I  fjor høst inviterte den danske avisa Jyllands- Posten, alle de 40 medlemmene i de ”De danske Karikaturstenernes Forening”, til å tegne muslimenes profet Muhammed. Grensen var bare deres egen fantasi. Tolv av disse karikaturtegnerne tok utfordringen.

Det hele startet da den danske forfatteren Kåre Bluitgen hadde problemer med å finne en illustratør til sin barnebok om Koranen og profeten Muhammeds liv. Flere kunstnere vegret seg for å potrettere Muhammed, da dette anses som strengt forbudt innen islam. Som følge av dette startet hele sirkuset. Jyllands- Posten mente at selve ytringsfriheten sto i fare, enhver har retten til å ytre sine egne meninger, også ta i bruk meddelesesmidler for å formidle det. Også Magazinets redaktør Vebjørn K. Selbekk forsvarte publikasjonene med at det ble trykket med hensyn til ytringsfriheten. Kulturredaktøren i JP, Flemming Rose, uttalte at religiøse følelser kan ikke gjøre krav på særbehandling i et demokrati, alle må tåle å bli utsatt for latterligjørelse, når en lever innen denne samfunnsformen. Motivene for publikasjonene er de samme i både JP og Magazinet, også forsvarliggjørelsen. Islam ikke har rett til å kreve ekstraordinær behandling, det skal ikke være slik at mennesker i et demokrati skal frykte voldelige reaksjoner ved å uheldigvis gjøre eller si noe, som kan oppfattes som hån mot religionen.

Mange stiller seg likevel kritiske til avisenes baktanker, ser en på måten profeten Muhammed er fremstilt på. Det er ikke vanskelig å se at Muhammed ikke akurat blir forskjønnet, men derimot latterliggjort. Også det faktum at Magazinet er en kristen avis, støtter mistankene, og det er ikke til å legge skjul på at mange mener at både JP og Magazinet utnytter ytringsfriheten, og bruker den til å rettferdiggjøre et nedlatende syn på en fremmed tro enn deres. Det som også en stor del av samfunnet peker på er at det ikke lenger dreier seg om ytringsfrihet, men bør heller anses som blasfemi, gudsbespottelse, som er den klare grensen innen ytringsfriheten, og også straffbart. Muhammed er ikke en Gud, men han er en sentral del av islam.

Han kan regnes som kristendommens Jesus, en slags menneskelig Gud. For muslimene er Muhammed definisjonen av hvordan en mann bør være, og opptre. Han er et forbilde, som trostilhengerne skal forsøke å leve opp til. Nettopp derfor er Muhammed slik et følsomt punkt i islam. Et angrep på Muhammed, er et direkte angrep på dem. Ved å gjøre hån av Muhammed, spotter en muslimene selv. Det er ikke slik som i Norge og andre Vest- Europeiske land, hvor religionen bare er en del av samfunnet. I muslimske land er religionen samfunnet. I Norge har vi Protestansk- Kristendom som statsreligion, og det er de kristne verdiene samfunnet bygger på. Likevel holdes felles samfunnet og individets tro adskilt. I eksempelvis Afghanistan og Syria er individets tro, også felles samfunnets tro. Grunnlaget for livsførselen til menneskene i slike land går utifra islam. Alt samfunnet er bygd på, verdier og lover, og som menneskene lever utifra, er religionen islam. Øverst på samfunnstigen i styresetet, sitter en muslimsk leder. En utvalgt, som er en undersått av Allah og Muhammed. Lederen bestemmer hva som er rett og galt i følge islam, og innbyggere i landet straffes også utifra religionen. Når noen utenforstående gjør noe så provoserende som å etter deres mening, spotte Muhammed, går det ikke bare utover allmennheten, også individene føler seg truffet. For dem er det akkurat som å det kunne vært akkurat de som ble karikatert på den måten, selve livsførselen de er kjent med, blir gjort narr av. Det er ikke slik som at Jesus feks hadde blitt karikatert, reaksjoner hadde forekommet, men ikke av dette omfanget. Jesus er en mann kristne tror på, ikke lever hele livet utifra i det fleste tilfeller. I Norge, i likhet med de fleste andre Vest- Europesiske land, er religionen sekularisert, de religiøse verdiene og tradisjonene står ikke like sentralt i samfunnet som før. Slik er det ikke i Midt- Østen.

Da Jyllands- Posten først publiserte disse Muhammed- karikaturene, oppstod det reaksjoner som demonstrasjoner og drapstrusler rettet mot redaksjonen og tegnerne, men dette var nasjonalt. Reaksjonene kom fra danske muslimer. Da Magazinet trykket en faksimile av tegningene, utviklet dette seg til et internasjonalt problem. Imamer reiste ned til Midt- Østen for å vise disse syndige karikaturene, noen ganger med manipulerte og forverrede utgaver. Religiøse grupper oppfordret til opprør. Det ble en type krig mellom land og religioner. En konflikt de ansvarliggjorte avisene ikke hadde forventet omfanget av. Det er vanskelig for utenforstående overnfor islam, å forutsi hvordan dette kunne skje, for de er ikke en del av den religionen selv. Det er

vanskelig å forstå, noe du ikke har opplevd og har erfaring med selv. Reaksjoner var nok forventet, og muligens i tillegg ønsket, men som sagt ikke av dette omfanget. Det mest overraskende var det nok for Magazinet, de var ikke var de eneste som trykket gjengivelser av karikaturene. Dagbladet, Aftenposten, tyske Der Spiegel og egyptiske al- Fagr, er noen av de avisene som gjorde det samme. Likevel har det ikke blitt opplevd i nærheten like mye oppstuss rundt disse. Verdt å tenke på, noe kanskje ikke Magzinet og Jyllands- Posten i stor nok grad gjorde, er bakgrunnen til avisene. JP har rykte for å i likhet med Magazinet, konservativ, den har også blitt oppfattet som innvandringsfiendtlig. Magazinet er en kristen- konservativ avis, noe som sier seg selv, at er provoserende. For muslimer kan dette lett bli oppfattet som en slags tros- kamp, og et ekstremt etnosentrisk syn.

