Ytringsfrihet i endring
Svært innholdsrik og godt skrevet oppgave om ytringsfrihet, Kjuus-saken og Ytringsfrihetskommisjonen i Norge.
Oppgave i faget Menneskerettigheter (2. klasse, vgs).
Skoleåret 2003/2004.
Da vi i begynnelsen av dette året fikk i oppdrag å skrive en oppgave med utgangspunkt i menneskerettighetene, ble tankene satt i sving. Hva skulle jeg skrive om var det store spørsmålet. Det finnes jo så utrolig mye å skrive om, at det vanskeligste faktisk var å velge seg ut et tema å ta for seg – og ikke minst det å kunne begrense seg.
Jeg bladde gjennom boka vi hadde gått gjennom i første termin av skoleåret for å få en liten oversikt over hvilke temaer jeg kunne velge mellom.
Én sak som spesielt fattet min interesse var straffesaken mot tidligere leder av minipartiet Hvit Valgallianse (Stopp innvandringen/Hjelp fremmede hjem), Jack Erik Kjuus. Kjuus ble i 1997 av Høyesterett dømt for å i partiprogrammet ha kommet med rasistiske uttalelser blant annet om adoptivbarn. Det spesielle spørsmålet som denne saken reiste var det som i hovedsak fikk meg til å velge det temaet jeg gjorde. Den setter to viktige grunnpæler i et moderne demokrati opp mot hverandre: Hva skal veie tyngst? Ytringsfriheten eller vernet mot integritetskrenkelser?
Dette penser meg inn på temaet jeg har valgt å skrive om – nemlig ytringsfrihet. Men for all del; tro ikke at jeg har tenkt å ta for meg alt som har med ytringsfrihet å gjøre. Det var dette med å kunne begrense seg igjen! Jeg har valgt å legge hovedtyngden i oppgaven på den såkalte Kjuus-saken. Men jeg vil også skrive litt om emner som har tilknytning til hovedtemaet. For eksempel skal jeg skrive litt om Ytringsfrihetskommisjonen; hva den er, hva den arbeidet for osv.
Ytringsfrihet er et interessant tema og også et meget viktig et som sådan. Det er jo som tidligere nevnt ett av grunnprinsippene i et moderne demokrati og blir sett på som en av de viktigste rettighetene vi som mennesker har.
Et av problemene med ytringsfriheten er at den ofte kan komme i klammeri med andre lovbestemmelser, f. eks rasisme, personvern og lignende. Men det er nettopp slikt som dette som gjør temaet ytringsfrihet til et interessant tema i mine øyne.
” Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landgrenser”.
” Enhver skal ha rett til ytringsfrihet”
Disse ordene står skrevet i artikkel 19 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1948 og i Den Internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Norge har som ett av mange land godkjent disse erklæringene og tatt dem inn i sin lovgivning. Slik de står skrevet, forstår jeg det som om at enhver har lov til å både mene og ytre det en vil og å videreformidle dette til andre.
Grunnlovens § 100 verner også prinsippet om ytringsfrihet:
”Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift, af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen. Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.”
Ytringsfriheten er retten til å fritt kunne gi uttrykk i skrift og tale for meninger om politikk, religion, moral og alle andre forhold. Prinsippet om ytringsfrihet er et av de viktigste prinsippene i et moderne demokrati. Ytringsfrihet er til for at en skal kunne forsvare sine rettigheter og kritisere de som har makten uten frykt for reaksjoner fra dem. Til tross for dette, ser vi stadig at retten til fri ytring brukes til å fremme rasehat og til diskriminering av svake folkegrupper. Det sier seg selvsagt da at ytringsfriheten ikke kan være absolutt. Ytringsfriheten må ha begrensninger som avklarer hvilke rammer den har. Dessverre er disse rammene, som du senere skal få lese om, stadig tema i konflikter. Vi sier at ytringsfriheten bør begrenses av plikter og ansvar. Plikter og ansvar som blant annet er spesifisert i FNs verdenserklæring (art. 29, 2. ledd) og i Europarådets konvensjon om fundamentale menneskerettigheter og friheter (art. 10, 2).
