I 1992 var jeg en aktiv liten guttunge som hadde energi til fotball stort sett 24 timer i døgnet. Det var ikke mye tanker om overtrening og restitusjon. Jeg hadde akkuratt begynt å spille klubbfotball i et lag som etter min mening trente altfor lite.

Fatteren hadde mange gode tips å komme med. Han hadde vært landslagsspiller og trener i en årrekke og han lærte meg en del småting. For eksempel at den beste treningen er å trikse med ballen. Jeg brukte derfor all fritid på å klare dette så mange ganger som mulig.

Hver dag satte jeg rekorder. Nye grenser ble oversteget. Ti, tjue, femti. Hei! Femti. Jeg var skikkelig stolt og løp for å fortelle dette til min far. Stolt helt til min mor også ville prøve. Eplekjekk som jeg var, med ny pers på 53, lo jeg av henne. Dette var lenge før kvinnefotballen ble akseptert. Jeg tror ikke de hadde eget landslag engang. Og mødrefotball det fantes i alle fall ikke. "Vær så god", sa jeg bare. Håper i det minste middagen blir god tenkte jeg skadefro. Helt til hun begynte. Og hun begynte og fortsatte. Hun trikset også ti, tjue og femti og skrekkslagen så jeg henne fortsette helt til 68. Hun hadde knust meg. I sandalene til og med.

Jeg hadde mest lyst til å legge fotballen på hylla. Jeg aner ikke hvordan middagen smakte. Alt jeg tenkte på var 68. Jeg følte jeg stod foran et veiskille. Skulle jeg gi opp? Eller skulle jeg vise at jeg var mann (eller skal vi si en liten drittunge?). Jeg la meg i hardtrening. Ingen skulle få vite om minn rekord før jeg var sikker på at modern ikke skulle slå den. Snart hadde jeg trikset over 68. Nye grenser presenterte seg. 100. 500. 1000. Jeg ga meg ikke før jeg 16 år gammel satte en rekord jeg nok aldri kommer til å slå. 3970 ganger.

Grunnen til at jeg ikke kommer til å slå den er at det tar lang tid. Timesvis. Og det er nok av andreting å trene på. Dessuten merker man når man blir eldre at det faktisk er viktig med restitusjon og hvile ved siden av treningen. Men jeg har ennå ikke sagt til min mor hva rekorden min er. Jeg tror ikke hun greier å slå den, men man vet aldri. Plutselig står hun der. I sandaler og trikser ti tusen ganger. Og jeg sitter tilbake i skammen og må trikse dag ut og dag inn igjen.