Norske og danske flagg brenner, det norske riksvåpenet hånes og trampes på, drapstrusler hagler, ambassader i ruiner, og boikott av norske og danske varer. Det er dette vi har sett de to siste månedene, og det fortsetter. Imamer krever at karikaturtegnerne stilles for retten, mens Norge og Danmark sikter til ytringsfriheten. De omstridte karikaturtegningene har satt milliarder av menneskesinn i kok. Hva ligger bak alt dette raseriet og hatet? La oss se på en kortfattet oversikt over grunnlaget i disse menneskenes helligste; islam.

Islam er i dag blant de største så vel som den raskest voksende religionen i verden. Det bor i dag omtrent 1,2 milliarder muslimer spredt rundt omkring i verden. Det bor flest muslimer i områdene Pakistan, Bangladesh, Malaysia og Indonesia. I Norge bor det 70.000 muslimer. Innenfor islam er det ca. 70 ulike trosretninger som alle følger samme grunnprinsipper: Koranen og troen på den ene Gud. Hovedtrekkene i islam kan grovt sett sammenfattes til følgende fem punkter: 1. Trosbekjennelsen, ”Ingen Gud uten Allah, og Muhammed er hans sendebud”. 2. Bønn, fem bønner hver dag for å lovprise og opphøye Allah. 3. Almisser, 2,5 % av inntekt og formue til de fattige. 4. Faste, Måneden ”Ramadan”. Muslimer skal da ikke spise eller drikke om dagen. 5. Pilegrimsferd, Muslimene må besøke Mekka minst en gang i livet.  I følge muslimene var Muhammed den siste profeten. Han ble født i Mekka i år 570. Da Muhammed var liten, hadde folk glemt Allah, og i gudshuset i Mekka hang det nesten 360 gudebilder på veggene. Muhammed mottok mange åpenbaringer fra Allah, og disse er senere blitt skrevet ned i Koranen. Muhammed og Allah er for muslimene så hellige at vi som mennesker ikke skal kunne personifisere ei heller materialisere disse to skikkelsene – de er opphøyd i en annen dimensjon helt utilgjengelig for mennesker. Hva skjer så når profesjonelle tegnere forsøker å avbilde Guds profet, utstyrt med både bomber og granater?

Saken om de omstridte karikaturtegningene av Muhammed har vært i mediene siden januar i år, og vi hører fortsatt om dem i dag. Kilden til striden skal være at den danske avisen ”Jyllands-Posten” og det norske bladet ”Magazinet” har trykket tegninger av Muhammed, hvilket er i strid med islams bildeforbud. I Koranens tekster står det blant annet at du ikke skal avbilde ansiktet til Muhammed. Karikaturene har satt ca. 1,2 milliarder muslimer i sinne og frustrasjon. Verst har det gått utover danske, men også norske ambassader i Syria, Pakistan, og andre muslimske land. Mange muslimske ledere mener at de ansvarlige burde stilles for retten, hvilket Norge og Danmark er sterkt uenig i, og mener på sin side at de kun har brukt ytringsfriheten. I de muslimske landene har danske og norske flagg blitt brent, men i den senere tid har stemningen roet seg noe ned. Mange lurer i dag på hvorfor muslimene reagerte så sent på karikaturtegningene, ettersom bildene allerede ble publisert september 2005.

I dag er det mange som har utviklet fordommer mot muslimer på bakgrunn av 11. september 2001, og er skeptiske når det gjelder folk med innvandrerbakgrunn. Mange mener det er rart at muslimene reagerer først nå, og ikke da tegningene for første gang ble publisert. Redaktøren for det norske bladet ”Magazinet”, Vebjørn Selbekk, og den danske sjefsredaktøren Carsten Juste i ”Jyllands-Posten” har gått ut med en offentlig beklagelse, men mange mener dette er galt. Mange lurer på om vold og raseri skal ha innvirkning på hva aviser kan trykke og ikke trykke. ”Trykkefrihet”, er det mange som sier, ”Hvor blir det av den?”. Hvis enhver hadde blitt drapstruet for å ha ytret sin egen mening, hadde det ikke vært noe som heter fred, trygghet eller ytringsfrihet, for den saks skyld.

I tillegg skal danske myndigheter ha mistenkt danske imamer for å ha snakket med ”to tunger”. Det vil si at de muslimske imamene har lovet å ordne det opp på en fredlig måte, mens de feilinformerer sine internasjonale kontakter, og sier for eksempel at danske myndigheter har laget en film om Muhammed for å krenke islam, eller at det var 120 karikaturtegninger i stedet for tolv.

Det hele blir til syvende og sist et spørsmål om ulike verdier, og respekt for ulik tro og syn på livet og det hellige. Skal Vesten, der liberalisme langt på vei har overtatt for religion, utøve sine egne meninger, eller ta mer hensyn til andre religioner, som her islam? Hvem skal tilpasse seg etter den andre? Hvor går grensene for toleranse, og er gjensidig respekt virkelig mulig? Denne striden viser i stor grad at dette er meget vanskelige, og ikke minst eksplosive spørsmål, som må behandles med ytterste forsiktighet. Ellers kan det hele flamme opp i mye hat og sinne. Vi har sett det skje, og det kan med største letthet skje igjen.