Retten til ytringsfrihet er som tidligere nevnt vernet bl.a. i FNs menneskerettserklæring, i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (art. 10), og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
”Jeg misbilliger det du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det.”
- Voltaire (1694-1778), fransk forfatter
- Ytringsfrihetens stilling i Norge
I stater uten ytringsfrihet, står det sjelden godt til med menneskerettighetene ellers. Vi bruker derfor ofte da ytringsfrihet som en målestokk for hvor bra situasjonen for menneskerettighetene i den enkelte stat er.
Hvordan er egentlig ytringsfriheten ivaretatt i Norge?
Ytringsfrihetens stilling i Norge i dag er godt ivaretatt, i alle fall hvis vi sammenligner oss med andre land i verden. Men det betyr ikke at alt er bare fryd og gammen når det gjelder ytringsfriheten her i landet. Ytringsfrihet er et tema som til stadighet skaper overskrifter og debatter – fordi den ofte er tema i saker som ofte har stor prinsipiell verdi, og fordi bestemmelser i lovene ofte blir satt opp mot hverandre i slike spørsmål.
I Norge finner vi vernet av ytringsfriheten i grunnloven § 100, og også i konvensjoner og traktater som vi har ratifisert og kanskje til og med inkorporert i norsk rett. Ytringsfriheten i Norge er heller ikke absolutt – også her finner vi begrensninger, plikter og ansvar. Begrensinger kan vi finne i den såkalte rasismeparagrafen (strl. § 135a), FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og også i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Kjuus-saken
”Vi tilbyr adoptivbarna fortsatt å bo i Norge under forutsetning av at de lar seg sterilisere”, ”Utlendinger i Norge må sterilisere seg”, og ”Skulle utenlandske kvinner bli gravide, så må de tvangsabortere”
- Introduksjon
Det er disse utspillene, som står i Hvit Valgallianses prinsipprogram for stortingsvalget i 1997 som er sakens kjerne i den såkalte Kjuus-saken. Partiet sendte prinsipprogrammet til de fleste store aviser i landet. Lederen i Hvit Valgallianse, Jack Erik Kjuus ble på grunnlag av disse utsagnene siktet – og to av Norges lover ble satt opp mot hverandre: straffelovens § 135a, den såkalte rasismeparagrafen og grunnlovens § 100 som omhandler ytringsfriheten.
Strl. § 135a – ”Rasismeparagrafen”: Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse, herunder ved bruk av symboler, som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.
- Sterke reaksjoner
Da uttalelsene i partiprogrammet til Hvit Valgallianse ble kjent, var det mange som reagerte sterkt på det de kunne lese, og det vekte selvsagt også en voldsom debatt. – Dette var kontroversielt, umoralsk, uintelligent, truende, ondskapsfullt, ja til og med farlig! Dette kunne da vel ikke aksepteres?
Saken fikk stor oppmerksomhet i media og det virket som om absolutt alle hadde en mening om den. De aller fleste aviser engasjerte seg sterkt i saken, og siden den gang har det blitt skrevet et ikke uvesentlig antall lederartikler, leserinnlegg, kronikker og reportasjer om saken.
- En avklaring måtte til
I kjølvannet av siktelsen så som tidligere nevnt mange forskjellige meninger dagens lys. Mange mente at partiprogrammet stod for noe forkastelig, og måtte fordømmes umiddelbart, mens andre igjen mente at vi måtte tåle slike ytringer i et moderne demokrati; de var ikke nødvendigvis tilhengere av innholdet i partiprogrammet, men de mente at retten til å kunne ytre det man mente måtte være til stede – og spesielt siden det her dreide seg om et politisk parti. Mange mente at vernet av ytringsfriheten måtte gå foran vernet av enkeltindividet. En avklaring fra myndighetene var nødvendig, og første runde i rettssystemet var i gang.
- Historisk rettssak
Første runde i Kjuus-saken startet i Oslo Tinghus den 27. januar 1997. For første gang i historien forsøkte påtalemakten å få lederen for et politisk parti dømt for brudd på rasismeparagrafen. Et stort pressekorps fulgte saken med argusøyne og stor interesse i denne spesielle saken.
