Ytringsfrihet i dag er en avledning av tankefrihet, og er en rettighet som innebærer friheten til å ha egne meninger og å kunne uttrykke disse meningene uten at myndighetene kan blande seg inn. Utvidelsen av ytringsfriheten har skjedd sammen med utviklingen av det moderne demokratiet. Friheten til å kunne kritisere styresmaktene fritt, uten forhåndsgodkjenning eller redsel for straff, skal trygge demokratiet og forhindre at demokratiet blir korrupt. Det at man faktisk kan uttrykke seg fritt og uhemmet kan også forhindre at vold blir benyttet for å få fram budskapet. Men som med alt annet er det begrensninger for hvor mye det er tillatt å uttrykke, og disse begrensningene går oftest ut på ytringer som kan krenke en person eller en gruppe. Det er heftige debatter om akkurat dette, mye på grunn av tidligere konflikter, så vel som foregående. Trenger vi større ytringsfrihet i samfunnet, eller bør den begrenses?

FNs tredje generalforsamling vedtok den 10. desember 1948 Verdenserklæringen om Menneskerettighetene, med støtte fra 48 medlemsland. Den er i sin helhet laget for å verne om enkeltmenneskets frihet, og først og fremst mot overgrep fra samfunnet. I Menneskerettighetserklæringen er ytringsfriheten spesifisert i artikkel 18 og 19, og de forteller at ”enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. (…) Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet”. I Norge er ytringsfriheten sikret gjennom flere lover, og Norge har i tillegg skrevet under flere menneskerettighetserklæringer og konvensjoner som tar sikte på å sikre ytringsfriheten. Ytringsfriheten i Norge er begrenset, blant annet ved at blasfemi og rasistiske uttalelser er forbudt. I dagens samfunn er det likevel ikke lett for en vanlig norsk statsborger å vite nøyaktig hvor grensen mellom ytringsfrihet og blasfemi går. Å bruke Guds navn ved banning ses på som blasfemi for mange, men oppleves det som straffbart å uttrykke det offentlig? Rasistiske uttalelser ser også dagens lys oftere enn folk er klar over. Nedsettende ord som ”neger” og ”svarting” er innlemmet i det ellers så lite omfattende vokabularet til de fleste ungdommer i dag, og oppfattes av mange som slang, ikke rasisme. Så hvor går egentlig grensen mellom ulovlige uttalelser og slanguttrykk?

Verden har vokst med tanke på demokrati og frihet, og følelsen av undertrykkelse er mindre i dag enn den var for 50 år siden. Det er fortsatt mennesker og minoritetsgrupper som føler seg underlegne i forhold til andre, men tryggheten folk har på seg selv og sin identitet er sterkere. Homofile, transvestitter og mørkhudede er alle menneskegrupper som endelig blir akseptert i samfunnet og som tør å være stolte av den de er. Dette har vært med på å tøye strikken for hva som oppfattes som krenkende ytringer. Samfunnet er ikke lenger usikker på disse minoritetene, samtidig føles samfunnet tryggere for de menneskene det gjelder. Gjensidig trygghet minker følelsen av undertrykkelse, så vel som den reduserer behovet for å undertrykke. Ytringsfriheten kan for mange forstørres uten særlige problemer, og samtidig være til stor hjelp for andre. Er det mulig å gjøre noe feil?

Som jeg nevnte i innledningen finnes det likevel begrensninger for hvor mye man kan si. Hvis det påvirker personer eller grupper på en negativ og krenkende måte skal det ikke være lovlig, uansett hvor trygt samfunnet føles. Artikkel 1 og 2 i Menneskerettighetserklæringen forteller ”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. (…) Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning.” Krenkelse påvirker de utsattes menneskeverd. Med andre ord; det er mulig å gjøre noe feil. Hvis uttalelser krenker noen ut i fra rase, tro, kjønn eller legning er det ikke lenger bruk av ytringsfrihet. Det er misbruk, og uten begrensninger for hva som er akseptabelt, vil misbruket tas videre. Hensikten med denne friheten er å gi ”vanlige” mennesker muligheten til å protestere mot myndigheter og verdens styresmakter. Det skal være lovlig å si sin mening om politiske ledere og organisasjoner, samfunnsproblem og kapitalisme. Du skal kunne protestere mot vedtak og avgjørelser som gjelder deg selv og ditt samfunn, så vel som å kunne uttrykke din misnøye om hvordan verden er i dag. Men det er likevel nødvendig med restriksjoner. Hvis retten til å ha menings- og ytringsfrihet skal bli en unnskyldning eller forklaring på brenning av flagg, karikaturtegninger, massedrap og rasisme vil den egentlige hensikten til slutt forsvinne, og vi vil ende opp med kriger og konflikter mellom folkegrupper i det uendelige. Hvor mye kan noen provosere før konsekvensene blir alvorlige?

Meningene om ytringsfrihetens funksjon i verdenssamfunnet er mange, og diskusjonene om hvorvidt den tillater for mye eller for lite vil nok foregå i lang tid fremover. Det er ingen tvil om at den spiller en rolle, men om den spiller en avgjørende rolle er opp til hver enkelt å avgjøre. Jeg, for min del, mener at konsekvensene av fullstendig ytringsfrihet kan være fatale for verden i dag.