Det er mange faktorer og forhold som påvirker hverandre i denne konflikten. Det grunnleggende er respekt ovenfor andre mennesker, uavhengig likhet og forskjeller.  En respekt som skal fungere som en brostein i verdenssamfunnet, uten er det tvunget til å oppstå konflikter av forskjellig slag. Denne respekten var for mange manglende da karikaturene ble trykket, og ble oppfattet som rasediskriminerende, og i verste fall direkte rasistisk. Dette er et mellommenneskelig forhold som fungerer som en felles norm for verdenssamfunnet, og i dette tilfellet så muslimene denne som brutt. Det ligger åpenbart et religiøst forhold klart i konflikten, både som motiv og konsekvens, og dermed også et kulturellt. Som tidligere forsøkt gjort rede for, er levemåten i Midt- Østen religiøs, og dermed også kulturen. I begrepet kultur omfatter det verdier, kunskaper og skikk og bruk, og i Midt- Østen er alt dette bygd opp fra religion. Det bildet som mennesker har av seg selv, er også en kulturell identitet, og i Midt- Østen, derfor også et religiøst selvbilde. Et selvbilde som ble ydmyket i muslimenes øyne. Dette dreier seg ikke bare om religiøse og kulturelle forhold, men også om etiske. Spørsmålet er bare hva som er rett og galt her? Selv vil jeg tro at begge parter har feilet på ulike måter.

Kristendommens Gud billedliggjøres på forskjellige måter i alt fra hårreklamer, filmer, bøker og tv- serier, dette til tross for at dette også i følge Bibelen, anses som forbudt.  Du ser ikke oss brenne ned ambassader. Hvorfor skulle det være noe annerledes ved Islam? Bilder av Profeten Muhammed blir solgt på gaten i muslimske land, og hengt opp som kunstverk, det kan da ikke være så forbudt å illustrere ham? Dette er nok tanker som kverner rundt hos mange, også hos meg, men det er viktig å se på sammenhengen de ble illustrert i.

For det første er ikke avisene som trykket disse bildene gateselgere fra muslimske land, og for det andre, er motivet og selve billedliggjøringen, totalt forskjellig. Karikaturene i JP var ikke ment som kunstverk, men det var ment som satire, både politisk og religiøst. Formålet var heller ikke å henge dem opp i stuen som et symbol og tilbe dem, så uansett hvordan en vrir og vender på det, er handlingene respektløse, og det er all grunn til å reise spørsmålet om Jyllands- Postens offentliggjøring av Muhammed-karikaturene var en rasistisk ytring.

Vi Vest- europeere, anser oss selv som siviliserte mennesker, og skryter over vårt toleranse nivå. Rasisme er uglesett, noe vi er meget stolte over, og har god grunn til å være, selv om det forekommer. Spørsmålet er bare hvor mye vi skal tolerere innen for ytringsfrihetens rammer? Reduserer vi denne konflikten til ytringsfrihet versus blasfemi, er dette klart blasfemi etter min mening. Det er forskjell på å ytre sin mening om et hvilket som helst tema, og å ytre et budsakap som en hånliggjørelse av en annen trosretning.

Et annet spørsmål jeg stiller meg selv, er ikke bare hvor mye vi skal tolerer innen ytringsfriheten, men også hvor mye muslimene bør tåle? I menneskerettighetskonvensjonen står det skriftlig at alle har rett til vern av sin egen kultur. Men hvor langt har det rett til å gå for å verne denne? Etter min mening har muslimene all grunn til å ta til motmæle, det er også en del av ytringsfriheten, men det står ingenting om retten til å true personer på livet, akkurat som det ikke står at vi har rett til å drive med gudsbespottelse. Når noen få går så langt ved å sende drapstrusler, brenne ned ambassader og forfølge norske og danske statsborgere, er toleranse terskelen for lengs overtrådd.

Med dette konkluderer jeg med at verden må sette en strek over hele affæren, og heller ta dette som en lærdom. Redaktørene hadde rett til å både illustrere og publisere Muhammed- karikaturene etter min mening, men sammenhengen var litt for drøy.

Ytringsfriheten er ikke ment for å bli utnyttet til hånliggjørelse av en annen tro på den måten. Samtidig mener jeg også at muslimene bør godta at dette som et brudd på folkeskikk fra noens avisers side, ikke hele Norge og Danmark. Det er forskjell på å bli rasistisk diskriminert, og å være hårsår. Unnskyldninger for at muslimene føler seg støtt, bør og har forekommet, men vi skal ikke måtte beklage oss over ytringsfriheten. Vi lever tross alt i et demokratisk samfunn, hvor også mange av de krenkede muslimene bor i, og får goder av. Jeg tror ikke vi kan forvente at alle muslimer i hele verden uten videre skal forstå Norges tolkning av ytringsfriheten. Vi forstår heller tydeligvis ikke betydningen av islam for muslimene.