Utenfor Tinghuset hadde et stort antall antirasister samlet seg for å vise sin avsky mot Kjuus (illustrasjonsbilde)
Påtalen mot Kjuus kom etter at politiet i 1995 på egen hånd hadde tatt initiativ til etterforskning av partiet og etter en rekke anmeldelser fra andre hold. Blant annet fra Norsk Adopsjonsforum og fra flere sinte adoptivforeldre som følte seg krenket.
Det var første gang Strl. § 135a – rasismeparagrafen hadde blitt prøvd opp mot et partiprogram, og det var over 10 år siden sist paragrafen hadde blitt brukt, så det var klart at saken hadde stor prinsipiell verdi: Den ble av mange sett på som en slags ”prøvesak” for rasismeparagrafen.
Kjuus’ forsvarer John Henriksen hadde innkalt en rekke vitner som skulle forsøke å sette hans klients sak i et bedre lys, alle disse forkjempere for ytringsfriheten, deriblant lederen for Datatilsynet Georg Apenes, formann i Redaktørforeningen, Hans Erik Matre med flere.
På spørsmålet om skyld, erkjente Kjuus seg som forventet ikke skyldig.
Til tross for erklæringen om uskyld, ble Jack Kjuus i Oslo byrett dømt til 60 dagers betinget fengsel for sine uttalelser om adoptivbarn og brudd på rasismeparagrafen – straffeloven § 135a. Reaksjonene etter dommen var som den foregående debatten, både mange og forskjellige. Selv om dommen fra byretten var klar, var det ventet at saken ville bli anket rett til Høyesterett.
- Lettelse og skepsis
Kjetil Lehland i Adopsjonsforum var lettet over at retten hadde fastslått at slike uttalelser overfor utlendinger og adoptivbarn var lovstridig. Han mente at det var spesielt viktig, siden noen av uttalelsene gikk direkte mot barn. Barn er jo som kjent en såkalt ”svak” gruppe i samfunnet. De kan vanskelig slå tilbake mot noe slikt, og de skjønner i mindre grad enn voksne at slikt vanskelig kan være vanskelig å sette ut i praksis, og dermed vil de virke mer truende for dem. Hadde ikke dommen falt slik den gjorde, ville rasismeparagrafen være tom og hensiktsløs mente mange.
Andre mente derimot også at avgjørelsen var uheldig for det norske samfunnet, og at det var en utvikling vi ikke kunne si oss tjent med.
Spørsmålet om domstolene skulle kunne dømme et partiprogram for Stortinget, fordi det inneholdt meninger man ikke likte - Dette er jo egentlig en sak som er opp til velgerne, og ikke domstolene å avgjøre, sa professor Skirbekk, en av mange samfunnstoppene som vitnet i saken.
En annen kritikk av dommen gikk på at det kunne være farlig å gjøre rasister til kriminelle, nettopp fordi man da kan risikere injuriesøksmål mot seg dersom en ikke kan bevise rasismen. Man mente også at det ville være mer heldig for samfunnet at slike uttalelser som dette kom frem i søkelyset og ble debattert, istedenfor at de skal gå under jorda, og vokse seg sterke og farlige der.
- Høyesterett og plenumsbehandling
Dommen fra byretten ble av Kjuus anket til Høyesterett. Kjuus, som selv er jurist, valgte å anke fordi saken berører viktige prinsipielle spørsmål, og en avklaring fra alle høyeste hold var nødvendig.
Vanligvis må dommer behandles i lagmannsretten før de behandles i Høyesterett, men det ble ikke tilfellet i denne noe uvanlige saken. Det er svært sjelden at saker blir henvist direkte til Høyesterett. Høyesteretts bestemmelser er ofte retningsgivende for videre rettspraksis, og brukes ofte som ”mønster” for lignende saker også lavere i rettssystemet – vi sier at de er prejudikater. Dommene fra Høyesterett omhandler ofte viktige prinsipielle spørsmål.
