til muskelfibrene.

 

Fra nervecellens cellelegeme, der cellekjernen ligger, forgreiner det seg to typer ytløpere som blir kalt dendritter. Sammen med cellelegemet mottar dendrittene impulser fra andre nerveceller. Impulsene kan enten være hemmende eller fremmende. Det er derfor summen av påvirkning som bestemmer om en nervecelle blir aktivert eller ikke. Fra cellelegemet går det også en lang utløper som leder impulser ut fra nervecellen. Denne utløperen, som er en lang og tynn, blir kalt akson eller nervefiber. En slik nervefiber kan ha kontakt med andre deler av nervesystemet eller kroppen ellers. Kontaktstedet blir kalt en synapse. Det er et kjemisk koplingspunkt for ledning av nerveimpulser fra en celle til en annen.

 

Vi husker at nervecellene i ryggmargen som sørger for at muskelfibrene kan trekke seg sammen, blir kalt motoriske forhornceller. Et annet navn på en slik nervecelle er motonevron. Vi skal nå se nærmere på kontakten mellom nervesystemet og musklene.

 

Musklenes nerveimpuls

 

Som andre nerveceller står også de motoriske forhorncellene overfor en kontinuerlig påvirkning fra andre nerveceller. Disse impulsene kan komme fra sanseorganer i huden, musklene eller leddene, men også fra storhjernen, og de kan være både fremmende og hemmende. Dersom summen av påvirkningen er sterk nok, ”fyrer” eller tenner motonevronet og sender en impuls via nervefibrene til muskelcellene. Hver motorisk forhorncelle har kontakt med et bestemt antall muskelfibrer. Kontaktstedene mellom utløperne fra de motoriske forhorncellene og muskelfibrene blir kalt motoriske endeplater.

 

En motorisk endeplate inneholder flere synapser og fra muskelfiberveggen blir impulsene ledet videre til myofibrillene, der kontraksjonen skjer.

 

En motorisk forhorncelle, dens nervefiber (utløper) og de muskelfibrene den har kontakt med, blir kalt en motorisk enhet. Nervefiberen forgreiner seg i muskelen og kontakter hver enkelt fiber via motoriske endeplater. Antallet muskelfibrer i en motorisk enhet kan variere fra noen få til et par tusen. De minste motoriske enhetene finner vi i muskler som er bygd for finregulering av muskelkraften, for eksempel muskler rundt øynene og til dels også finger-musklene. I store og kraftige muskler, som utfører grove bevegelser, er det mindre behov for finregulering av kraften. Knestrekkerne og setemusklene er eksempler på muskler som inneholder store motoriske enheter. Muskelfibrene i en motorisk enhet arbeider alltid sammen. Det kommer av at alle fibrene i en enhet blir styrt av det samme motonevronet. I en motorisk enhet gjelder derfor ”alt eller intet”- loven. Enten får vi kontraksjon i alle fibrene i enheten, eller ikke i noen av dem.

 

Mange ulike strukturer er enten bygd opp av eller inneholder bindevev. Bindevev er den mest utbredte vevstypen i kroppen og kan deles inn i fast og løst bindevev. Fast bindevev har som oppgave å binde sammen og støtte opp andre vev, mens løst bindevev fyller ut tomrom og spalter mellom organer og vev. Fibroblastene er de egentlige bindevevscellene. De er små, uregelmessige celler med store og små kjerner og med evne til å danne fibrer. I innvollsorganene er det løst bindevev, som både holder organene på plass og tillater dem å gli mot hverandre. I intercellulærsubstansen fletter fibrene seg løst sammen. Løst bindevev har rikelig blodtilførsel. Noen av cellene i løst bindevev kan lagre fettdråper i cytoplasmaet. Dersom et stort antall slike celler blir liggende tett sammen og fortrenger andre celler, blir vevet kalt fettvev.

 

I fast bindevev er det mest kollagene fibrer. Fibrene ligger tett sammen og tåler stor strekkpåvirkning. De er derfor velegnet i muskelhinner, sener og leddbånd. Muskelhinner omslutter hele muskelen, men deler den også opp i mindre enheter. Sener utgjør forbindelsen mellom musklene og knoklene. Leddbånd bidrar til stabilisering av ledd slik at bare bestemte bevegelsesbaner og retninger tillates. I sener og leddbånd er fibrene ordnet parallelt i lengderetningen. Det gjør dem svært motstandsdyktige mot strekkpåvirkning. Oppgaven til senen er å overføre kraft fra muskelen til knoklene. Fordi senene tåler stor strekkpåvirkning uten å bli særlig forlenget, kan muskelkraften i sin helhet bli omsatt i bevegelser. Både kraftkrevende øvelser og finere motoriske oppgaver som fingerbevegelser og øyebevegelser er avhengig av denne kraftoverføringen. Dersom kraften blir så stor at kollagenfiberen forlenger seg

 

6-10 %, vil den imidlertid briste. Når kraften blir stor nok, kan derfor sener ryke av i stedet for å gi etter. I bindevev finnes det også elastin, som er elastiske fibrer. Vevet blir relativt tøyelig når elastin forekommer i store mengder, og går tilbake til sin opprinnelige lengde og form etter at kraftpåvirkningen er over. Både i enkelte leddbånd og i pulsårene er det et stort innslag av elastiske fibrer. I bindevev er det nesten alltid en kombinasjon av elastiske og kollagene fibrer. Men andelen av de to komponentene varierer, og forholdet mellom dem er avgjørende for bindevevets egenskaper. Måten fibrene er vevd inn i hverandre på, er til en viss grad også med på å bestemme egenskapene til bindevevet.

 

Mer om støtte- og bindevev:

 

Støtte- og bindevev er en samlebetegnelse for bindevev, bruskvev og beinvev. Knoklene består av beinvev og bruskvev, mens bindevevet binder sammen knoklene. Det skjer i form av enkelte faste leddforbindelser og som leddbånd i de ekte leddene. Felles for alle vevstypene er at de består av celler og en inter-cellulærsubstans. Denne intercellulærsubstansen består av grunnsubstans og fibrer. Vi skiller mellom kollagene og elastiske fibrer. Begge er bygd opp av proteiner, men har forskjellige egenskaper.

 

Bruskvev
Leddflatene i ekte ledd er kledd med brusk. Bruskvevet er smidig og elastisk og tåler trykkpåvirkning uten å bli skadet. Det er verken blodårer eller nerver i brusken. Bruskcellene som er plassert i små hulrom i brusken får næring fra blodårer i bindevevet som ligger rundt bruskvevet Leddbrusken får også næring fra leddvæsken (synovia), og undersøkelser har vist at regelmessig påvirkning ved veksling mellom trykk og avlastning er viktig for å suge opp næringsstoffer.
Det er vanlig å skille mellom tre typer brusk:

• Hyalinbrusk eller glatt brusk finner vi først og fremst i ledd og ribbein, men også i luftveiene. Hyalinbrusk inneholder mye kollagene fibrer i inter-cellulærsubstansen.
• Fiberbrusk inneholder også mye kollagen. Mellomvirvelskivene i ryggraden, leddskiver og leddlepper er bygd opp av fiberbrusk.
• Elastisk brusk finnes i ørene og i strupen.