Kjuus mente at han var blitt feilaktig dømt, og at dommen mot han var rasistisk. Mange mente dessuten at Kjuus var blitt dømt nord og ned i media allerede før saken kom opp i retten. Høyesterett skulle vurdere om Kjuus var blitt dømt på riktig grunnlag, hvilke uttalelser i samfunnsdebatten som kan aksepteres, og de skulle forsøke å løse konflikten mellom ytringsfriheten og de sterke uttalelsene i denne saken.
Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith bestemte at Kjuus-saken skulle behandles av Høyesterett i plenum. Det vil si at alle høyesterettsdommerne i Norge – 19 i tallet – behandler saken samlet. Saker som behandles i plenum er ofte av spesielt viktig karakter, og får stor oppmerksomhet.
- Nederlag også i Høyesterett
Kjuus saken ble behandlet av de 17 av totalt 19 høyesterettsdommere i Norge. To av dem tok ikke del i behandlingen av saken, på grunn av såkalte habilitetsspørsmål. Høyesterett delte seg i to i avgjørelsen av denne saken. 12 av dommerne stemte mot Kjuus’ anke, og stadfestet dermed byrettens dom. Mindretallet som bestod av 5 dommere ville derimot godta anken og frifinne Kjuus på alle punkter.
Flertallet var harde i sin dom – ikke bare fastslo de byrettens dom, de utvidet også dommen til å gjelde alle utsagnene i partiprogrammet om utledninger generelt. Også utsagnet om at utenlandske kvinner må tvangsabortere falt inn under Høyesteretts dom.
Høyesterettsdommerne var alle skjønt enige at uttalelsene i partiprogrammet vekte avsky og at de utviste forakt for spesielt én bestemt folkegruppe – nemlig den mørkhudede befolkningen i Norge. Det de var uenige i, var om de skulle kunne forsvares av ytringsfriheten eller om de skulle være straffbare.
- Etnisk rensing
Førstvoterende dommer Karenanne Gussgard gikk så langt i sin kjennelse at hun kalte Kjuus’ uttaleser for uttrykk for etnisk rensing og et uttrykk på tanken om at enkelte folkegrupper ikke skal ha samme rettigheter som andre på grunnlag av ting som ikke kan sies å være selvforskyldt: Hun drar dermed paralleller mellom tankene i partiprogrammet 60 år tilbake i tid og til tankene til en viss tysk diktator hadde..
Mindretallet var som tidligere nevnt, enige i at uttalelsene vekte avsky. Derimot mente de at det likevel var grunn til at ytringsfriheten skulle veie tyngst i denne saken. Spesielt viktig var det siden det her var snakk om politiske meninger som var ment for å skaffe stemmer ved valg. Meninger om hvilken politikk som bør føres, hvilke regler som bør gjelde og lignende, bør være underlagt det aller sterkeste vern av ytringsfriheten. De kan jo tross alt ikke bli satt ut i livet uten flertallets samtykke, og dermed bør det ikke være statens oppgave å ”sensurere” slikt, men det opplyste demokrati som ”folket” på fint kalles. Spørsmålet blir derfor hva som skal veie tyngst av ytringsfriheten og menneskerettighetene, som for øvrig ytringsfriheten er en viktig del av..
- Viktig avgjørelse
Aktor i saken, riksadvokat Tor-Aksel Busch, sa at dommen var en nødvendig og viktig avklaring av når det skal være straffbart å ytre seg rasistisk. Den vil kunne virke som rettesnor for senere rettspraksis. Motparten, Kjuus’ advokat, John Henriksen hevdet at dommen ville bli oppfattet mer som en enkeltavgjørelse fremfor en
”En mørk dag for ytringsfriheten og det norske folk.”
- Jack Erik Kjuus, etter at kjennelsen fra Høyesterett ble lest opp
Kjuus’ advokat kritiserte dommen, og sa at bestemmelsen i Strl. § 135a klart måtte vike for prinsippet om ytringsfrihet som bl.a. er hjemlet i art. 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (som er inkorporert i norsk lov). Videre hevdet Henriksen at Høyesterett (Norge) var under press fra FN til å dømme Kjuus, fordi de hadde blitt kritisert på grunn av for mange henleggelser av saker som omfattet rasismeparagrafen og at dette måtte være med på å tale for at det ikke skulle bli fattet dom mot Kjuus.
Kjuus brakte saken inn for Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg for å forsøke å overprøve Høyesteretts kjennelse, men anken ble avvist.
- Virkninger av dommen
I kjølvannet av dommen i Kjuus-saken kan vi nok finne både positive så vel som negative konsekvenser. Vi har fått viktige signaler som kan si noe om hvor grensene for ytringsfriheten i Norge skal gå – men langt ifra endelige som sådan. Ytringsfrihetens grenser vil nok flytte seg i takt med utviklingen av samfunnet ellers. Jeg tror vi i fremtiden vil kunne komme til å se at det åpnes for en mye større ytringsfrihet enn det som er realitet i dag. Det kan blant annet bli spennende å se hvilke konsekvenser arbeidet til den såkalte Ytingsfrihetskommisjonen vil føre med seg.
Derimot har saken, så vel som dommen kanskje kunnet antyde at ordlyden i både Strl. § 135a – rasismeparagrafen og i Grl. § 100 kan ha vært noe utilfredsstillende og dermed vært med på å skape unødige vanskelige situasjoner, slik som f. eks Kjuus-saken. Situasjoner som vi med en tydeligere straffelov kanskje ville kunne ha unngått.
En annen ting som denne dommen kanskje kan føre til, er at rasistiske grupperinger, eller enkeltpersoner med slike meninger går sammen ”under jorda” – og at de på den måten får vokse seg sterkere og farligere der enn det de ville ha gjort dersom de hadde blitt møtt i debatt i det offentlige rom.
- Konklusjon
Samme hva man mener er riktig eller galt i denne saken – når det kommer til spørsmålet om ytringsfrihetens grenser – må hver enkelt gå i seg selv for å vurdere hvorvidt de kan slutte seg til meningene i partiprogrammet til Hvit Valgallianse eller ei. Men det er heller ikke det som er hovedproblemstillingen i denne saken.
Jeg legger ikke skul på at uttalelsene vekker både avsky og fortvilelse hos meg. Det er for meg utenkelig at noen kan få seg til å tenke slik – og at de attpåtil videreformidler det og forsøker å gjøre det til landets politikk? – Jeg er målløs. Enhver må jo se at vi ikke kan godta at noen oppfordrer til drap på enkeltmennesker eller grupper i dagens moderne samfunn! Det kan faktisk virke som om at vi kunne trengt en ny Arnulf Øverland til å minne oss om at: du ikke skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.
Men et enda større varsku burde ropes, dersom tanker og folk som dette noen gang skulle få såpass bred støtte av folket at de ble en maktfaktor. Jeg tror at det er gjennom den åpne debatt vi må prøve å stoppe slike tanker og handlinger før de vokser seg sterke og før de i det hele tatt skaffer seg en slik oppslutning. Og i den anledning vil jeg avslutte med disse kjente ord:
”Det eneste som behøves for at ondskapen skal seire, er at gode mennesker unnlater å gjøre noe.”
- Edmund Burke, britisk filosof
Ytringsfrihetskommisjonen
Ytringsfrihetskommisjonen er en gruppe mennesker oppnevnt av regjeringen. Kommisjonen hadde som oppgave å vurdere hvordan ytringsfriheten i Norge var, sett i sammenheng med hvordan samfunnsutviklingen har vært. Vernet av ytringsfriheten i Grunnloven § 100 kom samtidig med Grunnloven, altså i 1814. Det er ingen tvil om at samfunnet har utviklet seg i disse årene, og at det kanskje er på tide med en revurdering og oppgradering av den nåværende § 100.
Kommisjonen ble oppnevnt ved såkalt kongelig resolusjon i august 1996. Altså, lenge før den endelige dommen i Kjuus-saken. Dette forteller oss at kommisjonen ikke ble nedsatt som en følge av dommen. Det kreves lang planlegging av en slik kommisjon, og det er ikke utenkelig at tanken om en slik kommisjon kunne ha kommet så tidlig som i begynnelsen av 1990-årene. I alle fall så man nok allerede da at en vurdering av ytringsfriheten i Norge kunne være et nødvendig ånde.
Kommisjonen bestod av folk fra forskjellige fagområder, alle med stor faglig kompetanse. Og ut ifra listen kan man se at man har lagt stor vekt på å få et bredt spekter av både kompetanse og mangfold.
Ytringsfrihetskommisjonen har bestått av:
- Professor Francis Sejersted, leder
- Universitetsdirektør Vigdis Moe Skarstein, nestleder
- Professor Jon Bing
- Redaktør Thor Bjarne Bore
- Rektor Tove Bull
- Journalist Irene Diis Bøhn
- Prosjektleder Kristin Høgdahl
- Journalist Nazneen Khan
- Professor, tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga
- Professor Helge Rønning
- Professor Gunnar Skirbekk
- Professor Eivind Smith
- Advokat Hans Stenberg-Nilsen
- Informasjonssjef Ellen Stensrud
- Ambassadør Kjeld Vibe
- Filmregissør Maria Fuglevaag Warsinski
Den norske Advokatforening og Norsk Redaktørforening hadde før kommisjonen ble nedsatt, vært initiativtakere til en slik grunnlovskommisjon som skulle vurdere ytringsfrihetens vilkår og plass i Norge. En presisering av ytringsfriheten var ønskelig. I dag er det bare ytringsfriheten – retten til å fremsette ytringer som er vernet av Grunnloven. Man ønsket med denne kommisjonen å kanskje utvide og modernisere denne retten til også å gjelde alle nye medier som har oppstått etter Grunnloven kom, og utvide den til også å gjelde retten til å søke, motta, oppbevare, bearbeide og formidle ytringer, den såkalte informasjonsfriheten – noe som i dag, dessverre sier noen, ikke er beskyttet av Grunnloven.
Ytringsfrihetskommisjonens mandat var ganske omfattende, og det var ikke rent få ting den nye kommisjonen skulle gå gjennom, vurdere og gjøre rede for. Den fikk frist frem til 1. juli 1999 på å legge fram sin ferdige utredning. Kommisjonen kunne fritt legge opp arbeidet sitt slik den ville. Den kunne arrangere seminarer eller høringer for å belyse ulike temaer som kommisjonen skulle utrede for. Kommisjonen ble også sterkt oppfordret av myndighetene til å skape offentlig debatt om de ulike temaene som deres mandat omfattet. Det var også medlemmene i kommisjonen innstilt på.
- Omfattende endring av § 100
Ytringsfrihetskommisjonen la fram sin utredning på Eidsvoll den 22. september 1999. Den inneholdt flere både interessante og kontroversielle forslag, blant annet en omfattende endring av Grunnloven § 100. Se side IV for den nåværende § 100.
Ytringsfrihetskommisjonens forslag til ny § 100:
”Ytringsfrihed bør finde Sted.
Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være klart foreskrevet i Lov. Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at en Paastand er usand, naar den er fremsat i agtsom god Tro.
Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.
Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kan benyttes kun i den Udstrækning det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter og efter Tilladelse af Domstol.
Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Acter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Loven kan kun sætte slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særligt tungtveiende Hensyn gjøre dette nødvendigt.
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.”
Som du kan lese, så er forslaget til ny § 100, betydelig med omfattende enn den nåværende paragrafen. Kanskje den mest viktige endringen står i første setning, hvor de har valgt å bytte ut ordet Trykkefrihed med ordet Ytringsfrihed som jeg vil si er et mye mer dekkende ord. Ytringsfriheten bør jo også gjelde andre for andre fora en bare trykte medier. Dagens samfunn kryr jo av forskjellige medier, f. eks internett, film, radio og mye annet. Det som har vært grunntanken bak kommisjonens utredning er at den frie debatt er med på å styrke demokratiet, og at den frie debatt vil være bedre enn lovforbud og ulovliggjøring av meninger og ytringer.
- Flere kontroversielle endringer
I tillegg til den omfattende endringen av § 100, kom komiteen med flere endringer og forslag. De vil styrke ytringsfrihetens stilling i forhold til blant annet injurielovgivningen så vel som forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame og vernet av minoritetsgrupper. For å kunne klare dette vil de gi ytringsfriheten forrang til de nevnte forbudene.
Kommisjonen vil også at forhåndssensuren av voksenfilmer skal oppheves, men ikke den samme sensuren for barnefilmer – dette av åpenbare grunner. Det åpnes også for en mer liberal pornolovgivning.
Den såkalte blasfemiparagrafen, som forbyr offentlig forhåning eller krenkende og sårende handlinger mot religioner, trosbekjennelser eller troslærdommer, foreslås også opphevet av kommisjonen.
Vil større åpenhet rundt de saker Stortinget behandler føre til et bedret demokrati?
Også overfor dagens injurielovgivning foreslås det lovendringer. Kommisjonen foreslo at det skal grunnlovsfestes at ingen kan dømmes for påstander som er usanne, så sant de er fremstilt i aktsom god tro.
Også det såkalte offentlighetsprinsippet ble foreslått styrket. Dette åpner for økt innsyn i offentlige dokumenter, i Stortinget, i stortingsorganene og lignende.
Et annet forslag er at ytringsfriheten for ansatte, både i det offentlige og det private skal styrkes. Hensynet til lojalitetsplikten skal ikke lenger veie så mye. Ingen skal kunne dømmes for utsagn om kritikkverdige eller farlige forhold på sin arbeidsplass.
Et annet viktig punkt i grunnlovsendringen er forslaget om tilrettelegging for den offentlige samtale og den frie presse, som er nevnt i siste punkt – det såkalte infrastrukturkravet.
- Regjeringens syn
Ytringsfrihetskommisjonens utredning ble som nevnt lagt fram for justisminister Dørum i 1999. Den 19. mars 2004 la Regjeringen fram sin stortingsmelding om ytringsfriheten og endring av § 100.
I meldingen finner vi Regjeringens innstilling til hvilke grunnlovsendringer som burde vedtas av Stortinget. Meldingen inneholder også forslag til andre lovendringer som har tilknytning til ytringsfriheten.
Regjeringen har i sin innstilling har tatt mange av Ytringsfrihetskommisjonens forslag til etterretning. Vi finner igjen de fleste av kommisjonens forslag i Regjeringens innstilling. I Regjeringens melding får vi også vite at det er fremmet forslag til lovendringer som skal ivareta personvernet til etniske minoriteter i forslag til egen lov om etnisk diskriminering.
Derimot så ønsker ikke Regjeringen, i motsetning til Ytringsfrihetskommisjonen verken å oppheve blasfemiparagrafen eller å liberalisere pornolovgivningen – det må være opp til domstolene å sette grensene for hva vi kan akseptere når det gjelder pornografi, samfunnsutviklingen og utviklingen av den allmenne moralen må tas i betraktning.
- Regjeringens endringsforslag av § 100 er noe annerledes enn forslaget fra Ytringsfrihetskommisjonen:
”Ytringsfrihed bør finde Sted.
Indskrænkninger i Friheden til at meddele eller modtage Oplysninger, Ideer eller Budskap om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, kunne ikke opstilles, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse.
Statens Myndigheter kunne ikke udøve Forhaandscensur og anden Forhaandskontrol af Ytringer, med mindre tungtveiende Hensyn gjøre det tilbørligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser. Forhaandscontrol af trykt Skrift bør ikke finde Sted.
Disse Grundsætningers Anvendelse paa kommercielle Ytringer og de Indskrænkninger de bør undergaa, fastsættes ved Lov.
Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ut fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.
Regjeringens innstilling behandles akkurat i disse dager i Stortinget. Utfallet av behandlingen er ennå uklart, men en grunnlovsendring er ventet. Det er også ventet at Regjeringens innstilling om å beholde blasfemiparagrafen blir forkastet. Det er ingen tvil om at en slik grunnlovsendring var på tide – og det skal bli spennende å se det endelige utfallet av behandlingen, samt å få se om den vil få noen praktisk betydning i fremtiden.
En ting er i alle fall sikkert: Debatten om ytringsfriheten og saker tilknyttet denne er ikke over. Ytringsfrihet er en rett som i fremtiden kommer til å forbli, om ikke til og med bli en enda viktigere rettighet i vår kamp for å styrke demokratiet og det frie ord!
Til denne oppgaven har jeg brukt flere forskjellige kilder til å innhente den informasjonen jeg trengte.
- Hodet mitt :-)
- Boka Menneskerettigheter en innføring
- Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948
- Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950
- www.snl.no – Store Norske Leksikon
- Grunnloven av 1814
- Straffeloven av 1902
- http://www.bt.no/innenriks/article.jhtml?articleID=59807&utskrift=trueKjuus
- http://tux1.aftenposten.no/nyheter/iriks/d26030.htm
- http://tux1.aftenposten.no/nyheter/iriks/d26017.htm
- http://www.nored.no/artikkelbase/sfrasisme.html
- http://www.skolesiden.no/?tekst=2052
- http://tux1.aftenposten.no/nyheter/iriks/d26087.htm
- http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article473793.ece
- http://kajania.sysedata.no/poetry/stiler/4.html
- http://www.hoyesterett.no/artikler/2737.asp
- http://tux1.aftenposten.no/nyheter/bakgr/981202/kronikk.htm
- http://tux1.aftenposten.no/nyheter/iriks/d26087.htm
- http://tekst.aftenposten.no/tekstcgi/tekst.cgi?stdsok=atekst&base=AFT97&q1=AFT9708200087
- http://tux1.aftenposten.no/nyheter/iriks/d24257.htm
- http://www.nored.no/artikkelbase/tbbytring.html
- http://odin.dep.no/kkd/norsk/publ/otprp/018005-050001/ved001-bn.html
- http://odin.dep.no/odinarkiv/norsk/dep/jd/1999/pressem/012005-070273/dok-bn.html
- http://odin.dep.no/jd/norsk/publ/veiledninger/012101-070234/index-dok000-b-n-a.html
Etterord
Da var det tid for å summere opp litt etter arbeidet denne oppgaven. Hva har jeg egentlig lært i løpet av disse månedene? Har det vært en nyttig erfaring som jeg vil kunne ta med meg videre i livet/studiene?
- Ja, så absolutt! I løpet av den tiden jeg har arbeidet med denne oppgaven har jeg lært kjempemasse. Jeg har selvsagt tilegnet meg masse ny kunnskap om ytringsfrihet, om Kjuus-saken, rasisme, om gangen i behandling av nye lover i Stortinget, hvordan Høyesterett er organisert og masse, masse mer. Jeg har gått gjennom haugevis med artikler, intervjuer og dokumenter for å finne ideer, fakta og inspirasjon – og på den måten lært masser av ting jeg ikke visste fra før av.
Jeg synes selv at jeg har arbeidet selvstendig og godt. Å arbeide med denne oppgaven tror jeg vil være en nyttig erfaring til senere studier, når å skrive oppgaver som denne nok vil bli en enda større del av studiehverdagen.
Jeg har i løpet av denne prosessen måttet være svært kritisk til kildene jeg har brukt, spesielt siden jeg i all hovedsak har brukt internett som kilde. Det ligger ufattelig store mengder informasjon der ute, men ikke alt fullt like bra og riktig – så det gjelder å velge sine kilder med omhu.
Jeg har også lært at jeg arbeider desidert best under press. De siste ukene før innlevering har jeg vært meget produktiv. Ikke det at jeg ikke har jobbet med prosjektet tidligere, men på en helt annen måte. Den første tiden hadde jeg hovedfokus på å samle inn informasjon og bakgrunnsstoff, slik at jeg hadde noe å bygge videre på. Kanskje burde jeg ved senere anledninger sette visse tidsfrister til meg selv underveis, slik at det ikke skal bli fullt så hektisk på slutten!
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst